Gud for det folket som vandrer i mørket

Gud er her, sier folk. Jeg kan kjenne Guds nærvær. Gud og jeg snakker sammen. Sånne ting har jeg ofte hørt, men aldri sagt selv.

Mange religiøse mennesker kan vise til religiøse erfaringer. De har åpnet garderobeskapet, tatt steget ut i Narnia og er kommet tilbake for å fortelle om det til resten av oss. Bli med! Det er helt utrolig der inne! Ikke vær en skeptiker.

Dessverre – eller heldigvis – er ikke den døra like tilgjengelig for oss alle. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er vi forskjellig bygd, kanskje vil ikke Gud vise seg for alle. Kanskje er vi begrensede, eller kanskje er det vi som er de faktisk seende. Men faktum er at en del dører forblir lukkede for oss. Vi har ikke snakket med Gud, eller i alle fall ikke følt at Gud har snakket med oss. Det kjennes ikke ut som at vi har Jesus i hjertet eller Den hellige ånd i pant.

Nuvel. Det får være greit. Det betyr ikke at vi ikke har en plass i Guds album eller ikke får sitte til bords i Guds rike. Men det betyr at vi ofte sliter litt når vi er sammen med resten av den hvite flokk. Vi skjønner ikke helt hva de mener og føler oss utenfor. De, på sin side, insisterer ofte på at vi nok bare må åpne hjertet, be litt mer, legge av det kritiske.

Og så finnes det ganske mange andre, folk som står litt lenger unna og observerer kristensirkuset, de forstår overhodet ikke hva som foregår. Faktisk kan det virke avskrekkende at et slikt Narnia i det hele tatt er oppe til diskusjon, samtidig som de kanskje også lengter litt etter det.

Det skal ikke være lett.

Konkret nærvær

Men så. Så kommer jula. Så kommer noe konkret, noe faktisk, noe håndgripelig og fysisk: Gud kommer. Helt reelt, Gud er her, skrikende, skinnende av blod og fosterfett, levende, faktisk guddommelig tilstedeværelse i kjøtt og blod, i en krybbe, i en stall.

Ikke i hjertet. Ikke i tanken. Ikke et skjult sted som bare noen få har tilgang til.

Midt i det alminnelige, på en reise, et fremmed sted, i en familie det ikke var noe som helst bemerkelsesverdig ved: Her er Gud. I armene på en ung kvinne og hennes forlovede, blant dyr og under provisorisk tak.

Jula er vanlige folks høytid. Sånn er det i Norge, alle feirer jul, uansett om de er religiøst anlagt eller ikke. Og jula kom til vanlige folk, den er forståelig og håndfast for alle: En baby! Det vet vi hva er. Alle vet det, alle kjenner det. Et spedbarn kan veies og måles og føres inn i manntall. Jula kommer med et gudsnærvær som er rundt femti centimeter langt og tre og en halv kilo tungt. Og det finnes knapt mennesker som ikke vet hva de skal gjøre med en baby: Vi løfter barnet opp, holder det inntil oss, ser det i øynene, vugger litt, lager fine små lyder, smiler. Trøster når det trengs.

I barnet merker vi også hvem vi selv er. I de redde øynene hos krigsbarna kjenner vi empatien velle fram i oss. Når vi ser bildene av små innpakkede kropper på likhuset, kjennes sorgen brutal. Vi er, i dypet av vår sjel, medmennesker. Det er barnets sårbarhet og hjelpeløshet som lærer oss at det er det vi er. I vår egen helt basale impuls om å yte omsorg, avsløres vår sanne menneskelighet. Jula er dermed en åpenbaring av Gud som menneske, og av mennesket som menneske samtidig.

Det er et stykke igjen før jeg anser glede som et problem, og i alle fall ikke juleglede

—  Åste Dokka

Verdens juleglede

I Hans Adolph Brorsons første samling av salmer fra 1732, het den første salmen «Bort, Verdens Jule-Glæde». Brorson ville ikke ha noe av folkets frivole feiring. Heller enn fest ville han ha stille andakt.

Det er jo fint med stille andakt, jeg er ikke imot det, og jeg ser også at den kommersielle og materialistiske jula kan overskygge noe som er langt viktigere. Men det er et stykke igjen før jeg anser glede som et problem, og i alle fall ikke juleglede.

At jula er så populær også blant folk som ikke er spesielt religiøse, trenger nemlig ikke være et tegn på at den er blitt vannet ut. Det kan også være et tegn på at den er kjærkommen, håndterbar, at den kaster av seg mening for mange. Den er rett og slett tilgjengelig, ikke så mystisk, ikke esoterisk, ikke skjult for det blotte øye. Og den sier oss noe om oss selv samtidig som den sier noe om Gud. Vi trenger å få vite det, vi trenger å kjenne at jo, jeg er et medmenneske. Jeg kan yte omsorg, og den egenskapen har faktisk noe med det guddommelige å gjøre. At Gud blir menneske er ikke bare i seg selv utrolig, det er også et tegn på menneskets storhet.

Vi står her med barnet i armene. Nynner litt. Kjenner at vår varme og den lille kroppens varme er den samme. Det er godt, fordi den lille har det godt. Det gjør oss godt å gjøre godt.

Fred over jorden!

Og så er det mer enn dette gode og nære. Det er en klar og tydelig stemme i lufta. Det er englekoret, og koret synger ut «en glede for hele folket»: «Fred på jorden!»

Fred og glede, glede og fred. Det er kanskje banalt, men det er, når alt kommer til alt, det aller aller viktigste. Vi vet det når vi ikke har det. De vet det i Ukraina, Jemen, Sudan, Gaza og Jerusalem.

Hva sier englene når de sier «fred»? Er det en oppfordring om å skape fred? Er det en beskrivelse av virkeligheten? Den greske grammatikken gir oss ikke helt entydige svar på spørsmålet. Men går vi til verset umiddelbart før, står det at englene «lovpriste Gud og sang» og deretter et kolon, før Ære være og så videre. Freden englene synger om er altså en del av lovprisningen av Gud. Fred over jorda og menneskets fryd henger sammen med Guds storhet og Guds bitte lille nyfødthet.

Noe Narnia er ikke nødvendig. Den som vet hva fred og glede er, er nær Gud.