Vårt Land har de siste årene fått mye kritikk for annonser som har provosert lesere. Vi får kritikk for å slippe til annonser for klimaskadelige flyreiser, og for annonser som støtter Israel eller kritiserer Pride. En annonsekampanje rettet mot regjeringens planer om å forby konverteringsterapi møter også kritikk.
Det har alltid vært strid rundt annonsene i Vårt Land. I tiden etter avisens oppstart i 1945 var det kinoannonsene som var mest omstridt. Kreftene som ønsket at Vårt Land skulle bli en kristen avis for folket, ønsket inntektene fra de innbringende kinoannonsene for å styrke avisen i kampen møt større aviser.
Det som ønsket av Vårt Land skulle bli en avis for kristenfolket ville derimot ha kinoannonsene bort. Annonsene var skadelige for ungdommen og «nedbrytende for kristelig moral». Etter at den avisliberale fløyens leder Ronald Fangen døde i en flyulykke vant den konservative fraksjonen frem. Kinoannonsene røk ut av Vårt Lands spalter, og kom først tilbake på 70-tallet.
På åttitallet var informasjonsannonser om AIDS som skapte problemer. Helsedirektoratets annonser der heterofile og homofile par talte for troskap som et botemiddel mot HIV-smitte ble for sterk kost for Vårt Land. I Vårt Land anbefalte annonsene troskap for heterofile par, og avholdenhet for homofile.
Sjel til salgs
Det er egentlig litt rart at aviser, som lever av integritet og lesernes tillit, selger litt av sjela si gjennom å stille plass til disposisjon for betalende kunder. Det ville nok blitt møtt med skepsis om det ble forsøkt innført i dag, men konseptet er så innarbeidet og kjent at det tillates. Så lenge reklamen er tydelig merket, og det er tydelig forskjell på journalistikken og reklamen, skjønner leserne hva som er hva.
Annonser er annonser og ikke redaksjonelt innhold. Det ligger ikke redaksjonelle synspunkter eller prioriteringer bak hva som slippes til på annonseplass.
Når Vårt Land slipper til annonser for flyreiser så har vi ikke skiftet standpunkt i klimasaken. Det betyr bare at vi har stilt noen spaltemillimeter til disposisjon for å finansiere journalistikken. Forøvrig mener vi klimadebatten skal vinnes med fakta, argumenter og politisk arbeid, ikke gjennom begrensinger i ytringsfriheten. Kall det dobbeltmoral, jeg kaller det prinsippfasthet.
Ikke fritt fram
Det er ikke fritt fram på annonseplass. Annonsører må holde seg innenfor norsk lov, spesielt de strenge reguleringene i markedsføringsloven, og annonsene er også delvis underlagt pressens etiske regelverk. Aviser har flere ganger blitt felt i Pressens faglige utvalg for publisering av annonser som har brutt med den såkalte Vær Varsom-plakaten. Derfor krever jeg som redaktør titt og ofte endringer i annonser før de kommer på trykk.
Retten til å fremme det upopulære standpunktet må hegnes om. Også på annonseplass.
—
Annonsene er altså underlagt presseetikken, men de er altså annonsørens plass til på slippe til sitt eget budskap. Vi stiller ikke de samme krav til nyhetsverdi eller balanse på annonseplass som vi gjør på redaksjonell plass. Når vi selger en annonse til SAS så kan vi ikke tvinge VY til å kjøpe en motannonse, men det er selvsagt åpning for de som misliker annonsen til å kritisere den i våre debattspalter.
Goliat behøver ikke annonser
Hvorfor åpner aviser for politiske og ideologiske annonser? Er ikke dette å åpne for at rike og mektige kan kjøpe seg definisjonsmakt i samfunnsdebatten?
Å si nei til denne typen annonsering vil være en kraftig innskrenking av ytringsfriheten. Ofte brukes disse annonsene av relativt små organisasjoner, med lite penger, upopulære standpunkter og lite gjennomslag til pressen.
Stiftelsen Morfarbarn er for eksempel en økonomisk mygg i forhold til Foreningen Fri, men annonserer langt ivrigere. Foreningen Fri har god tilgang på beslutningstagere, får mye spalteplass i mediene, og har standpunkter med ganske bred oppslutning i offentligheten, og har dermed mindre behov for annonser for å fremme sine synspunkter.
Nye synspunkter - gammel dynamikk
Selv om store deler av den kristne Norge har endret synspunkt på kino, homofili, Israel og andre tidvis betente temaer, er det dessverre fortsatt slik at kontroversielle mindretallsposisjoner forsøkes undertrykt. Synspunktene er nye, men dynamikken er den samme.
Det blir svært tydelig når Eline Heidisdatter Lorentzen, generalsekretær i Norges kristelige studentforbund, kritiserer Vårt Land for å ha annonser som er kritisk til et forbud mot konverteringsterapi. Lorentzens hovedpoeng er at annonsene dukker opp i nyhetssaker som omhandler konvereringsterapi, men er også kritisk til at Vårt Land har disse annonsene.
Studentforbundet er en organisasjon som tradisjonelt har hatt flere standpunkter som har i utfordret flertallet i Den norske kirke. Når flertallet har skiftet posisjon er studentforbundet ikke lenger en utfordrer, men en del av majoriteten. Da bør organisasjonens ledelse passe seg for å forsøke å begrense ytringsrommet til de som hatt den omvendte reisen, fra flertall til mindretall.
Viktig diskusjon
Det er allikevel ikke slik at diskusjonen alltid kan avfeies med ytringsfrihetsargumentet. Vårt Land setter grenser. Vi sier nei til annonser vi mener er for usaklige, åpenbart usanne, eller annonser som ikke på noen måte kan forsvares med tanke på avisens grunnsyn og profil.
Konspirasjonsteoretikere og rasister er eksempler på grupperinger vi sier nei til. Hvor den grensen settes kan selvsagt diskuteres og kritiseres. Den debatten ønsker vi velkommen.
Samtidig må huske på at kirken har stadig mindre makt og oppslutning i samfunnet. Både konservative og liberale kristne opplever at evangeliet og kristen etisk tenkning inneholder budskap som radikalt utfordrer samtiden.
Retten til å fremme det upopulære standpunktet må hegnes om. Også på annonseplass.
