Livsstil og livsløgn

Nå skal jeg fortelle om en veldig typisk hendelsesrekke i mitt eget liv.

Det er et par podkaster jeg hører ganske fast på. I en av dem ble nylig en for meg ukjent musiker intervjuet. Det var fascinerende å høre ham snakke, samtidig som jeg var usikker på substansen i det han sa. Mannen var tydeligvis svært kjent i Sverige, så jeg googlet ham for å få vite de tingene som svenske lyttere visste helt av seg selv, i håp om å få litt kontekst og et grunnlag for en vurdering av budskapet hans.

Jeg googlet. Og med det havnet jeg i en hel stripe artikler om ham, om hans kone og hans mange barn, og ikke minst om det landsens huset de bor i. Det var portrettert i en rekke magasiner, og i de nyoppdagede magasinene var det også andre fine hus. I disse vakre, gamle, svenske husene var det også nydelige barn som konsentrerte seg om å støpe lys i skumringstimene, eller bake brød i en enorm, antikk bakerovn. Ingen skjermer å se, ingen spor av vår tid, annet enn den til fingerspissene tidsmessige koloritten: Ull, treverk, lyse naturtoner, skinn og tørkede blomster i keramikk-krukker.

Og noen som faktisk hadde tatt bildene og lagt dem ut på internett.

Seks kvadratmeter flat ferdigplen omkranset av tuja er ikke natur

Finurlig teknologi

Teknologien er finurlig innrettet. Fordi jeg hadde sett så lenge på bildene av de svenske torpene med tilhørende barn med Løvehjerte-sveis, var de der også så snart jeg åpnet finn.no, Pinterest og enhver annen plattform: Hele internett var plutselig fullt av rim på krysspostvinduer, tente lys i gryningen, grankranser, håndverksbrød og linklær i gråblått og beige.

Og der satt jeg, midt i Oslo. De grepene jeg selv har tatt for å leve i tråd med etiske og estetiske idealer, bleknet mot internetts samlede perfeksjon. Og jeg tenkte: Livet er et annet sted. Det jeg holder på med mellom ring 2 og 3, med to døgnkontinuerlige bussruter dunkende forbi utenfor vinduene og tre strømmetjenester koblet til en stor tv-skjerm, det er ikke egentlig. Ikke autentisk. Det er ikke slik vi er ment å leve. Og hvor ofte har vi ikke spist frossenpizza i det siste?

Så går jeg inn på finn.no igjen. Jeg vet at Sverige blir for komplisert, men jeg søker på gamle hus rundt om i vårt eget land. Finner en fantastisk villa i dragestil på landsbygda i Trøndelag, drømmer meg bort i husets hall: En majestetisk trapp svinger seg ned fra overetasjen og lander ved verdens største klebersteinspeis. Eksponerte tømmervegger og blyglassvinduer. Der kunne vi bodd. Vi hadde hatt råd til det huset, om vi solgte leiligheten i Oslo. Bare tjue minutters kjøring til nærmeste skole og butikk.

Jeg har ikke lappen. Ikke fordi jeg ikke vil ha den eller fordi jeg ikke har prøvd, men fordi jeg ikke er god nok til å kjøre bil.

Det er enormt forpliktende å bosette seg et sted

Forpliktende bosetting

Trønderbygda utgår med andre ord. Jeg søker videre, på mer sannsynlige steder, og før jeg vet ordet av det er jeg over på rekkehus i Lørenskog og skjønner at dette virkelig er et villspor. Seks kvadratmeter flat ferdigplen omkranset av tuja er sikkert noens drøm, men det er ikke natur. Pendling på buss er ikke det gode liv jeg lengter etter. Byggefelt gir ikke sjelero, eller riktigere: gir ikke den rette bakgrunnen for sjelero.

Så tenker jeg på barna mine. På at stedet vi bor er hele deres liv, de kjenner ikke noe annet. Jeg tenker på hvor knyttet de er til sine mennesker, steder, aktiviteter, hvor utenkelig det er for dem å bo et annet sted. På sårbarhetene deres, hvordan de vil treffe en helt ny kontekst. På relasjonen mellom dem og oss foreldre, hvordan den vil påvirkes av at vi røsker dem ut av jordsmonnet deres og planter dem et helt annet sted.

På at det å slå røtter er å knytte seg selv hardt fast til den plassen man lever på. Det er enormt forpliktende å bosette seg et sted.

Og så tenker jeg på de stakkars menneskene i verden som ikke kan velge hvor de skal bo, som er drevet på flukt, eller er låst fast i liv som ikke gir dem den minste flik av det de drømmer om eller ønsker seg.

Så skammer jeg meg, fordi jeg ikke har tenkt på dem før nå.

Mens jeg har flyktet inn i bostedsfiksjonen, har bålet sluknet litt, og jeg har glemt å si fra til minstemann at skjermtida hennes er over

Det radikale bruddets romantikk

«Du musst dein Leben ändern», skrev poeten Rainer Marie Rilke. Du må forandre ditt liv. Det tror jeg for så vidt på, det er et stående krav til hvert enkeltmenneske. Men han tenkte nok ikke på livsstilsendring.

Det er en romantikk i tanken om det radikale bruddet, om oppgjør og blanke ark. Om at det er mulig å tre utenfor sin egen tid, sine egne steder, ja tidsbundetheten og stedbundenheten i seg selv. Om at hvis jeg bare kvitter meg med en app, forsvinner impulsen til å åpne appen, hvis jeg bare flytter livet til nye omgivelser, blir alt helt annerledes.

Jeg tenker på den intervjuede musikeren i den svenske podkasten, og hvordan han tydeligvis tror han har blitt kvitt egoet sitt ved å fjerne seg fra popbransjen. Men han har bare tatt det med seg til et nytt jordsmonn og gitt det et nytt, pent hus å bo i. For slik er vi jo: Vi tar med oss alle sider av oss selv overalt hvor vi går. Den vi er, følger med hvor enn vi flytter oss.

To enkle spørsmål

Hele denne tankereisen har foregått mens jeg sitter i stolen foran peisen med telefonen i hånda. Mens jeg har flyktet inn i bostedsfiksjonen, har bålet sluknet litt, og jeg har glemt å si fra til minstemann at skjermtida hennes er over. Jeg legger ned telefonen. I stedet for å være nærværende i det faktiske, slik jeg beundrer de vakre svenskene for å være, har jeg vært på internett og kikket på dem som ser ut til å være nærværende.

Jeg ser rundt meg i stua vi har innredet akkurat slik vi vil ha den. Her trives vi så veldig godt. Stort sett lever vi omtrent etter idealene våre også, selv om det glipper iblant. Jeg tipper det ikke er mindre konflikt om lørdagsgodt i Sverige enn i Norge. Og jeg lukker øynene og takker før jeg reiser meg og går inn i det faktiske, ventende livet igjen.

Hvis jeg vil endre mitt liv, er det ikke huset, men sjelen som er stedet å begynne. Og siden sjelen er litt vanskelig å gripe, kan vi begynne med de to enkle spørsmålene:

Hva bruker jeg tida mi på?

Hva har jeg i hendene mine?

Der kan det faktiske livet realiseres.