Hvorfor ble ikke Ole Paus bisatt på statens bekostning?

Da Ole Paus gikk bort kom spørsmålet raskt: Blir han begravet på statens bekostning? Svaret kom raskt, og det kom fra statsminister Jonas Gahr Støre: Nei. Ingen begrunnelse.

Det er regjeringens suverene rett å bestemme hvem som blir vist den siste ære. Likevel mener jeg det var en feil avgjørelse.

Ole Paus skulle fått det.

Han fortjente det.

Kulturminister Lubna Jaffery holdt tale i bisettelsen. Dette er i seg selv en heder, men likevel ikke det samme.

«Særskilt innsats»

Hvilke æresbevisninger kan regjeringen gi når noen går bort? Statsbegravelse gis bare til kongelige. Begravelse på statens bekostning er derfor det høyeste æresbevis som kan gis vanlige dødelige.

Da Statsministerens kontor opplyste at Paus ikke fikk dette, opplyste kommunikasjonssjef Anne Kristin Hjukse om det som uoffisielt skal være begrunnelse for å få «bekostningsbegravelse»: Det gis til personer som har gjort en fremragende og helt særskilt innsats for landet eller for det norske samfunnet».

De folkekjære

Kulturpersonligheter som har fått slik begravelse lever opp til vilkårene: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg, Arne Garborg, Sigrid Undset, Fartein Valen, Johan Falkberget, Leif Juster, Kjell Aukrust, Erik Bye, Rolv Wesenlund – for å nevne noen av de nærmere hundre som står på lista.

Det er sikkert mange fellesnevnere blant dem, men ett ord karakteriserer flere av dem: Folkekjær.

Var Ole Paus folkekjær? Ja, absolutt.

Han gjorde en «fremragende og helt særskilt innsats for landet». Han hadde bred appell, han overrasket, var refser og trøster. Han fikk oss til å le, til å gråte, han snakket uredd om livet og døden, han skapte høytid, men var uhøytidelig.

Hva var grunnen?

– Det er ikke faste regler for hvem som begraves på statens bekostning. Beslutningen tas av statsministeren i samråd med aktuelle statsråder, forklarte Hjukse på Statsministerens kontor.

Det er altså den til enhver tid sittende regjering som bestemmer. I dette tilfellet har altså statsministeren rådført seg med kulturministeren – og trolig flere av sine rådgivere – og kommet fram til at Ole Paus ikke var verdig.

Noe nærmere begrunnelse for avgjørelsen får vi ikke. Det burde vi fått.

Etterlater mistanke

Når det ikke finnes «faste regler», har ikke offentligheten nok innsikt i hvordan myndighetspersoner tenker, og blir dermed avskåret for å si sin mening. Og verre: Det etterlater et inntrykk av at vurderingene og avgjørelsene rundt dette er vilkårlige. Og enda verre: De kan mistenkes for å være politiske siden det er politikere som avgjør.

Dette var ikke en avgjørelse som får vidtrekkende konsekvenserd for folks hverdag, men alle historiene om hva Paus har betydd, forteller om et stort folkelig engasjement. Avskjeden med populær kunstner kunne gjort regjeringen populær.

Nå bommet de.

At en som blir kalt nasjonalskald ikke fikk begravelse på statens bekostning er uforståelig.