De beste årene er fulle av strev

Jeg har lest det mange ganger, det står i salme 90 i Salmenes bok i Det gamle testamente, men det har tidligere ikke festet seg hos meg: De beste årene er fulle av strev og urett. Heller enn å legge merke til dette forunderlige verset har jeg fått med meg det som kommer før, og blitt imponert over at sunne folk faktisk levde til de var sytti og åtti i førkristen tid.

Men altså: De beste årene er fulle av strev. For en ironi.

Kravet om å nyte tida

Jeg husker godt et bestemt fenomen fra da barna var små. Når praten gikk på jobb eller i andre sammenhenger, kunne jeg noen ganger la det slippe ut en liten klage, med et sukk fortelle om våkenetter eller hjemmets kaotiske tilstand. Da var det alltid et litt eldre menneske i rommet som med drømmende øyne utbrøt: Husk å nyte den tida! Den går så fort!

Jeg lovte meg selv å aldri si det samme til de unge når jeg selv fikk småbarnstida på avstand. Det kjentes som et spark i skinnleggen, hver eneste gang. Ikke nok med at jeg hadde det slitsomt, til tider nær uutholdelig, i tillegg var det altså min plikt å nyte dagene. Det var sikkert både godt ment og født av ektefølt anger, men det var aldeles ikke til hjelp. De mildt mimrende kollegene hadde enten hatt en helt annen småbarnstid enn den jeg erfarte, eller så hadde de rett og slett glemt hvordan det var.

Vi snakker ofte om viktigheten av å huske. Men å glemme er faktisk et av våre viktigste redskaper for å håndtere livet

Glemmer fødselssmertene

Jeg har hørt minst én preken der presten har satt spørsmålstegn ved Jesu utsagn fra Johannesevangeliet om at etter at en kvinne har født, glemmer hun smertene. Men det trengs ikke egentlig problematiseres. I et vanlig liv glemmer vi det som var slitsomt og trivielt, vi glemmer at vi var triste, rådville og bekymra. Det vi husker er det morsomme, fine, det som skinner av glede og grunnfestet trygghet.

Vi husker den struttende magen til toåringen, men ikke raserianfallene. Vi husker soloppganger med pludrende babyvåkenhet, men ikke kvalmende svarte morgener der vi ikke visste om vi ville komme oss gjennom dagen. Vi husker blåbærturen og den lilles begeistring over de små kulene i spannet, men ikke strevet med å forsøke å vaske det klissete fjeset eller få de nye klærne i respektabel stand igjen etter bærsaften. Vi husker de kilende sparkene i magen, men ikke den lammende frykten som fulgte dem.

Og sånn må det være. En venn av meg som er psykolog, sier at uten god evne til fortrengning, hadde vi ikke orket å leve, noen av oss. Vi snakker ofte om viktigheten av å huske. Men å glemme er faktisk et av våre viktigste redskaper for å håndtere livet.

Ofte ønsker jeg bort alt det strevsomme og grå i livet. Hvis det bare kunne vært sol! Hvis jeg bare ikke var tett i nesa. Hvis jeg bare hadde hatt litt mer penger. Hvis bare den ene personen som jeg må omgås hadde flyttet langt vekk – da hadde alt blitt bra. Ja, da skulle jeg virkelig ha nytt livet. Da hadde bekymringene og frustrasjonen forsvunnet.

Det gjelder også de personlige egenskapene. Hvis jeg bare hadde vært litt sprekere, litt snillere, litt mer avslappa, litt mer disiplinert, litt mer selvtilgivende, ja, hva som helst, egentlig, da hadde jeg hatt det bra, og alle rundt meg også.

Men akk, de beste årene er fulle av strev. Sånn må det være.

De er fulle av strev – og de er de beste. Hadde vi klart å eliminere strevet og uretten (det klarer vi ikke), hadde det ikke vært de beste årene. Strevet er det som holder motoren i gang.

Personalkapellan Fridfeldt begynner å takke nei til kaffe – han hadde merket at han så fram til den kaffen med begjær

Et rent hjerte

Jeg har akkurat lest Steingrunnen, en roman fra 1941 av den svenske biskop Bo Giertz. Enhver som tror at kristendommen er bestandig over tid, kan lese den boka. Det er stor forskjell på skandinavisk kristendom og kirkeliv på 1800-tallet og i dag. Og det er som det skal være, når tidene forandrer seg må teologien være beredt til å glemme gamle kjepphester og svare på nye spørsmål.

Menneskene som portretteres i Steingrunnen og deres kamp framstår altså som nokså fremmede for meg. Et eksempel: Personalkapellan Fridfeldt kaster alle slips med farge for å slå ned egen forfengelighet. Han begynner å takke nei til kaffe – han har merket at han ser fram til den kaffen med begjær. Det er tett på parodisk, og er nok ment å være det.

Jeg har aldri trodd Gud er mot fargebruk eller kaffedrikking eller på andre måter begrenser inntaket av skaperverkets uskyldige gaver. Men jeg kan likevel, tross avstand i tid og kultur, kjenne igjen noe i de svenske grubleriene. Det er Fridfeldt og hans romanfellers ønske om et rent hjerte.

Håpet om at de én dag skal slutte å tenke stygt om sin neste, slutte å misunne, dømme, tenke på egen ære foran nestens vel, er en drivende motor gjennom hele boka. Trangen til et syndefritt liv er så sterk for flere av karakterene at det tipper rundt. Like fullt er ønsket som ligger i bunnen gjenkjennelig. Hvis nå bare jeg kunne slutte å tenke slik, da hadde livet vært godt, da hadde jeg funnet fred. Hvis jeg nå bare hadde vært litt annerledes enn jeg er.

Men nei. Strevet bor i de gode årene.

Gode dager kommer ikke når strevet opphører. Gode dager må vi unne oss midt i strevet

Lydighetens vei

Den eneste måten å leve med seg selv på, er å akseptere seg selv, med det hjertet en nå en gang har fått. Friedfeldt finner det ut, han også, når han forundret hører seg selv preke disse ord: «Men lydighetens veg har ingen slutt. Den ligger der endeløs foran deg med stadig skjerpede krav og stadig voksende skyld. Og søker du freden på den vegen, finner du ikke fred, men bare de ti tusen talenters gjeld.»

Derfor må også de beste årene være fulle av strev og urett, også den urett vi utretter helt på egen hånd. Det ubekymrede liv finnes ikke. Alle som står i livets rot og kaos kommer til å tenke og si og gjøre ting som ikke er greit. Vår egen perfeksjon – eller rettferdighet – kan ikke gi oss fred, fordi den rett og slett ikke lar seg oppnå.

Hva skal vi så gjøre? En annen gammeltestamentlig forfatter vet råd. I Forkynnerens bok, kapittel 2 kan vi lese: «Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev.»

Gode dager kommer ikke når strevet opphører. Gode dager må vi unne oss midt i strevet.