I mellomkrigstiden

«Vi må forberede oss på krig». Det var budskapet fra den store sikkerhetskonferansen i München tidligere i februar. Samtidig presenterte PST, E-tjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet sin nye trusselvurdering, med bildet av en norsk by truet av skyformasjoner som minnet mistenkelig om en kinesisk drage og en russisk bjørn. Regjeringen varslet sterk økning i forsvarsutgiftene. Uken før hadde den svenske statsministeren og forsvarsministeren sagt at svenskene må forberede seg på krig.

Hvis vi slutter å tro på kontakt, dialog og mulighet for felles interesser, da er kursen uvegerlig staket mot mer og mer krig

Det har ligget i bakhodet mitt lenge. Men nå sank det virkelig inn: Du lever ikke lenger i etterkrigstiden. Forestillingen om at vi lever i en tid der krige er noe som hører fortiden til, har preget min generasjon. Visst vokste vi opp med kald krig og atomtrussel. Det var krig i Korea, Vietnam og Midtøsten. Men krigen var ikke her. Vi levde i fred. Og slik kom det til å bli. Da muren falt, ble vi styrket i troen på den varige freden.

Krigen kom til Europa

Men det var jo da krigen kom til Europa. Først i Kaukasus – men det var så langt borte. Så rykket den nærmere, til Balkan. I 1999 sendte en norsk statsminister norske fly for å bombe et annet europeisk land.

Disse første krigene sprang ut av konflikter som hadde ligget under Sovjet-maktens lokk. Krigene mellom Armenia og Aserbajdsjan, Georgia og Abkhasia og Sør-Ossetia, Moldava og Transnistria, sprang alle ut av sovjetiske grensedragninger. Kroatisk og stor-serbisk nasjonalisme slapp løs på Balkan. Men det var jo de der nede som holdt på med sine gamle etniske konflikter, tenkte vi.

Russlands revansj

Russland hadde lenge nok med sjokkbølgene etter at Moskva sluttet å være hovedstaden i et imperium. Vi regnet med at Russland ville finne seg til rette i sitt nye format og velge demokratiets vei. Estland, Latvia og Litauen trodde ikke det. De skyndte seg å komme i ly av både EU og Nato. De rakk det før Putin begynte kampen for å gjenopprette Russlands storhet.

Er det mellomkrigstiden vi opplever? Eller er det førkrigstiden – altså det som skjedde før første verdenskrig? Hvordan vi forstår dette, betyr mye for hvilke valg vi tar.

Er Putin Hitler?

Putin tegnes ofte som den nye Hitler. Han ønsker krig og erobring. Det eneste som kan stanse ham, er en fast linje og en stødig vilje til motstand. Å forhandle med ham er nytteløst. Han vil utnytte enhver våpenhvile og fredsløsning som springbrett for nye framstøt, slik Hitler gjorde med München.

Men betyr det at vi uvegerlig beveger oss mot den tredje verdenskrig? Eller er den allerede begynt, slik Frank Rossavik nylig skrev i Aftenposten? Hvis Putin er Hitler, må vel Nato før eller siden ta krigen mot ham. Det er kun atomvåpnene som gjør at vi så langt har veket tilbake for det. Men hvor lenge går det?

Når Putin sier at Russland er i krig med Vesten, så betyr det neppe at han vil erobre Vesten

Vanskelig balanse

Men Putin er ingen verdenserobrer. Hans maksimale mål er å gjenopprette mest mulig av det russiske riket. Det innbærer erobringskrig og brudd på folkeretten, så det er ingen grunn til at hans skal få lov til det.

Men når Putin sier at Russland er i krig med Vesten, så betyr det neppe at han vil erobre Vesten. Han er redd Vesten skal ta Russland. Og det er her den vanskelige balansen oppstår, som avspeiles i hvor ulikt den svenske og den norske statsministeren uttrykker seg. Vi må ruste opp, bli mer årvåkne og mindre tillitsfulle og søke sammen med allierte. Men samtidig må vi ikke få Putin til å tro at vi planlegger et angrep slik at han gjør best i slå til mot oss.

Førkrigstiden?

Men det handler jo ikke bare om Russland. Kina og USA truer også med å gå til krig mot hverandre. Alliansen mellom Russland og Kina er først og fremst skapt av deres felles motsetning til USA. Men Kinas interesser er ikke sammenfallende med Russlands. I tillegg kommer faren for at Midtøsten går opp i flammer. Det er mange ulike konflikter langs mange linjer.

Det er derfor dette snarere begynner å ligne på tiden før første verdenskrig. Da hadde man bygd opp allianser, mens statene forfulgte samtidig først og fremst sine egne ganske kryssende interesser. Det var kun maktbalanse mellom dem som gjaldt, og ingen overordnede prinsipper eller organer. Alle rustet opp, spenningen økte, og det skulle bare et skudd i Sarajevo til for at det hele eksploderte.

Det virkelig bekymringsverdige i dagens situasjon er at det internasjonale systemet er i ferd med å gå i oppløsning

Forby erobringskrig

Det var dette man ville forhindre etter første verdenskrig. Man ville skape ordninger og mekanismer som gjorde at man kunne avklare uoverenstemmelser og forstå hverandres intensjoner. Det var konkretisert i Folkeforbundet. Erobringskrig var forbudt, og skulle møtes av internasjonale mottiltak.

Så kom Hitler og nektet å bry seg om slikt. Likevel satset man i 1945 på mer av det samme. FN og det store systemet av internasjonale samarbeidsordninger skulle sørge for konfliktløsning og hindre erobringskrig. Den store svakheten er at erobringskrig i praksis bare er forbudt for de som ikke har vetomakt i FN. Derfor kan Russland holde på uten å straffes av FN.

Krig bør ikke begeistre

Det virkelig bekymringsverdige i dagens situasjon er at dette internasjonale systemet er i ferd med å gå i oppløsning. Vel har det vært inefffektivt. Men om det forsvinner, er vi tilbake i førkrigstiden, der opprustning og mistillit er det eneste som gjelder, og der den minste gnist kan tenne eksplosjonen.

Ja, vi må bygge opp igjen forsvaret av vårt eget land. Vi må legge vekk naiviteteten. Men hvis vi slutter å tro på kontakt, dialog og mulighet for felles interesser, da er kursen uvegerlig staket mot mer og mer krig og elendighet.

Før første verdenskrig var krig romantisert og heroisert. I 1914 marsjerte soldatene døden i møte til stor begeistring og jublende folkemasser. Der er vi heldigvis ikke nå. La oss heller ikke komme dit at krig er det eneste vi satser på.