Kommentar

Du opplevde Holocaust. Jeg er glad du slipper å oppleve det som skjer nå

Kjære farfar. Selv om jeg stadig skulle ønske du var i live, er jeg glad for at du som Holocaust-overlevende slipper å oppleve bølgen med antisemittisme for andre gang.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjære farfar, jeg skulle ønske du var her så jeg kunne snakket med deg. I arbeidet med ungdommens ytringsfrihetsråd har jeg vært i en samtale med elever på videregående skole. Jeg snakket om mitt første møte med min egen stemme. Naturlig nok snakket jeg om deg. Jeg fortalte om femtenårsdagen min – den jeg tilbragte i sofaen på Høvik med deg og farmor.

Dagen jeg ble 15 år

Den dagen hadde jeg ventet på lenge. Jeg hadde tidligere blitt fortalt at jeg var for ung til å ta imot opplevelsene du selv hadde som 15-åring. Jeg fortalte at jeg vokste opp med viten om at jeg hadde en farfar som hadde gått gjennom det utenkelige. At du hadde opplevd «helvete på jord». Men for meg var du først og fremst farfar. En farfar som fortalte meg hvor viktig det var å spise fem frukter om dagen. En som ba meg ta på meg sokker hver gang jeg var barbeint. Jeg fortalte også hvordan du responderte hver gang jeg prøvde å spørre deg om Holocaust. Du pleide å svare at jeg var for ung, men at jeg skulle få høre mer etter at jeg ble 15 år.

ELIANA OG FARFAR: Her er bilde av Eliana og farfar  Imre Hercz. Han døde i 2014.

Lite visste jeg om hvor krevende dette var for deg, og hvor mange år du hadde vært stille om årene i fangenskap – først i getto, så i konsentrasjonsleirene. Lite visste jeg om at du ikke fortalte egne barn fordi du fryktet å påføre dem traumer fra eget liv. Lite visste jeg om hvordan du på et tidspunkt tvang deg selv til å snakke om alt du hadde opplevd. Det var fordi du møtte utsagn om at Holocaust aldri hadde skjedd.

Da jeg ble 15 år fortalte du. Nå vet jeg mer.

Lite visste jeg om hvor krevende dette var for deg, og hvor mange år du hadde vært stille om årene i fangenskap – først i getto, så i konsentrasjonsleirene

Å skille enkeltindivider fra hverandre

Nå vet jeg hvor viktig det var at jeg rakk å bli femten før du døde. At jeg fikk bli bedre kjent med deg som et helt menneske. Hvem du var – og hvem du ble. Jeg fikk fire måneder og noen få viktige, men såre og ubehagelige samtaler med deg om det du så gjerne skulle vært foruten. Jeg fikk høre deg fortelle med egne ord hvorfor det var så viktig at Hitler tapte krigen. Om hvor viktig det var å bygge opp familien igjen. Og at det for deg betød å vinne over Hitlers tankegods. Jeg fikk høre ditt budskapet om hvor viktig det er å skille enkeltindivider fra hverandre. Hvorfor du alltid ønsket å forme oss til å stå opp mot urett, og stå opp for oss selv og andre.

Kjære farfar, jeg har blitt eldre nå. Jeg har blitt gammel nok til å forstå hva du mente da du sa at du ikke kunne fatte at Gud er til stede når det fantes så mye elendighet i verden. Jeg er blitt gammel nok til å reflektere over hva du la i setningen du stadig gjentok: «jeg tror på en Gud, men min Gud er på ferie». Jeg har også blitt gammel nok til å innse det ubehagelig faktum: At selv om jeg stadig skulle ønske du var i live, er glad for at du for andre gang, slipper å se det jeg ser for første gang.

Kjære farfar, du som «kjempet hele livet for rettferdigheten», gi meg styrke til å klare det samme.

Hva hadde du sagt?

Hva hadde du sagt nå om alt som utspiller seg i Israel og Palestina? Hva hadde du sagt om konsekvensene i Europa og spenningene her hjemme? Om de latente holdningene og fordommene – jødehatet, muslimhatet, aggressiviteten og polariseringen. Retorikken som skiller «oss» fra «dem» og kravet om å ta side? Hva hadde du sagt om vi gikk tur i nabolaget mitt og du så «gas the jews» tagget på veggboksen noen få kvartaler unna? Hva hadde du sagt hvis vi etter hvert beveget oss inn i huset jeg bor, og ingen av oss kunne ignorere hakekorset risset inn i heisdøren? Jeg må se det hver dag. Det er jeg glad for at du slipper.

Hva hadde du sagt hvis du hadde lest at Askim-russen valgte å avlyse markeringen mot Krystallnatten fordi «russestyret ved skolen ikke ønsket å velge side i den pågående konflikten mellom Hamas og Israel»? Hva hadde du sagt, hvis jeg fortalte deg at jeg for første gang sliter med å bære davidsstjernen offentlig?

Gi meg styrke

Kjære farfar, oppi alt håper jeg at du, hvor enn du er, også ser de mange gode kreftene. De som kjemper for fred. De som klarer å «tenke langsomt». De som nyanserer og åpner for dialog. De som er opptatt av at vi skal ta vare på hverandre. Jeg dro til graven din i forrige uke. Der ble jeg igjen minnet om setningen som vi følte definerte deg og det du stod for. Kjære farfar, du som «kjempet hele livet for rettferdigheten», gi meg styrke til å klare det samme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar