Kommentar

«Det er nødt til å være et poeng for kirka å jobbe for å være relevant i menneskers åndelige liv»

Den norske kirkes medlemsundersøkelse for 2023 roper varsko om en kirke som trenger å verne om kjerneoppgavene sine.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Folk er trøytte av klimapraten til kyrkja», meldte NRK tidligere denne uka. En overskrift som har fått flere til å reagere, men som like fullt setter fingeren på en hyperaktuell problemstilling for Den norske kirke (DNK).

NRK-saken tar utgangspunkt i den ferskeste medlemsundersøkelsen til DNK, utført på oppdrag fra kirka selv. Her kommer det frem at kun 12 prosent av de spurte medlemmene mener kirka er «samfunnsnyttig» når den tar stilling til klimaspørsmålet.

Rapportforfatterne påpeker at dette er noe de har sett tidligere også, og at det kan tyde på at «dette ikke er en rolle medlemmene mener er hensiktsmessig» at kirka tar.

Kritikerne mener rapportforfatterne har tolka tallene noe raskt. Hva som menes med «samfunnsnyttig» er ikke entydig. Det kan både bety at en mener at kirka ikke bør ta stilling, men like så fullt bety at en mener at kirka ikke gjør nok i klimaspørsmålet per dags dato – og dermed ikke er samfunnsnyttig.

Uavhengig av hva som er riktig tolkning av dette tallet, er det likevel noen mønstre som viser seg i den ferske medlemsundersøkelsen, som det er verdt å se i sammenheng med klimaspørsmålet.

Lite åndelighet

Medlemmenes klare mening er nemlig at kirka spiller sin viktigste rolle i møte med sorg, nasjonale og lokale kriser og viktige hendelser i livet, men kun 18 prosent oppgir at kirka er viktig i deres åndelige liv.

Faktisk er det så mange som 52 prosent – over halvparten – som oppgir at kirka ikke er viktig i deres åndelige liv. Har kirka gjort seg irrelevant på åndelighet? Eller er folk rett og slett ikke interessert i åndelighet?

Dersom svaret på det siste spørsmålet er nei, ville den lave prosenten kanskje ikke vært noe kirka trengte å bekymre seg noe nevneverdig for. Men så enkelt virker det ikke å være. Det som derimot kan stemme, er at folk mangler språk for hva åndelighet egentlig er, noe som jo er ganske krevende å svare på i utgangspunktet.

Men tar man som utgangspunkt at tro og åpenhet for en guddommelig kraft har en sammenheng med åndelighet, slik definisjoner av begrepet gjerne gjør, er det noen tall som er verdt å merke seg:

Blant de medlemmene som er avvisende til tro og sjelden eller aldri besøker kirka, er det så mange som 12 prosent som oppgir at de tror på en kraft som kanskje kan være Gud. Kun halvparten av de avvisende oppgir bestemt at Gud ikke finnes. Det finnes med andre ord en åpenhet for det man tenker på som åndelighet, også hos de mest avvisende.

Andelen troende generelt har også holdt seg stabil siden 2019. Med andre ord er det lite som tyder på at medlemmene har blitt mindre åndelige selv om de oppgir at kirka er mindre viktig for deres åndelige liv.

Det er nødt til å være et poeng for kirka å jobbe for å være relevant i menneskers åndelige liv

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Alle har åndelige behov

Menneskers åndelige behov er et tilbakevendende tema. Særlig har fokuset vært på disse behovene i møte med livets siste fase, for eksempel på sykehjem eller andre institusjoner man møter på når livet går mot slutten. Men også åndelig fattigdom hos prester i Den norske kirke har fått oppmerksomhet.

For det er ikke bare syke og døende som trenger åndelig omsorg. Alle mennesker har åndelige behov. Være seg i form av religiøse riter og tradisjoner, eller en tur i fjellet eller på havet. I åndeligheten finner mennesker styrke til å takle både hverdag, sorg og glede.

Åndelighet handler om å la de ytre faktorene i livet få litt mindre plass for å komme nærmere det som finnes inni oss - og for kristne - Gud. Ikke for å bli mer selvsentrerte, men nettopp for å kunne rette oss mot andre, trygge i oss selv. Det handler om å få kontakt med det språket inni en, som man kanskje ikke tør å bruke høyt.

Kirka skal være et sted som legger til rette for den kontaktsøkenen. Det kan være gjennom bønn, samtale, sang, liturgi – eller bare stillhet.

Med tida har vi fått flere slike rom som spiller en åndelig rolle i menneskers liv. For noen er det den nevnte fjelltoppen, for noen er det å fordype seg i kunst eller litteratur. For andre igjen er det et yogastudio med 40 grader og 20 svette, fremmede mennesker.

DYPE DALER, BRATTE FJELL: Jørgen Mykløen blir et liten menneske i en gedigen Nordfjord-natur.

Det er ikke noe poeng for kirka å skulle konkurrere med andre arenaer for åndelighet, men det er nødt til å være et poeng for kirka å jobbe for å være relevant i menneskers åndelige liv.

«Feil» aktiviteter?

Da er spørsmålet om kirka må tenke noe annerledes om hva de ser som kjerneoppgavene sine. Legger Den norske kirke i dag nok opp til å fylle nordmenns åndelige behov? For eksempel er andelen medlemmer som oppgir at de ber gått signifikant ned fra 2019, fra 52 til 48 prosent.

Og samtidig som så mange oppgir at kirka ikke er viktig i deres åndelige liv, er det kun 15 prosent som oppgir at kirka har tilbud og aktiviteter som passer inn i deres liv og timeplan.

41 prosent oppgir at kirka ikke har det.

Den yngste aldersgruppen, 15-29 år, har en betydelig større andel som ikke har besøkt kirka i det hele tatt de seneste tolv månedene, hele 25 prosent. For denne fjerdedelen av aldersgruppa er med andre ord ikke kirka relevant.

Så selv om 8 av 10 er glad kirka er der når folk trenger den, virker det som stadig flere ikke trenger den. Kan det da være at kirka er nødt til å endre noe av fokuset sitt?

Det er et privilegium for Den norske kirkes ansatte og frivillige at de har en så høy status hos en stadig mer sekulær befolkning

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Større eierskap

Det er lett å bli dystopisk på kirkas vegne, men det har lite for seg. Det absolutt viktigste for kirkas medlemmer virker å være at den er der når de trenger den, særlig i møte med livskriser, men også når noe skal markeres. Medlemsundersøkelsen viser at kirka fortsatt har den plassen, enda det stadig kommer flere alternativer å velge mellom der ute.

Tenk å få spille en så avgjørende rolle i menneskers liv. Det er et privilegium for Den norske kirkes ansatte og frivillige at de har den statusen hos en stadig mer sekulær befolkning. Det bør de ta enda større eierskap til.

Det betyr ikke at menighetene rundt omkring i landet skal slutte med språkopplæring, babysang og være tydelig på klimaregnskapet sitt.

Men det betyr kanskje at noen av paneldebattene om politiske spørsmål kan byttes ut med samtaler om eksistensielle spørsmål, og noen av uttalelsene fra Kirkemøtet kan handle om troas plass i det offentlige rom og ikke oljeleting.

Kan se seg blind

Det er blitt sagt utallige ganger før, men virker stadig å måtte gjentas: Kirka må tørre å være kirke. Det utelukker ikke å ta vare på de svakeste blant oss eller på skaperverket. Tvert imot.

Men det betyr at kirka må skille seg tilstrekkelig fra andre politiske aktører og samfunnsinstitusjoner, som allerede utfyller den rollen i menneskers liv.

«Det er på tide å sette åndsmennesket i sentrum for tilværelsen igjen», skrev kollega Åste Dokka tidligere i år i denne avisa.

Som resten av samfunnet, risikerer også kirka å se seg blind på politikk og fordeling.

Det har den ikke råd til.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar