Kommentar

Ta palestinerne på alvor

Palestinerne tilbys stort sett bare to roller: Som terrorister eller offer. Det er på tide å ta dem på alvor.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Jeg er en palestiner. Jeg har ingen bombe under prestekjolen. Jeg er ingen terrorist». Slik pleier Fader Firas i den melkittiske kirken i Zababdeh i nærheten av Jenin å hilse utenlandske besøkende. Bak denne ironisk-humoristiske presentasjonen ligger en konkret historie som han en gang fortalte meg: En ung kvinnelig israelsk soldat forlangte at han tok av prestekjolen ved sjekkpunktet. At han som prest ble behandlet som en mulig terrorist traff ham hardt. Men også at man kunne behandle ham så nedlatende. Du kan fortsatt merke at det gikk inn på ham.

Det som fra israelsk side framstår som nødvendige sikkerhetstiltak, blir til et system av ydmykelse som alle palestinere bærer byrden av

—  Erling Rimehaug

Når israelerne er så redde for terrorister, er det med god grunn. Palestinere står stadig bak terroraksjoner, som da en israelsk kvinne forrige uke ble drept med kniv i bilen sin. Men problemet er at denne frykten fører til at alle palestinere behandles som mulige terrorister. Det som fra israelsk side framstår som nødvendige sikkerhetstiltak, blir til et system av ydmykelse som alle palestinere bærer byrden av. Det er få ting som bidrar så sterkt til å forgifte palestinernes forhold til Israel.

Utvidet terrorbegrep

Terror er selvsagt både forkastelig og forferdelig. Men i Israel brukes ordet «terrorist» i en svært utvidet forstand når det gjelder palestinere. Det brukes ikke bare på voldelige angrep på sivile. Også ungdommer som angriper tungt bevæpnede soldater med kniv omtales gjerne som terrorister.

En palestiner behøver heller ikke ha begått noen voldshandling for å bli arrestert som mulig terrorist. Det kan være nok å tilhøre en av de mange organisasjonene Israel har definert som terror-organisasjoner, eventuelt mistenkes for å ha en tilknytning til den.

Det siste året har det palestinske samfunnet blitt stadig sterkere rammet av israelske aksjoner begrunnet med kamp mot terrorisme. Det skyldes delvis at de palestinske selvstyremyndighetene har mistet mye av kontrollen, og at det er blitt mange grupper som planlegger væpnet motstand. Men det skyldes også at den høyre-orienterte regjeringen i Israel bruker hardere midler. Etter 7. oktober er også jakten på Hamasfolk intensivert.

Aksjoner skaper traumer

En slik aksjon for å arrestere mistenkte terrorister begynner gjerne med sivilkledde spesialsoldater som tar seg inn i hus de vil bruke til operasjonen, for eksempel ved å plassere snikskyttere. Familier med barn opplever dermed væpnede inntrengere midt på natta som tar kontroll over dem og huset. Ofte er dette familier uten noen tilknytning til væpnet motstand.

Så rykker de pansrede kjøretøyene inn. De møtes av motstand, både fra bevæpnede menn og fra steinkastende ungdommer. Soldatene svarer med tåregass, sting-granater og skarpe skudd. Så følger granater eller droneangrep mot hus der motstandere har forskanset seg. En slik aksjon ender ofte med drepte og sårede palestinere. Det rammer hele nabolaget med frykt og traumer, som blir sittende i lenge etterpå. Noen steder er slike aksjoner nesten dagligdags.

Kulturell terrorisme?

Et av stedene som ofte rammes, er Jenin. Der har væpnede grupper tatt over kontrollen fra de palestinske selvstyremyndighetene, og flere terroraksjoner er gjort av grupper fra Jenin. Men det er ikke bare de som driver med væpnet kamp som rammes. The Freedom Theatre, som driver kulturelt arbeid for barn og unge, ble før jul raidet og rasert av israelske soldater. De ansatte sitter fortsatt i israelsk fengsel, uten at det så langt er fremmet noen anklage mot dem. Anses også kulturell motstand som terrorisme?

Å gjøre motstand mot en okkupasjonsmakt er ikke nødvendigvis terrorisme. Når alle palestinere får terrorist-stempelet på seg, bidrar det til å øke deres behov for å yte motstand. Indirekte bidrar det til mer terrorisme.

Tildeles offer-rollen

Men mens Israel i stor grad forholder seg til palestinerne kun som mulige terrorister, er det mange andre som behandler dem kun som offer. Et utslag av det er det når virkelige terroraksjoner blir forklart eller unnskyldt med at det er en følge av den undertrykkelsen palestinerne er utsatt for. Dermed fratar man palestinerne ansvaret for hvilke kampmetoder de velger å bruke – noe som egentlig innebærer å ikke ta dem på alvor som ansvarlige mennesker.

Et undertrykt folk har rett til å yte motstand. Men det kan ikke rettferdiggjøre drap av sivile, kvinner og barn, tortur, gisseltaking eller seksualisert vold. Akkurat som vi stiller Israel til ansvar for hvordan de velger å forsvare seg, må det gjelde palestinerne også. Å ta dem på alvor innebærer også en forventning om at de ikke godtar eller hyller slike terror-handlinger.

Ikke bare skylde på Israel

Det palestinske samfunnet er splittet, preget av korrupsjon og maktmisbruk. Israel har systematisk undergravet autoriteten til palestinske myndigheter og bidratt til denne situasjonen. Men palestinerne kan ikke bare skylde på Israel for at de ikke selv gjør mer for å endre på forholdene. Det er igjen å gjøre dem til forsvarsløse offer.

Denne måten å forholde seg til palestinerne passer godt med begrepet orientalisme, som ble formet av palestineren Edward Said. Det gjelder for eksempel når vi ser palestinerne som et primitivt klansamfunn som ikke er i stand til å skape et fungerende demokrati. Det palestinerne trenger, er å bli behandlet som vanlige mennesker med rettigheter og ansvar. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar