Det mørkeste er ikke nødvendigvis det sanneste – det er bare det mørkeste

Det hjelper å snakke om det. Få det ut. Si det til en voksen du stoler på. Delt byrde er lettere å bære. Sånn høres ulike varianter av en av vår tids selvsagtheter ut. Og det er en selvsagthet vi tror på, et omkved mange av oss forsøker å leve etter: Åpenhet og deling er bra.

For det er viktig å snakke om følelser, spesielt når de er vonde. Venner må iblant rense lufta, ektepar skal dele sin frykt og smerte med hverandre, foreldre og barn kan komme til en dypere relasjon hvis de våger å blottstille de ubehagelige følelsene for den andre parten.

Ofte har jeg tenkt at de sanneste innsiktene om livet kommer når jeg tør å stirre det verste i øynene

Sannhet gjennom mørke

Dette poenget har også en parallell på det filosofiske planet. Mange kristne har fått høre at vi er feige som ikke ser verdens meningsløshet i øynene og erkjenner at tilværelsen er grunnleggende tom. Og det er en anklage jeg av og til retter mot meg selv: Bærer min tro mer preg av å være trøst enn realisme og sannhetssøken? Jeg har stadig forsøkt å komme ønsketenkningsargumentet i møte for min egen del.

Jeg har derfor latt meg selv tenke de mørkeste tanker, se de mest gudsforlatte filmer og lese de mest depressive bøker. For jeg må kunne tåle at tilværelsen også rommer dette. Hvis troen forsvinner i møte med det fæle, er den ikke bærekraftig.

Ofte har jeg også tenkt at de sanneste innsiktene om livet kommer når jeg tør å stirre det verste i øynene. Når jeg ikke lukker sansene for det som er grusomt, tomt, skrekkinngytende eller meningsløst. Det jeg får vite når jeg våger meg inn i mørket, er det som er sant.

Det finnes en grense hvor grundig man skal blakke seg for livsglede av pur solidaritet

Heller det fine enn det dumme

Men så. Under lesing av en bok med psykoanalytiske perspektiver på evangeliene, kom jeg over et poeng jeg aldri trodde en psykolog ville ytre: «når smerte, angst eller redsel deles, kan det smitte over på de andre og skape generell rådløsthet.» Hva i alle dager. Vi må snakke mindre om det vonde? Åpenhet om det som er problematisk og vanskelig er ikke nødvendigvis til hjelp. Det vonde kan faktisk smitte. Så sier i alle fall psykoanalytiker Françoise Dolto i boka Alt dette skjedde.

Med andre ord: Erkjennelse fødes ikke av smerte eller ideen om smerte. Det mørkeste er ikke nødvendigvis det sanneste – det er bare det mørkeste. Erkjennelsen kan like gjerne komme andre steder fra, og meningsløsheten kan være eksistensielt uproduktiv – ja, faktisk meningsløs. Og dermed ikke verdt tida mi. Det er altså ingen indre forbindelse mellom mørke og opplysning, noe man jo bør forstå bare ved å se på ordet opplysning.

Egentlig er dette selvsagt. Vi kjenner vel alle mennesker som kan dra oss inn i sitt eget mørke. De stadige og amerikanske oppfordringene om å kutte ut venner som gir oss negativ energi, er med rette kritisert. For ofte er det nettopp mørke sinn som trenger medmenneskelighet og vennskap mest. Og en del av oss har råd til å miste litt av vårt eget humør og velvilje ved å la andre få tømme ut innestengt svartsyn og galle. Salige er jo de fattige i ånden. Men når dette er sagt, finnes det også en grense hvor grundig man skal blakke seg for livsglede av pur solidaritet.

Men hva så med lykken? Er den også noe vi skal holde for oss selv og undertrykke? Nei, sier Dolto. Det er falskt å være lykkelig alene: «I stedet for å være kilde, blir den [gleden] til tjern. I stedet for å være kommunikasjon, blir den forbruk. Det levende er alltid i bevegelse.» Hvis vi skal være greie med folk som har det leit, bør vi altså heller snakke om det som er fint enn det som er dumt.

Det går til en viss grad an å velge å ha det bra

Døden i livet

Hva har så min teologiske helt, mørkets kronikør Martin Luther, å si om saken? Ingen kan som ham male ut synd, død og djevel. Selv når du tror du er en ganske ålreit person og har gjort deg fortjent til litt skryt, ja spesielt da, er du en synder. Det er intet du kan gjøre for å blidgjøre Gud. Like greit å si det som det er.

Men sannelig, i det lille skriftet Om å forberede seg på å dø fra 1519, skriver han: «Også synden vokser og blir stor ved at vi tenker og grubler for meget over den.» Og det samme gjelder både døden og forestillingene om hvor grusomt helvete er. Disse tre tingene kan bryte oss helt ned og stå i veien for både sinnsro og salighet. Det betyr imidlertid ikke at vi skal lukke øynene for det som er ille i livet. Det betyr bare at vi må anlegge det riktige perspektivet: «Du må betrakte døden i livet, synden i nåden, helvete i himmelen», skriver den gode Luther.

Han var kanskje ikke fremmed for tanken om at mørket ikke nødvendigvis sier oss så mye, han heller.

Jeg deler dette i håp om at min historie kan hjelpe andre, sier de ofte. Kanskje det håpet må gjøres til skamme

Velge å ha det godt

Vi lever i åpenhetens tid. Åpenhet er i seg selv blitt valuta, og den som kan poste et innlegg med en vanskelig historie og tilhørende tårer, har gode sjanser for å få vår oppmerksomhet. Ikke bare skribenter, politikere og andre kjendiser bretter ut sjela og forteller om den vonde tida så snart de har noe å by på, men også vanlige folk bjudar på. Avhengighet, angst, depresjon, brudd, barnløshet, kvinnesykdommer, mannesykdommer. Jeg deler dette i håp om at min historie kan hjelpe andre, sier de ofte. Kanskje det håpet må gjøres til skamme. Kanskje er det heller andre historier vi trenger for å hjelpe oss å leve.

For vi kan takke, vi kan være glade, og vi kan gjøre det åpent. Vi kan vise fram det som er fint i livet. Vakkert. For det går til en viss grad an å velge å ha det bra. Ikke alltid og i alle situasjoner, men ofte: Vi kan velge hva vi vier vår oppmerksomhet, uten at det betyr at vi fortrenger realitetene. Vi kan velge å betrakte døden gjennom livets linse, for å si det med Luther. Vi kan velge å kjenne på den varme kaffen i munnhulen, se desemberlyset bre seg, takke for en god venn og smile litt der vi går langs veien.

Grusomheten i verden blir ikke mindre av at vi ikke tillater oss å se det gode og vakre som lever midt i den og ved siden av den. Snarere tvert imot.

Nå er det nemlig advent. Da er det lyset som skal overvinne mørket.