Kommentar

Er det kristelig å være sionist?

Kan kristne være sionister? Og kan de være det uten å bli kristensionister?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norske jøder finner det nå nødvendig å forsvare at de kan være sionister. Det skjer etter at Antirasistisk senter sluttet seg til en artikkel av artisten Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid der han anklaget de jødiske menighetene i Norge for uakseptable holdninger siden de støtter sionismen. Hans anliggende var at vi ikke skal behandle alle jøder som sionister. Men dermed blir sionistiske jøder stemplet som uakseptable jøder – noe som nettopp kan gjøre jødene mer utsatt.

Jødisk nasjonalisme er ikke noe mer rasistisk enn en hvilken som helst nasjonalisme

«Verden ser på sionisme som en rasistisk og kolonialistisk ideologi», skriver Abdelmaguid. Det er hva FNs hovedforsamling vedtok i 1975. Men dette vedtaket ble opphevet av FNs hovedforsamling i 1991. Likevel er det en oppfatning som nå synes å ha fått økende oppslutning.

Jødisk hjemland

Den politiske sionismen stammer fra Theodor Herzls bok Jødestaten fra 1896. Den ga støtet til programmet den jødiske verdenskongress vedtok året etter: «Sionismen arbeider for å etablere et offentlig og rettslig beskyttet hjem for det jødiske folk i Palestina». Etter at Israel ble etablert i 1948 er sionismen et forsvar for at denne staten har rett til å eksistere i trygghet som en jødisk og demokratisk stat.

Noen hevder at sionismen er rasistisk fordi den går inn for en jødisk stat. Men jødisk nasjonalisme er ikke noe mer rasistisk enn en hvilken som helst nasjonalisme. En nasjonalstat vil i praksis nesten alltid også bestå av nasjonale minoriteter. Testen på om en nasjonalstat er rasistisk er om den gir like rettigheter til minoritetene.

Tilknytning til landet

Noen vil si at sionismen skiller seg fra annen nasjonalisme fordi den vil opprette den jødiske staten på et territorium som tilhører et annet folk. Men da velger man å se bort fra den tusenårige tilknytningen jødene har til nettopp dette landet. Landet Israel og byen Jerusalem har alltid spilt en vesentlig rolle i jødisk identitet, selv om bare et fåtall jøder har bodd der. Det er vanskelig å tenke seg et annet sted for å realisere en jødisk stat.

Sionismen er derfor ikke i utgangspunktet rasistisk. Den kan praktiseres på mange måter, og det både er og har vært ulike meninger blant sionister. Allerede i 1925 dannet lederen for sionistbevegelsen i Palestina, Arthur Ruppin, og filosofen Martin Buber organisasjonen Brit Shalom. De mente jøder og arabere måtte leve i harmoni og med like rettigheter, og så for seg en eller annen form for todeling av landet.

Kristne må kunne forsvare sionisme. Men kristensionismen er noe helt annet

—  Erling Rimehaug


Israels politikk

Zeev Jabotinsky og hans revisjonistiske sionistunion tok på samme tid utgangspunkt i at araberne aldri ville godta en jødisk stat. Derfor måtte de med makt tvinges til å godta å leve under jødisk styre. Mellom disse motpolene finnes mange varianter, og israelsk politikk har vært preget av ulike tilnærminger til hvordan man kan leve sammen med palestinerne.

Hva med den sionismen som nå praktiseres av den israelske regjeringen? Benjamin Netanyahu står i tradisjonen fra Jabotinsky, og regjeringen hans har statsråder som er klart rasistiske. Med den bosettingspolitikken de fører og den diskrimineringen de praktiserer overfor palestinerne, vil jeg mene de står for en uakseptabel variant av sionismen.

Kristensionisme er en ideologi

Men det betyr ikke at det er nødvendig å ta avstand fra sionismen som idé, dersom vi forstår det som forsvar av jødenes rett til å ha en stat der de kan leve i trygghet. Fordi den kristne kirken gjennom historien har vært den viktigste kilden til utrygghet for jødene, mener jeg kristne har et spesielt ansvar for å gi jødene denne tryggheten.

Kristne må kunne forsvare sionisme. Men kristensionismen er noe helt annet. Det er en politisk ideologi som sier at jødene har en eksklusiv og gudgitt rett til «Eretz Israel», altså det som geografisk sett er Palestina (og kanskje mer). Også kristensionister finnes i mange utgaver, men dette grunnleggende prinsippet står de alle for.

Spekulativ bibelbruk

Dette begrunnes ved å anvende løfter og profetier gitt til det teokratiske israelsfolket i bibelsk tid direkte på den sekulære staten Israel. Dette er i beste fall en spekulativ måte å bruke bibeltekstene på, som kommer i veien for langt mer sentrale bibelske anliggender som å skape fred, å være til velsignelse for andre og å vise rettferdighet.

Noen kristensionister henter sin inspirasjon fra en endetidsteologi som er enda mer spekulativ i sin bruk av bibeltekster. De mer ekstreme utslagene av denne formen for kristensionisme kommer fram i filmen Praying for Armageddon, som nylig ble vist på NRK.

Urovekkende innflytelse

Kristensionistene er aktive støtter for bosetterbevegelsen. De motarbeider tanken om en palestinsk stat. Jeg har også opplevd flere kristensionister gå inn for at palestinerne bør flyttes til Jordan eller andre naboland. Noen arbeider for at de muslimske helligdommene i Jerusalem skal erstattes av et nytt tempel. Slik er de bidragsytere til at konfliktnivået øker. Og de har en urovekkende innflytelse over amerikansk politikk, særlig på det republikanske partiet.

Kristensionismen gjør det vanskeligere for mange kristne å støtte sionismen, fordi man lett blir oppfattet som å dele denne ideologien. Derfor er det nødvendig å trekke et klart skille mellom kristensionisme og kristne som støtter sionismen som idé.


Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar