Hamas kalte sin terror 7. oktober for «Aqsa-bølgen». De mener at jødiske ekstremister, med direkte og indirekte støtte fra israelske myndigheter, truer og vil overta al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Terroren hentet frem en religiøs språkbruk som har mobiliserende effekt. Hamas vet godt at alle palestinere, kristne eller muslimer, betrakter al-Aqsa som et nasjonalt symbol. Klippedomen med den gylne kuppel er kjent og kjær blant muslimer over hele verden.
Statsminister Netanyahu bruker også religion til støtte for israelsk krigføring: «Husk hva amalekittene gjorde mot deg...» har han gjentatte ganger sagt. Han siterer fra 5. Mosebok 25,17 hvor det vises til at amalekittene angrep jødenes baktropper under utvandringen fra Egypt. Ekstremistiske jøder har lenge brukt sitatet for å mane til kamp mot palestinerne. Ordene lar seg ikke forstå uten det som står i 1. Samuelsbok 15 om at Gud krever «amalekittene til regnskap for det de gjorde mot israelittene da de dro opp fra Egypt. De sperret veien for dem. Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!» Kong Saul gjorde dette, men sparte amalekittenes konge. Det kostet ham dyrt. Han måtte hugge ned kong Agag for Herrens ansikt og mistet kongetittelen: «Herren angret at han hadde gjort Saul til konge over Israel.»
Det har aldri vært slik at folk som bor i Israel, på Vestbredden og i Gaza på noe tidspunkt har tilhørt en og samme religion
Hellig land
For jøder, kristne og muslimer er landet «hellig», men på forskjellige måter. Jøder viser til løftet til Abraham og mener at landet er gitt dem av Gud (1. Mos.12,7). For kristne er landet hellig fordi kirken tror at Gud ble menneske der, med en historie og et stedbundet liv. For muslimer er landet hellig fordi det var derfra Profeten steg opp og hadde sine samtaler med Gud. Landet ble erobret og ble da et hellig, muslimsk land.
De teologiske oppfatningene gjenspeiles i at Hamas aldri viser kart hvor Israel synes. De forsterker det med å si at staten Israel må knuses. De mener at det ikke er antisemittisme. Muslimer, kristne og jøder har i århundrer levd som naboer i landet. Både Hamas og Iran har sagt at jøder som var der før 1948, kan bli boende. De er mot det de kaller «den sionistiske staten Israel», men terroren 7. oktober var helt klart ledsaget av renskåret, antisemittisk språkbruk.
De viser identiske kart, og er begge overbevist om at de har Gud på sin side
Uforenelige krav
Statsminister Netanyahu har sagt at «Judea og Samaria er vårt». Med «vårt» mener han det jødiske folk sitt. I FN viste han et kart hvor Vestbredden og Gaza var del av Israel. Han mobiliserer sin tolkning av det Gud sa til Abraham: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» (1. Mos.12,7). (I parentes bemerket: Ismael, Abrahams sønn, er også av hans ætt. Arabere og muslimer regner ham som sin stamfar!)
Jødiske og muslimske krav på landet er tilsynelatende uforenelige. De forsterkes av Hamas, ekstremistiske muslimske bevegelser, jødiske bosettere, og politikere på den israelske høyresiden og nå også av statsminister Netanyahu. De viser identiske kart, og er begge overbevist om at de har Gud på sin side. De som kanskje ikke tror like sterkt, har uansett skjønt at religiøst språk har mobiliserende effekt.
Uansett hva troende måtte mene om sin guddommelige rett til landet, kan ikke Gud brukes til å fortrenge andre fra der de og deres familie i århundrer har hatt sitt hjemsted. Det har aldri vært slik at folk som bor i Israel, på Vestbredden og i Gaza på noe tidspunkt har tilhørt en og samme religion.
Skal konflikten løses, må religiøse ledere og viktige religiøse aktører involveres
Religion må regnes inn
I kjølvannet av Oslo-avtalene sa noen at de helst ønsket å stenge religiøse ledere inne i et rom, låse døren og kaste nøkkelen. De var redd religiøse absolutter kunne stenge for fred. Den aktuelle konflikten rundt Gaza viser med all mulig tydelighet at en fredsmegling som ser bort fra religiøst motivert politikk, skaper et frirom for bevegelser som bruker religion til å forsterke konflikten og forhindre fred.
En klok tilnærming til konflikten ta til etterretning at det jødiske folk har tilknytning til landet og Jerusalem gjennom sin historie og sin religionsutøvelse. På samme måte må det også tas til etterretning at landet og Jerusalem har en spesiell plass for muslimske troende og deres religionsutøvelse. Skal konflikten løses, må religiøse ledere og viktige religiøse aktører involveres. Alle kan hente viktige ressurser fra jødisk og muslimsk teologi som gjerne sier at «landet er vårt», men at det like fullt kan bygsles av andre. Mange vil også si at menneskeliv og menneskers like rettigheter er viktigere enn land.
Farlig retorikk
Konflikten mellom Israel og den palestinske befolkning handler om land, vann, makt, like rettigheter og okkupasjon. Men det er en konflikt med sterke religiøse innslag.
Derfor er det farlig når Netanyahu bruker ord fra Bibelen som i neste omgang kan brukes til å begrunne folkemord eller fordrivelse av andre folk.
Derfor er det farlig når Hamas tar Gud og al-Aqsa-moskéen til inntekt for terror.
«Gud» er ingen størrelse i folkeretten. Den ble til fordi alle påberopte seg Gud og brukte det til å slå hverandre i hjel. Alle forsøk på å skape fred i Midtøsten må ta utgangspunkt i og løse den på grunnlag av det internasjonale rettssystem som møysommelig er bygd opp gjennom århundrer.