Kan tostatsløsningen gjenopplives?

Før Hamas gikk til angrep på Israel var tostatsløsningen i praksis avgått ved døden. Det tydeligste tegnet på det var at Saudi-Arabia var i ferd med å inngå en normaliseringsavtale med Israel uten å kreve at det skulle innebære en palestinsk stat. Nå er plutselig tostatsløsningen igjen på kartet.

Jeg er av dem som i flere år har hevdet at tostatsløsningen var død og begravet. Det var erfaringen av hvordan det ser ut i de palestinske områdene som fikk meg til å forstå hva som ville kreves om en reelt selvstendig og levedyktig palestinsk stat skulle bli en realitet.

Israel har aldri offisielt gått inn for en palestinsk stat. Mange har den misforståelse at det skjedde i Oslo-avtalen. Men som de nylig offentliggjorte regjeringsdokumentene fra den gang viser, var det et hovedpoeng for Israel at de ikke hadde gått med på noen slik stat. Det viktigste, sa fredsprisvinner Shimon Peres den gang, var at de kunne fortsette utbyggingen av bosettinger. Og i de tretti årene som har gått har Israel fortsatt med det, og dermed jevnt og trutt gjort en palestinsk stat stadig mindre realistisk.

Selv å fjerne de mindre og spredte bosettingene vil være uhyre krevende

Tvangsflytte 700.000?

Det bor nesten en halv million israelske borgere i bosettinger på områder som ikke er under israelsk suverenitet på Vestbredden. I tillegg kommer nesten en kvart million i Øst-Jerusalem, som er annektert av Israel. Ifølge internasjonal rett er alle disse bosettingene ulovlige. Hvis det skulle etableres en palestinsk stat på det området Israel erobret i 1967, måtte alle disse bli borgere av den palestinske staten eller flytte derfra.

Det ville være både praktisk og politisk umulig for Israel at over 700.000 skulle tvangsflyttes fra Vestbredden til Israel. Mange av dem er bevæpnet. Hvem skulle tvinge dem vekk? Den israelske hæren eller internasjonale styrker? Og hvor skulle de gjøre av seg? Det er allerede prekær boligmangel i Israel. Derfor er det realistiske at de største bosettingene blir en del av Israel. Selv å fjerne de mindre og spredte bosettingene vil være uhyre krevende. Det har ikke engang vært politisk mulig å fjerne de 20.000 i bosettinger som er ulovlige etter israelsk lov.

Vestbredden oppstykket

Hovedtyngden av bosettinger utenom Jerusalem ligger i området rundt Nablus. Den største, Ariel, har 20.000 innbyggere. Hvis de skal inkluderes i Israel, vil Vestbredden bli kappet i to her. Om alle bosettingene rundt Jerusalem beholdes, vil Betlehem og Hebron-området bli skilt fra resten av Vestbredden. Jordan-dalen består i dag nesten bare av israelske bosettinger og israelsk militærsone. Hvis hele dette området skal bli israelsk, vil den palestinske staten være helt omringet av Israel. En oppstykket og omringet stat vil knapt være levedyktig.

For alle israelere er den store skrekken at Palestina skal bli en fiendtlig stat som sender raketter og terrorister inn i Israel, slik Hamas har gjort etter at Israel trakk seg ut av Gaza. Derfor vil de ha kontroll med en slik stat. Men da kan den palestinske staten bli et rent israelsk lydrike. Det vil ikke bli opplevd eller akseptert som selvstendighet.

Suveren stat?

En stat som ikke kontrollerer sine egne grenser, er ingen suveren stat. For Israel vil det være om å gjøre å ha kontroll med hvem som kan komme inn fra Palestina. Men hvis Israel har full kontroll, vil Vestbredden kunne bli blokkert på samme måte som Gaza er i dag. Da blir selvstyret illusorisk.

En suveren stat må også ha kontroll med sitt territorium. Israel krever at en eventuell palestinsk stat skal være demilitarisert. Men noen må jo ha kontrollen, og det kan ikke fortsette å være israelske styrker som i dag. Man kunne kanskje tenke seg en internasjonal styrke. Men vil Israel tillate internasjonale styrker i sitt nærområde – og vil palestinerne godta en slik begrensning på sin suverenitet? Og hvem kunne ha begge parters tillit? Det er mulig det kunne bli løst innen rammen av en Abraham-avtale med Saudi-Arabia, men det er nå helt i det blå.

Det eneste som taler for at tostatsløsningen blir mulig å få til, er at alternativene er verre

Nøtten Jerusalem

Jerusalem er en spesielt vanskelig nøtt. Israel har bygd bosettinger rundt hele Jerusalem. I praksis er dette digre israelske drabantbyer knyttet sammen med store motorveier som effektivt gjør det umulig å knytte Jerusalem sammen med resten av Vestbredden. Det gjør det nesten utenkelig med en palestinsk hovedstad i Øst-Jerusalem, slik palestinerne krever. Uansett må palestinerne som bor i Øst-Jerusalem få en status. De må enten bli borgere av en palestinsk stat eller bli israelske borgere. For Israel er begge deler vanskelig å godta.

For Israel er det utenkelig å godta en stat styrt av Hamas. Derfor er det et underliggende premiss for tostatsløsningen at Israel lykkes med å fjerne Hamas-styret i Gaza. Det åpner for at Gaza og Vestbredden igjen kan samles under samme administrasjon. Men om et nytt slikt palestinsk styre skal ha legitimitet, må det holdes valg. Da kan ingen garantere at ikke radikale islamister vinner valget eller i det minste får stor innflytelse. Å få det splittede palestinske samfunnet samlet under en effektiv ledelse kan vise seg vanskelig og i det minste ta lang tid.

Alternativet er verre

Hva med de hellige stedene i Jerusalem? Det var der det skar seg i Camp David i 2000. Hva med vannressursene som i dag kontrolleres av Israel? Hva med palestinerne i Libanon som ønsker å vende tilbake? Mengden av uløste spørsmål er kjempestor. Og det skal håndteres av et Israel i indre politisk krise og av et diskreditert og korrupt palestinsk lederskap.

Det eneste som taler for at dette blir mulig å få til, er at alternativene er verre.