Konger og dronninger trenger utløpsdato

Jeg vet det er drøyt å foreslå en utløpsdato for våre kongelige. Men jeg tror det er riktig: Best før, men like god etter.

Dronning Margrethe abdiserte søndag og har med det gått opp løypa for at våre egne kongelige kan gå av før de ligger i grava. Danskenes monark har i tillegg pekt tydelig på at det finnes gode grunner til at man skal gi fra seg tronen når man blir gammel. Dette bør ikke være opp til hver enkelt monark. Det kan etableres en pensjonsalder for våre kongelige.

Plikten svekkes

Kong Harald har lovet å stå livet ut ved den ed han sverget til grunnloven like etter at kong Olav var død i januar 1991: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover, så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende.»

Kongen lever i en tradisjon med sterk pliktopplevelse. Men det samme har dronning Margrethe gjort, så hvem vet: Kanskje vår konge finner ut at det er på tide å gi seg.

Plikttradisjonen blant kongelige i Europa er nemlig i ferd med å forvitre:

• Dronning Beatrix av Nederland abdiserte i april 2013 og overlot tronen til sin sønn, Willem-Alexander.
• Kong Albert II av Belgia slapp fram sin sønn kong Philippe juli 2013.
• Kong Juan Carlos av Spania overlot tronen til kong Felipe juni 2014.
• Japans keiser Akihito trådte til side i april 2019 og slapp sin sønn keiser Naruhito fram.

Det er ikke noe folkekrav at en monark skal dø på tronen. Hvis vi skal tolke stemningen i Danmark, er det tvert imot, en bred, folkelig støtte for å slippe fram tronarvingen. Det vil overraske meg stort om det er annerledes i Norge. Det handler nok om moderne forventninger til en konge. Han leder oss ikke lenger i krig mot ytre fiender. Han blir ikke (lenger) betraktet som et overmenneske.

Bør slippe presset

Jeg er republikaner, men jeg anerkjenner det store arbeidet de kongelige legger ned for Norge som nasjon. De har gjentatte ganger vist at de hjelper oss å holde motet oppe og særlig under 2. verdenskrig. Et annet eksempel er i tiden etter 22. juli. I dette ligger også et voldsomt forventningspress mot en tronarving. Det er en enorm forpliktelse han eller hun tar på seg når eden avlegges.

Kronprins Haakon og senere dronning Ingrid bør slippe noe av dette trykket ved å gå inn i embetet. Vi kan ikke automatisk kreve at kongens barn blir etterfølgere, men vi kan gjøre det lettere ved å etablere at embetet har en sluttdato.

Det sies at det er en livsoppgave. Det vil det være, selv om man pensjonerer seg. Margrethe har fremdeles dronningtittelen og vil nok representere så lenge hun lever – eller makter. Men den tøffeste jobben er nå overlatt til kong Frederik 10.

Trenger en vital konge

Det var helsa som fikk henne til å innse at dette maktet hun ikke lenger. Klok dame. Kong Harald har en svekket fysisk helse. Det blir gjerne slik når man kommer opp i årene, og da bør man slippe å sitte med det store, royale ansvaret.

Vi trenger ikke nødvendigvis en ung konge eller dronning. Vi trenger en som er vital. Vårt eget kongehus ser ut til å ha sterke gener. Konge Haakon ble 85 år. Kong Olav ble 87. Kong Harald blir i februar 87 år. Hvis kongegjerningen ikke har en sluttdato, risikerer vi altså å få gamle konger. Kong Charles var 73 år da han ble konge i Storbritannia. Da han egentlig skulle giret ned litt og nyte alderdommen, måte han gi full gass. Han burde få sluppet til langt tidligere.

Jeg vil ikke snakke ned eldre folk. Jeg har selv – motvillig – havnet i kategorien. Vi har mye å fare med, men fortjener pensjonstiden når den kommer. Det samme bør en konge kunne se fram til, for jobben er gjort. Med sin brede erfaring og innsikt kan han bli en god rådgiver for etterfølgeren.

Tronskifte i glede, ikke sorg

Folkehavet som overvar tronskiftet på slottsplassen ved Amalienborg peker også på en annen god grunn til at en regent ikke bør sitte for lenge: Sammen med statsministeren og den nye kongen fikk de hyllet dronning Margrethe for det hun har gjort og betydd for Danmark i mer enn et halvt århundre. En monark fortjener å få noe av skrytet før vedkommende ligger i grava. Jeg har forstått at det er vanskelig å høre noe når man først ligger der.

Danmarks tronskifte ble preget av glede. Skjer det etter at en majestet er død, blir det gjerne preget av sorg. Midt i sorgen skal en tronarving forberede seg på å overta. En slik situasjon bør hen slippe.

Kong Harald har selv fortalt at han var livredd for å bli konge da kong Olav døde. Det går an å forstå. Han skulle både sørge og forberede seg til å overta. Er en overgangsdato kjent, er vi alle – ikke bare tronfølgeren – bedre forberedt.

Det skjer ikke med et sjokk.

Når skal da en monark pensjonere seg? Jeg vil si at 75 år er en passende alder

Monarken må foreslå

Når skal da en monark pensjonere seg? Jeg vil si at 75 år er en passende alder. Da har embetsgjerningen uansett vart lenger enn de fleste folks arbeidsliv.

Som samfunn kan vi gjerne diskutere hva som kan være en passende pensjonsalder for kongen, men det er kongen som selv må ta initiativet til å fastsette en alder. Siden det er snakk om rammen for et kongerike, må det nok inn i Grunnloven, og den er det Stortinget som endrer. Men nasjonalforsamlingen vil ikke, og bør ikke, ta initiativ. Det vil oppleves som mistillit.

Stortinget vil derimot rette seg etter kongens ønsker. Det så vi tydelig da det ble foreslått endringer i Grunnloven, og kong Harald insisterte på at «Kongen skal alltid vedkjenne seg den evangelisk-lutherske religionen».

Hvem vil våge?

De første til å foreslå endringer er den framtidige kong Haakon eller dronning Ingrid. Det vil være oppsiktsvekkende – men gledelig – om noe slikt vil skje. Jeg kjenner ikke til at noen monarker har gitt seg selv en pensjonsdato. Vil det skje, er jeg sikker på at det vil bli godt mottatt av folket. Og: Den som gjør det vil bli hyllet for å våge det.

Og enda bedre: Det kan føre til at monarkiet lever videre fordi det blir lettere å ta på seg jobben.

Teksten er rettet 16. januar kl. 11.25. I første versjon sto det at Kong Olav ble 88 år. Han ble 87.