Var jeg virkelig med på det der? Spørsmålet ble ganske påtrengende da jeg så framstillingen av Arbeiderpartiets beryktede togtur høsten 1979 i TV-serien «Makta». Det er utvilsomt sant at turen var en katastrofal start på valgkampen, og at noe av ulykken skyldtes alkohol. Men likevel hadde jeg problemer med å kjenne meg igjen.
«Makta» er på sett og vis seierherrenes fortelling. Og da må noen spille rollen som tapere.
— Erling Rimehaug
På vei ut fra Oslo så jeg Reiulf Steen sitte alene på toget. Jeg tenkte at det var en god anledning til å bli bedre kjent med ham og spurte om jeg fikk sette meg sammen med ham. Da han hørte jeg var fra Vårt Land, begynte han å snakke om arbeiderbevegelsens forhold til kristenfolket. Han fortalte om oppveksten på Hurum, hvor moren var aktiv i pinsemenigheten. Det var mye overlapping mellom de to miljøene, men også spenninger mellom de som holdt seg til tesen om at religion var opium for folket.
Så vidt jeg husker, varte samtalen vår til vi kom til Lillehammer. Jeg kan ikke huske noe om drikking fram til det – og Reiulf var i alle fall klinkende edru. På Lillehammer hadde vi en pause med beinstrekk på perrongen, og slik jeg husker det var det der på perrongen NRKs Jens Solli intervjuet finansminister Per Kleppe om rentetak.
Dyktig kvinne – udugelige mannfolk
I flere omtaler av togturen i forbindelse med TV-serien hevdes det at statsminister Odvar Nordli ble så full at han måtte bæres av toget på Otta. Jeg vet ikke hva slags kilder som finnes på dette. Nordli var tydelig beruset da festen fortsatte inne på hotellet, men at han var for full til å stå på beina, kan ikke stemme. Det bildet som har festet seg i min hukommelse var at Gro Harlem Brundtland satt på Nordlis fang og ledet an i allsang – og hun hadde ikke Solo i glasset.
Men om det stemmer eller ikke – spiller det noen rolle? Serien framstiller seg jo som basert på «fakta, løgn og dårlig hukommelse». Hva som er hva, blir det opp til oss seere å finne ut av – i den grad det er mulig. Et grunnlag for kritisk vurdering av det vi ser, er seriens dramaturgi. Fortellingen skal handle om en ung og dyktig kvinne som ordner opp i rotet etter noen udugelige mannfolk.
Karikatur og virkelighet
For at fortellingen skal være effektiv, trengs det en karikering av mannfolkene. En karikatur fungerer bare dersom den har en likhet med virkeligheten. Det stemmer at alkoholen fløt altfor fritt, og at det ikke var bra for de to topplederne, som begge hadde problemer de døyvet med alkohol. Men Odvar Nordli var ikke en nikkedokke fra bygda som lot seg manipulere, og Reiulf Steen var ikke en politiker som rotet rundt i høytflygende tanker uten å få utrettet noe som helst.
Kanskje er det fordi jeg etter hvert fikk et nært forhold til Reiulf Steen at jeg reagerer på at dette skal bli ettermælet hans. Jo visst drakk han til tider for mye – nå vet vi jo at det var selvmedisinering av bipolar lidelse. Han rotet til privatlivet og han hadde et ekstremt illojalt forhold til en møbelhandler på Jessheim. Men han var jo så mye mer. Jeg tror knapt vi har hatt en mer kunnskapsrik og visjonær politiker. Og han fikk jo ting til. Han berget Arbeiderpartiet gjennom krisen etter EEC-nederlaget og fikk det inn på en mer framtidsrettet kurs innen miljøpolitikk. Uten hans innsats ville Gro knapt ha vunnet fram.
Finnes det sannhet?
Men det er ikke bare Reiulf Steens ettermæle som bekymrer meg. Det er debatten om «fake news» og mistilliten til media. Og det er oppfatningen som brer seg av at det ikke finnes noen sannhet, bare ulike synsvinkler. Da blir sannhet et spørsmål om hva som tjener de interessene de enkelte aktørene har – noe vi ikke minst ser skje omkring krigene i Ukraina og Midtøsten.
Det er selvsagt lov til å dikte om fortiden. Noen ganger kan det gi mer innsikt enn faktapreget framstilling. Men da er det greit å vite at det nettopp er diktning det dreier seg om. Det er her jeg synes «Makta» er problematisk. Den legger seg så tett opp til virkeligheten at det blir vanskelig å holde fast ved at det er diktning. De faktasjekkene som NRK og andre legger ut viser at det meste stemmer når det gjelder handlingsforløp og hendelser. Det er måten man forteller det på og det som ikke fortelles som til sammen gir et skjevt bilde. Dersom det forveksles med virkeligheten, har vi et problem.
En heksegryte av konflikter
Å komme inn i politisk journalistikk på 1970-tallet var å bli kastet inn i en heksegryte av konflikter. Det gjaldt ikke bare Arbeiderpartiet. Senterpartiet var ridd av konflikter, som blant annet slo ut i dolkingen av partileder Gunnar Stålsett. Kristelig Folkeparti var revet mellom Kåre Kristiansen og Lars Korvald/Kjell Magne Bondevik. I Høyre ble Jo Benkow skviset ut. «Makta» tegner et fargerikt bilde av en av konfliktene – men gir lite innsikt i hva som lå bak.
Etterkrigstidens sammenhengende økonomiske vekst stanset opp. Bildet av USA som det godes forsvarer slo sprekker under Vietnamkrigen. Ungdom gjorde opprør mot den ensidige materialismen og lette etter nye verdier. Faste forståelser av familie og kjønnsroller ble satt under tvil. Den sterke utbyggingen av høyere utdanning førte mange ut på en klassereise fra arbeiderklassen til en ny middelklasse. Alle disse endringene utspilte seg i særlig grad i Arbeiderpartiet. Det var ikke uten grunn at konfliktene der ble så dype.
Det som kom ut av striden, var et Arbeiderparti som i mye større grad satset på marked og privat næringsliv – også i organiseringen av offentlig sektor. Her går det en linje fra Gro Harlem Brundtland til Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. «Makta» er derfor på sett og vis seierherrenes fortelling. Og da må noen spille rollen som tapere.
