Hatten av

Midt i påskeveka skjedde det, på sjølvaste langfredag: Beyoncé slapp endeleg countryalbumet sitt.

Det heiter Cowboy Carter og har blitt ein massiv suksess: Fleire songar frå plata toppar strøymelistene for country. Allereie er plata diskutert opp og ned i store internasjonale og amerikanske medium. Og på nettet kokar det.

Veldig mange er sinte og hevdar at det Beyoncé held på med, ikkje er country.

Men kva er da country?

Det enkle og nære

Country er ein veldig merkeleg musikksjanger. Der rock og pop heile tida har utvikla seg, har countryen halde fast i tradisjonar. Dei store artistane innafor rock og pop fornyar sjangrane og lagar album som blir merkesteinar for nye artistar. Dei store artistane i country lagar den same plata om og om igjen til dei døyr, og blir hylla for meistre det enkle og nære.

Korleis samanlikne Kate Bush og Willie Nelson? Eller Pink Floyd og Loretta Lynn? Kva med Radiohead og Garth Brooks?

Det er til og med store sjansar for at du knapt har høyrt om dei største stjernene innanfor country. Og likevel var, og er, desse blant verdas største artistar. George Strait har rekorden for flest nummer ein-hits. Garth Brooks er den mestseljande plateartisten gjennom tidene. Morgan Wallen sette i 2023 ny rekord for kor mange songar ein artist kan ha inne på lista over dei hundre mest populære låtane – alle dei 36 songane frå plata One Thing at a Time låg på lista.

Men om du liker Beyoncé, er sjansen temmeleg stor for at du ikkje kan namnet på ei einaste plate desse tre artistane har gitt ut.

For sjølv om country er ekstremt stort i USA, er det ein sjanger som meir enn andre sjangrar vernar om sitt særpreg.

Men det er i ferd med å endre seg.

Om du ikkje forstår country, forstår du heller ikkje USA.

Den viktige cowboyhatten

For no når country breiare enn nokon gong. Ved sida av Beyoncé, har andre store artistar som Post Malone og Lana Del Rey varsla at dei skal komme med countryalbum. Og lyden av country har dei siste åra nærma seg meir og meir lyden av rock og pop. Kanskje er det derfor det har blitt så viktig at du som artist seier du er country, framfor at du høyrest ut som country.

Dette verker kanskje litt rart. Men i populærkulturen handlar mykje om korleis du pakkar inn det du skal selje. Ein rockar går i dongeribukse eller skinnjakke. Og ein countryartist har ein cowboyhatt på hovudet.

Artistar bruker markørar for å vise kvar dei høyrer heime, slik også musikken deira har markørar. Beyonce har ein banjo her og litt klapp og tramping i golvet der. Og ho har tatt på seg ein cowboyhatt. Derfor er det country, sjølv om det høyrest temmeleg likt ut som mykje anna på radioen.

Men kvifor er country blitt så populært no?

Presidentens favoritt

Noko av grunnen er at artistane har skjønt noko amerikanske politikarar skjønte for fleire tiår sidan: Country er viktig i USA. Så viktig at om du ikkje forstår country, så forstår du heller ikkje USA.

I motsetning til rock og pop, har ikkje country vore bunde til noko generasjonsopprør eller folkerørsle. Det har stort sett handla om å bevare tradisjonane, og om å leve i ein enkel kvardag.

Derfor har nesten alle dei amerikanske presidentane sidan 70-talet, både til høgre og venstre, omfamna countryen. Nixon fekk besøk av Johnny Cash, Reagan hang med Merle Haggard, og George Bush sa at countrymusikken var eit vindauge ut til den ekte verda. Til og med Barack Obama, som nok hadde andre favorittsjangre, hadde nokre countrysongar på si offisielle speleliste.

Ja, jo, det finst nokre countryartistar som lagar litt bråk: Johnny Cash, Waylon Jennings, Willie Nelson, Steve Earle. Tøffe menn som røykja litt meir, drakk litt meir, og som bevegde seg litt meir mot venstre på den politiske skalaen. Og så har vi sjølvsagt Dixie Chicks som i 2003 ytra seg negativt om president Bush og fekk motbør herifrå til månen.

Likevel, dette er unntak. Country er tradisjon og amerikanske kjerneverdiar, og derfor har den stått for status quo. Rocken vil rive ned, popen vil feire. Countryen vil bevare.

Men noko er i ferd med å skje no, og det rokkar ved det mest heilage i countrymusikken. Og det er her Beyoncè kjem spradande inn i baren.

Lyden av country

For meir enn at Beyoncé er kvinne (countryen har eit like sterkt koppel av kvinner som rocken), og at ho er svart (countryen er veldig kvit, men det er også rocken), er ho ein representant for ein ny countrymusikk som bryt med tradisjonen. Ikkje i innhald, men i form.

For som du høyrer på Cowboy Carter, er det lite av den tradisjonelle country-lyden å finne. Her er det like mykje hiphop, rap, og vanleg pop som country. Dette har også vore noko av kritikken mot ein artist som Morgan Wallen, som både brukar autotune og som byter ut den vanlege trommelyden med noko som kan høyrest ut som beat frå ein urban popsong.

Krise?

Tja. I country blir det fort krise av slikt.

Artist av folket

Men når du først kastar deg uti og seier du skal lage countrymusikk, hjelp det på å vere Beyoncé. For sjølv om country er ein konservativ sjanger som ønskjer å bevare både sitt lydbilde og sine kjerneverdiar, er det ein ting som alltid hjelp på: Å selje bra.

Å ha suksess, å liggje på toppen av sals- og strøymelister, betyr at du er ein artist av folket. Og dette vil nok vere Beyoncés største trumfkort. For når ho har suksess med ei plate som Cowboy Carter, vil mange hevde at ho gjer country større og breiare.

Og da kan ein argumentere for at sjangeren ikkje lenger berre vil vere tradisjon og kjerneverdiar. Den vil ta opp i seg alt det andre som også pregar landet: Uro og sinne og krav om å bli inkludert. Det er truleg den største arven ei plate som Cowboy Carter kan få. Hatten av for det.