Evangeliet var aldri at Gud liker menneskeoffer

Det er få teologiske kontroverser som kan skape så sterke følelser som spørsmålet om hvorfor Jesus måtte dø. Det som for noen er kjernen i evangeliet er en uutholdelig tanke for andre. Kan Anselm av Canterbury hjelpe oss å forsone de harde frontene i spørsmålet om hvorfor Jesus måtte dø?

Stemningen i bilen var ikke høy den gangen vi gikk tom for drivstoff i Moabs ødemark på veien mellom badebyen Akaba og oldtidsbyen Petra i Jordan. Med god hjelp fra en vennlig jordaner med et spedbarn på fanget (i førersetet), kom vi oss til porten av byen som i sin helhet er hugget ut i stein, Petra. Men nå var tiden knapp. Kunne vi tross forsinkelsen rekke gjennom byen før mørket falt på? Etter harde forhandlinger fikk vi leid oss kameler og begynte å se oss rundt. I området har det vært bosettinger i over 8000-år. Byen slik vi møter den var Nabateernes hovedstad fra presten Esras tid i bibelen, men i noen av disse hulene kan det ha bodd mennesker lenger før Serug fikk sønnen Nahor, Nahor fikk Terah, og Teras sønn Abraham satte kursen fra Ur i Kaldea, muligens forbi disse traktene sørover mot Kanaans land. Vi passerte en gammel steintrapp med et skilt: The high place of sacrifice. Mor ville se utsikten, og far liker å trene, så vi sa farvel til Kamelene og begynte som Abraham og Isak veien opp på offer-fjellet. På toppen skjønte vi fort at dette var byens absolutte midtpunkt. Fra denne toppen kunne vi se ned på byen fra alle kanter. Og vi var nærmere himmelen enn noen andre. Her foregikk hendelsene som forsonte himmel og jord. På toppen var et stort alter med en trapp, med god drenering for blod. Et av de eldste og best bevarte menneskeoffer altrene i verden. Det var nemlig ikke noe underlig eller uvanlig når Abraham fikk beskjed av sin Gud å ofre sin enbårne sønn. Menneskeoffer er ikke en kuriositet i religionshistorien, det er regelen.

Jahve holdt igjen kniven

Om man skal tro den franske filosofen og historikeren Rene Girard kjenner vi ingen gudstro noe sted i verden før Jahve holdt igjen kniven Abraham løftet over Isak, som ikke praktiserte menneskeoffer. I Danmark har man de siste årene funnet hundrevis av såkalte myr-lik. Fraværet av oksygenet i myren har bevart kroppene så godt at vi kan vite hvordan de døde: de ble ofret. «Noe slikt har aldri vært i mine tanker» sier Herren gjennom Jeremia om menneskeoffer. Hvem er i så fall den Gud som ber Abraham ofre Isak? Svaret kan ikke være at Israels Gud er som Molok. Molok ba folket ofre uskyldige barn for å temme sin vrede. Skulle det temme Guds vrede å ofre Jesus på korset, slik prestene ofret mennesker på høy-alteret i Petra? Hvorfor er det i så fall galt å ofre mennesker om Faderen selv har ofret sin egen sønn? Skal vi ikke etterligne ham?

Det var nemlig ikke noe underlig eller uvanlig når Abraham fikk beskjed av sin Gud å ofre sin enbårne sønn. Menneskeoffer er ikke en kuriositet i religionshistorien, det er regelen

Noen få tiår etter Olav den hellige forbød bloting av både mennesker og dyr i Norge, skrev en Italiensk munk på bispesetet i Normanernes nyerobrede England, en liten bok om dette. Anselm av Canterbury ville forklare hvorfor Gud ikke bare ville frelse menneskene ved å la Jesus dø på korset, men at Jesu død var den eneste måten å gjøre det på. Anselm har fått skylda for det meste som er å mislike i den vestlige delen av kristendommen: Over-fiksering på en juridisk forståelse av forsoningen, nedtoning av oppstandelsen på bekostning av korset og redusering av menneskets synd fra fangenskap under djevel og død, til skyld eller gjeld. Den svenske teologen Gustav Aulén skrev en berømt bok der han kalte Anselms teori for den “objektive” eller “latinske” forsoningslæren. Han ville vi heller skulle gå tilbake til den “klassiske” forsoningslæren, der den viktigste metaforen ikke lenger er en rettssak, men Jesu seierrike nedfart i dødsriket. Men den ortodokse teologen David Bentley Hart mener at dette dreier seg om en misforståelse. For ham er Anselms teori en naturlig forlengelse av kirkefedrenes lære om hvordan Jesu død frelser menneskene ((David Bentley Hart, A gift Exceeding Every Dept: An Eastern Orthodox Appreciation of Anselm’s Cur deus Homo, Pro Ecclesia VII) Den «objektive» forsoningslæren til Anselm hevder ikke Jesu Kristi far er blodtørstig Molok. Snarere tvert imot. Kan Anselm hjelpe oss å forsone de harde frontene i Jesu spørsmålet om Jesu død? Anselms geni-grep er at han gjør en viktig distinksjon mellom straff og gjenytelse (satisfaction). En distinksjon som ofte går tapt i samtalen om såkalte forsoningsteorier. Jesus forsoner ifølge Anselm ikke verden ved bli straffet av Gud. Det var Jean Calvin som senere rendyrket ideen om godtgjørelse som straff – en fremmed tanke for Anselm og kirkefedrene. For straffen er synden selv, den åndelige død. Jesus betaler i stedet vår skyld til Far ved å gjøre uendelig bot for menneskehetens skyld. Når Jesus som er uten synd, og ikke skylder Faderen sitt liv, likevel er villig til å gi sitt liv (ikke gjøre motstand mot volden) til Faderens ære, er han mer som en brannmann som løper inn i flammene, enn et barn som blir kastet i flammen av Moloks prester.

Forsone mennesket med Gud

Jesus gjør for Anselm det menneskene trengte, men bare Gud kunne. Gude-mennesket Jesus fra Nasaret er for Anselm den eneste som kan forsone mennesket med Gud. Læren om hvem Jesus er (kristologien) og hva han gjør (forsoningslæren) kan ikke holdes fra hverandre.

Hvem er da Abrahams Gud? Han er den som åpenbarer seg som den som ikke tåler menneskeoffer. Frelseshistorien er en bevegelse der Gud skritt for skritt viser hvem han er før han i Jesus selv viser seg som den tar på seg «straffen» det vil si døden, i stedet for å kreve den av uskyldige.

Jeg tenkte mye på Anselm da jeg sang Brahms Requiem i Grieghallen før påske. Jeg forestiller meg Gud som en dirigent som i sitt vesen må skape god musikk. Men vi spiller stygt. Konsekvensen må være at musikerne enten lager noe som gjenoppretter dirigentens ære, eller at de forvises fra salen. Straff eller gjenytelse. Hvis er ikke dirigenten ikke en god dirigent. Hvis ikke er ikke Gud hellig. Jeg ser det for meg: Etter å ha ødelagt konserten henter dirigenten i Harmonien, Edvard Gardner i Grieghallen meg frem av koret på 150 sangere og ber meg synge noe som kan gjenopprette hans ære. Hva skulle det være? Dirigenten kan ikke vedkjenne seg meg. Gud kan ikke akseptere synd. Jeg må forvises fra salen. Men om en solist står frem og spiller en sang som er uendelig vakker, som overgår alt som tidligere har vært spilt og som i kritikernes øyne gjør gjenoppretter dirigentens ære, da kan hans fortjeneste tilfalle hele koret. En guddommelig melodi spilt av mennesker. Bildet har begrensninger, men når jeg leser Anselm tenker på Jesus som en sanger som blir kalt frem fra koret av kritikerne for å forvises ut av salen. Men i ham er hver tone en lovsang til dirigentens ære. Applausen bryter løs. Nå er anklagerne styrtet.