«Kristus er oppstanden»

De eldste håndskriftene til Markus-evangeliet slutter med ordene om kvinnene som fant den tomme grav: «Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» Påskemorgen kan vi likevel hilse hverandre med ordene «Kristus er oppstanden» og svare «Ja, han er sannelig oppstanden.»

Motstridende fortellinger

I vår Bibel har Markusevangeliet senere fått et kort og et langt tillegg. De fire evangeliene har ulike og litt motstridende fortellinger om det som skjedde i forbindelse med Jesu oppstandelse:

Markus forteller at Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor og Salome kom til graven. De samtalte om hvem som kunne rulle bort stenen, men den var borte. I graven satt en ung, hvitkledd mann som sa at Jesus ikke var der, han «er reist opp» og gikk i forveien til Galilea. I det lange tillegget står det ikke hvor han møtte dem.

Matteus forteller at Maria Magdalena og «den andre Maria» gikk til graven. Det var jordskjelv da en engel steg ned fra himmelen og rullet bort stenen. Vaktene skalv og ble liggende som døde. De to er redde, men «jublende glade». De løp for å fortelle nyheten til disiplene som dro til Galilea for å møte Jesus.

Sent på trehundretallet samlet kirken seg om skriftene som ble med i Det nye testamente. Til tross for at Jesu oppstandelse var grunnen til at kirken ble til, forsøkte den ikke å harmonisere de fire fortellingene.

Lukas skriver at Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, gikk til graven. Stenen var rullet bort. De fant ikke liket, men to menn i skinnende klær som spurte «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?». Disiplene mente at kvinnene for med løst snakk, men Peter ville undersøke og fant bare linklærne. To disipler møtte Jesus på vei til Emmaus. De gikk tilbake til Jerusalem og møtte Jesus sammen med de andre.

Johannes forteller at Maria Magdalena kom alene til graven hvor stenen var rullet bort. Hun gikk tilbake og fortalte dette til Peter og Johannes. De kappløp til graven. Johannes kom først. Peter gikk inn og fant linklærne og tørkleet til hodet. Johannes så og trodde, til tross for at ingen av dem tidligere hadde forstått at skriftene sier at Jesus må stå opp fra de døde. Men, gjorde det ikke inntrykk på dem? Det står bare: «Disiplene gikk så hjem.» Maria Magdalena ble værende og så to hvitkledde engler inne i graven. Hun møtte Jesus, men trodde først at det var gartneren. Siden viste Jesus seg for disiplene både i Jerusalem og i Galilea.

Ingen harmonisering

Sent på trehundretallet samlet kirken seg om skriftene som ble med i Det nye testamente. Til tross for at Jesu oppstandelse var grunnen til at kirken ble til, forsøkte den ikke å harmonisere de fire fortellingene. Alle fortalte at graven var tom, men de er uenige om hvem som kom dit, hvor mange engler eller unge menn som var der, hvem som først møtte den oppstandne og hvor de møtte han. Kirken visste at vi mennesker ikke husker likt om samme hendelse: Var det Salome eller Johanna? Var det en eller to unge menn, eller engler? Var det et jordskjelv, slik Matteus forteller, eller er det forvekslet med en skakende opplevelse. Møtte kvinnene og disiplene Jesus i Jerusalem, i hagen ved graven eller i Galilea? Evangeliene skriver bare om kvinnene og disiplene som møter Jesus, mens Paulus skriver at antallet var fem hundre. Så Matteus syner når han forteller forhenget i Tempelet revnet da Jesus døde og andre døde kom ut av gravene etter Jesu oppstandelse?

Kanskje handler ulikhetene om hvem som skal ha eierskap til historien: Til tross for at kvinnene var de første til å fortelle, får de knapt nok plass i den videre historien. Mennene var neppe interessert i å gi dem eiendomsrett til historien. Skrev Matteus for en kristen menighet som la liten vekt på Tempelets betydning? Peter er alltid litt på etterskudd, både ved graven og da han forsto at han fornektet Jesus. Hvordan har det seg da at Peter blir klippen som kirken skulle bygges på? Johannes var den beste sprinteren. Han så den tomme graven og trodde, men skrev både om Peters fornektelse og at Jesus satte han til å vokte flokken. Hva ville han med sitt evangelium? Lukas skriver ikke om Galilea, bare om møtene i Emmaus og Jerusalem. Var det for å sikre Jerusalem-menighetens sentrale plass i kirkens historie?

Et kritisk blikk på bibelen

Bibelen må leses med et kritisk blikk. Den er ikke diktert fra himmelen, men skrevet av mennesker som oss, med feil, selektiv hukommelse, egne anliggender og gleder. Hvilke tanker hadde de? Hva var viktig for dem å fortelle? Hvem var alliert med hvem? Hva ville de oppnå med det de skrev? Historie skrives alltid etter at noe er hendt. Noe må med og noe må utelates. De fire evangeliene har felles stoff, noe eget, og ulike vinklinger på samme hendelser. Da det ble samlet, ble andre fortellinger utelatt. Ble noe valgt og noe utelatt for å sikre legitimitet og makt i kirken?

Kirken har fra første stund levd med uenighet og skiftende eller selektiv fortelling om egen historie. Det er et nyttig perspektiv på aktuelle kirkelige uenigheter. De er bagateller i forhold til ulikhetene i oppstandelsesfortellingene. Men, kirken har holdt fast ved

– at ingen var vitne til oppstandelsens øyeblikk.

– at graven var tom.

– at mange møtte den oppstandne.

Bortenfor det vi kan forklare

Jesu oppstandelse er bortenfor det vi kan forklare. De ulike fortellingene sier at mennesker finner ulike veier inn mot Kristi oppstandelse, utgangspunktet for kirkens tro. Jeg er glad for at vi i kirken har en historie og en nåtid som forteller om ulikhet, hukommelsessvikt, uenighet og mangfold. Vi kan likevel møte hverandre med ordene «Kristus er oppstanden!» og svare «Ja, han er sannelig oppstanden.» Vi er ikke kirke uten gleden over Kristi oppstandelse.