Kommentar

Presten ordineres ikke til biskopens meninger

Bør de 18 NLA studentene fullføre sin lange teologiutdannelse og søke seg mot ordinasjon?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De falske sitatene er ofte de beste. Særlig Luther sine. «Her står jeg og kan ikke annet» er ett, «Om jeg visste at verden skulle gå under i morgen, ville jeg likevel plantet et tre i dag» er et annet. Ordene er så ikoniske at det ikke gjør noe forskjell om han uttalte dem eller ikke. De uttrykker to sentrale sider ved Luthers ethos: forpliktelsen til sin teologiske samvittighet og kallet til å gjøre Guds vilje uten beregning.

Søkte avklaring etter Veiteberg-uttalelse

Jeg tenker ofte på disse to falske sitatene når noen av studentene mine på NLA-Høgskolen i Bergen søker veiledning på vei til prestetjeneste i Den norske kirke. I høst hadde 18 av disse en tekst på trykk Vårt Land der de søkte avklaring etter biskop Veitebergs uttalelse om at hun ikke vil ansette prester som ikke vil bruke den nye vigselsliturgien. Senere kom Biskop Ragnhild Jepsen til presteseminaret i Sandviken med pastoralt brannslukningsapparat og lovet å kjempe for at det skulle være godt å jobbe i kirken for presten med begge synene på ekteskapet.

Mitt inntrykk er at Jebsens holdning er representativ for den store majoriteten av ledelsen i kirken. Det er forståelig at biskopene ikke ønsker å kritisere sin kollega offentlig, men når det skal velges nye biskop i hovedstaden bør vi lete etter en kandidat som kan samle fremfor å spre. At en biskop uttaler at hun i realiteten ikke ville ansatt enkelte av sine bispekolleger og heller ikke sin egen forgjenger som prest i sitt stift, tjener ikke enheten i kirken.


Skriftens oppgave å korrigere embetet

De tidlige kristne var av forklarlige grunner svært opptatt av biskopene. «Ingen må gjøre noe uten biskopen» bedyrte Ignatius av Antiokia bare en halv generasjon etter apostlene. For hvordan kunne man ellers vite hva som var kristendom? Hvorfor var ikke de gnostiske gruppene kristne? De ba jo til Jesus og brukte noen av de apostoliske skriftene. Kirkefaderen Ireneus av Lyon forklarte at kirkelig katolisitet og læremessig ortodoksi oppstår når det overleverte embetet (biskopen) ved troens regel (bekjennelsen) tolker og avgrenser hva som kan regnes for hellig skrift (kanon). De tre elementene må alltid være til stede for å korrigere hverandre. Ingen av dem «eier» troen selv. Slik tenkte også reformatorene. Slagordet om «skriften alene» fungerer bare om noen har bestemt hva som er hellig skrift. Og det kan ikke skriften gjøre selv, det må embetet gjøre ved hjelp av bekjennelsen. Men bevegelsen går også motsatt vei. En av Luthers innsikter var at teologien må ha et kritisk element. Embete kan rote seg bort fra sin egen tradisjon og ta feil. Og når den gjør det er det skriftens oppgave ved bekjennelsen å korrigere embetet.

For mine 18 studenter som føler uro overfor sin eventuelle fremtid i Den norske kirke, kan dette være viktig. Så lenge vi ikke ønsker å reversere reformasjonen (som jeg kan være fristet til å tenke kunne vært en god ide) kan vi aldri si at kirken representert ved biskopen, og Guds ord er identiske. Det kritiske aspekt i den lutherske teologien gjør det mulig å være uenig med sin biskop, men samtidig være enige om å være forpliktet på skriften og bekjennelsen. Derfor lover ingen prester i Den norske kirke i ordinasjonen å forkynne biskopens teologi. I stedet skal presten forkynne “Guds ord rent og klart slik det står i den hellige skrift, og i vår kirkes bekjennelsesskrifter.” Inntil videre er det ingen som har forsøkt å kile inn et spesielt syn på ekteskapet verken i den Nikenske eller de lutherske bekjennelsesskriftene. Veitebergs uttalelse vitner dog om at hun kanskje skulle ønske hun kunne gjøre det.

Ellers er vi ikke en kirke

Mange prester har kjent på smerten over avstanden mellom den egne forståelsen av Guds ord, og den kirkelige ledelsens teologi. Tidligere var det kanskje flest på “liberal” side som kjente denne smerten, i vår tid er det like mange “konservative.” Jeg har stor respekt for de prestene på begge “sider” som har blitt stående i tjenesten gjennom årene for menneskene de tjenestegjør sin skyld. Selv når de føler avstand til den institusjonen de representerer. Det er ikke noe nytt at prester er uenige med sin biskop. Men man må kunne ta nattverd av biskopen. Eller så er vi ikke en kirke. Studenter som antyder noe annet er det vår oppgave å veilede til andre tjenester enn prest i Den norske kirke.

Bør de 18 NLA studentene fullføre sin lange teologiutdannelse og søke seg mot ordinasjon? Ingen kan ta den avgjørelsen for dem. Men et kall er ikke en beregning. Det er en slags indre nødvendighet. Her står jeg, og kan ikke annet. Et kall er et svar på spørsmålet: Hvor er det bruk for meg til å tjene mennesker på Jesu vegne? Det er dessuten ingen steder å hjemme seg. Det like naivt å tro at man vil finne friksjonsfrie arbeidskår uten den teologiske konflikten som herjer i Den norske kirke, utenfor Den norske kirke, som det er å forvente det i den norske kirke. Verken katolikker eller pinsevenner slipper unna.

Kallet til å forkynne Guds ord

På leting etter svar bør studentene lete dypt i seg selv gjennom stillhet, bibelmeditasjon og bønn. Diskusjoner i kantina på MF og NLA bør komme i andre rekke. Ingen andre enn prestestudentene selv kan bestemme for dem hvilken sammenheng de skal tjenestegjøre i. Men avgjørelsen er for stor til å la overfladiske hensyn som hvilken biskop som tilfeldigvis ble valgt av kirkerådet ta den for seg. Det hjelper heller ikke å spekulere om fremtiden. Om jeg visste at verden gikk under i morgen ville jeg likevel plantet et tre i dag. Menneskets nød og dype lengsel etter evangeliet om Jesus Kristus, og kallet til å forkynne Guds ord til alle mennesker gir oss ikke tid til å vente til alle er enige om alt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar