Gro og Kåre – motpoler og partnere

Gro Harlem Brundtland var en av de viktige personene som ble fraktet til møtene med blålys på en stor internasjonal konferanse i Lisboa våren 1984. Men en kveld skulle hun ta en spasertur i gamlebyen sammen med noen av oss andre norske som var der. Sigbjørn Johnsen hadde meldt seg som guide. Han hadde nemlig stått på barrikadene her under revolusjonen mot fascistene i ti år tidligere.

Det var ikke bare Gro mot Kåre, men også Gro og Kåre. Senterpartileder Anne Enger Lahnstein begynte å omtale dem som storkoalisjonen

Vi hadde ikke gått langt inn i smugene i gamlebyen før Gro erklærte at hun var sulten. Sigbjørn Johnsen lovet å finne et hyggelig spisested. Men Gro var sulten akkurat der og da, og trakk oss med inn i en nokså nedslitt kneipe. Etter at Senterpartiets Ole Gabriel Ueland forgjeves hadde forsøkt å bestille kjøtt ved å raute som ei ku, kom det en bacalao på bordet.

Jeg var eneste journalist i den vesle flokken på 5-6 personer, og så fram til en kveld hvor jeg virkelig kunne bli kjent med Gro. Men det eneste Gro var interessert i å snakke om, var Kåre Willoch. Hvor håpløse argumentene hans var og hvor irriterende han opptrådte.

Gjorde Gro sint

I siste episode av «Makta» er Gro og Kåre-debattene et morsomt gjensyn for oss som opplevde dem, og jeg vil tro også til underholdning for dem som aldri har sett de to i aksjon. De satte mye av tonen for den politiske debatten på 1980-tallet.

Kåre Willoch forklarte senere at han hadde innprentet seg selv én ting før fjernsynsdebattene: Bli ikke sint. Det ble han heller ikke. Til gjengjeld var han en mester i å gjøre Gro Harlem Brundtland sint. Hun mente han gjorde det bevisst for å vippe henne av pinnen, noe han stilte seg helt uforstående til.

Slik Willoch ser det, var han bare vennlig og høflig. Og selvsagt saklig. Men de ganske spisse argumentene framført i en vennlig tone, stadig høflig adressert til «fru Brundtland», oppfattet hun som arrogant. Og hun greidde ikke å skjule at hun hisset seg opp. Om ikke annet, så ble hun avslørt av de røde flekkene på halsen.

Gro tapte ikke

Men sinte damer, det ville folk ikke ha. «Kjeftesmella fra Bygdøy» var det noen som fant på å kalle henne. Det var ikke alle som syntes om at en kvinne var blitt landets leder, og Høyre lanserte slagordet «Bli kvitt A». De hevdet at A-en stod for Arbeiderpartiet, men må ha visst hvilke kvinnefiendtlige strenger de spilte på.

Men Gro tapte ikke debattene med Kåre. Hun lærte seg til å møte hans spissfindigheter med et overbærende smil, og hun lærte seg å ikke avbryte ham. Likevel slo det fortsatt gnister av debattene. De var rett og slett god underholdning, men inneholdt også politisk kunnskapsformidling. Debattene må ha bidratt til å øke den politiske interessen.

Hvem som var best til å styre skulle Gro og Kåre fortsette å debattere i memoarbøker de neste tiårene

Storkoalisjonen

Debattene etablerte Høyre og Arbeiderpartiet som de reelle motpolene i politikken. Kjell Magne Bondevik har snakket om hvor vanskelig det var for andre å komme til orde og få oppmerksomhet når de to barket sammen. Debattene gikk mye etter de kjente skillelinjene om skattelette, offentlig mot privat virksomhet og hvem som hadde mest forsvarlig økonomisk politikk (eller hvem som var mest uansvarlig).

Men senere skulle Kåre Willoch indignert utbryte at Arbeiderpartiet felte hans regjering, for så å gjennomføre den politikken de hadde felt ham på. Hovednerven i debatten var egentlig hvem som var best til å styre landet. Om mange store spørsmål var de enige. Det var ikke bare Gro mot Kåre, men også Gro og Kåre. Senterpartileder Anne Enger Lahnstein begynte å omtale dem som storkoalisjonen. Det handlet selvsagt om EU, men ikke bare det.

Hvem hadde skylden?

Hvem som var best til å styre skulle Gro og Kåre fortsette å debattere i memoarbøker de neste tiårene. Og der ble testspørsmålet hvem som hadde skylden for den økonomiske krisen på slutten av 1980-tallet, da rentesjokket brakte folk til konkurs og arbeidsledigheten gikk til værs.

Brundtlands versjon var at Willochs regjering slapp løs både renten og boligomsetningen og skapte et helt løpsk finansmarked og en lånefinansiert kjøpefest som måtte ende i kollaps. Det var hun som fikk den sure jobben med å rydde opp etter festen.

Willoch mener derimot det var fallet i oljeprisen i 1986 som skapte krisen, og at krisen ble forverret av at Arbeiderpartiet bare for å ta makten forkastet hans krisepakke – for så å sette på bremsene da det var for sent. Men han har også senere vært inne på at han kanskje så bort fra den menneskelige svakhet. Kapitalistene brukte ikke friheten til å skape nytt, men til å lage kjøpefest.

Jonas og Erna-debattene blir aldri som Gro og Kåres

Endret Norge sammen

Willoch står likevel med et solid ettermæle som en statsminister som har forandret Norge. Restriksjonene falt, butikkene fikk holde åpent om kvelden, det ble lett å få lån, reguleringen av boligprisene forsvant, og det ble lov for andre enn staten å drive med radio og fjernsyn.

Egentlig var også Arbeiderpartiet innstilt på å myke opp og gjøre endringer. Nestleder Einar Førdes strategi mot høyrebølgen var jo å fjerne noe av grunnlaget for den. Men Arbeiderpartiet kunne ikke gå så fort fram. De måtte blant annet ha med LO. Dermed ble Brundtlands rolle i første omgang å være bremsekloss for en utvikling folk flest ønsket.

Senere, da hun dannet sin kvinneregjering i 1986, forandret også hun landet og gjorde det mer likestilt. Men Willochs reformer beholdt hun og utviklet videre. Gro og Kåre bidro derfor begge til å endre Norge til et mer moderne, markedsøkonomisk og globalt tilpasset land.

Erna og Jonas ikke like gnistrende

Slik la de også grunnen for helt nye konfliktlinjer, som nå går midt gjennom både Støres og Solbergs respektive koalisjoner. Jonas og Erna-debattene blir aldri som Gro og Kåres. Solberg og Støre er for like hverandre som politikertyper. Og kjønnsdimensjonen fungerer annerledes i dag.