Armenerne i den selverklærte republikken Artsakh stolte ikke på Aserbajdsjans forsikringer om at de kunne leve trygt under azerisk styre i Nagorno-Karabakh. Massakrene på armenere i Aserbajdsjan da Sovjet gikk i oppløsning og det tyrkiske folkemordet på armenere for hundre år siden spøkte i bakgrunnen. Den den anti-armenske kampanjen i Aserbajdsjan de siste årene spilte også inn, sammen med frykt for hevn for at aserere ble drevet ut for tretti år siden. Flertallet av de 120.000 armenerne rømte derfor til Armenia.
Erdogan ser for seg et sammenhengende tyrkisk område fra Tyrkia til sentral-Asia, og seg selv som lederskikkelse for denne tyrkiske verden.
— Erling Rimehaug
Dermed fikk Aserbajdsjan det som de ville: De fikk kontroll over det strategisk viktige fjellområdet på nordsiden av grensen til Iran. Men Aserbajdsjan er ikke dermed ferdig med hva de ønsker å erobre. Det neste på lista er den såkalte Zangezur-korridoren. Det dreier seg om den sørlige delen av den armenske provinsen Sunyuk. En korridor her vil forbinde den aserbajdsjanske enklaven Nakhitsjevan med resten av Aserbajdsjan, men vil samtidig kutte forbindelsen mellom Armenia og Iran.
En tyrkisk verden
Familien til den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev kommer fra Nakhitsjevan. Historisk sett hørte det til Armenia, men ble i likhet med Nagorno-Karabakh en del av den aserbajdsjanske sovjet-republikken. Under azerisk styre er så godt som alle armenske kulturminner ødelagt, blant annet verdens største samling av gamle armenske steinkors. Armenerne frykter nå samme skjebne for kulturminnene i Nagorno-Karabakh.
Zangezur-korridoren vil ikke bare forbinde Naktisjevan med Aserbajdsjan, men vil også forbinde Tyrkia med de tyrkisktalende tidligere sovjetrepublikkene: Turkmenistan, Tadsjikistan, Usbekistan, Kasakstan og Kirgisistan. «Zangesurkorridoren vil forene hele den tyrkiske verden», sa Aiyev da han hadde besøk av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan i 2021. «Et mulighetsvindu har åpnet seg», sier Erdogan nå. Han ser for seg et sammenhengende tyrkisk område fra Tyrkia til Sentral-Asia, og seg selv som lederskikkelse for denne tyrkiske verden.
[ FN: 100.000 mennesker har flyktet fra Nagorno-Karabakh ]
Zangesur-korridoren
I våpenhvileavtalen etter Aserbajdsjans angrep på Armenia i 2020 fikk Aserbajdsjan inn en bestemmelse om at det skulle være uhindret transport mellom Nakhitsjevan og Aserbajdsjan. Aserbajdsjan bruker nå dette som et argument for at de bør ha kontroll med Zangesur. Russland, som garanterer våpenhvileavtalen, avviser at den skal forstås slik. Men skjebnen til Nagorno-Karabakh viser at Russland ikke er noen troverdig støtte mot aserbajdsjansk aggresjon.
Den armenske statsministeren Nikol Pashinyan trakk for bare et par uker siden konsekvensen av Armenias erfaringer, og sa at det har vært en feilvurdering å gjøre seg ensidig avhengig av russisk støtte. Samtidig inviterte han amerikanske soldater til å øve i Armenia. Dette falt i svært dårlig jord hos Putin, og Russland sier nå at Armenia selv må ta skylden for det som skjedde i Nagorno-Karabakh.
Putin frykter vestlig innflytelse
Putin har aldri likt Pashinian, som kom til makten i en demokratisk revolusjon i 2018. Han ser en forbindelse mellom den ukrainske oransjerevolusjonen i 2014 og den armenske revolusjonen. Slike demokratiske oppstander frykter han skal ha smitteeffekt til Russland og bringe tidligere russisk-kontrollerte områder under vestlig innflytelse.
Da Nato forespeilet Ukraina medlemskap, ble samme løfte gitt til Armenias naboland Georgia. Der er det nå en russiskvennlig milliardær som trekker i trådene. Men det er en betydelig vestvennlig opposisjon. Derfor reagerer Putin sterkt på Armenias tilnærming til USA. At Vesten skal få innpass sør for Kaukasus ser han mørkt på.
[ Norge gir 20 millioner til sivilbefolkningen i Nagorno-Karabakh ]
Svakt Russland åpner for USA
Ukraina-krigen har avdekket Russlands svakhet. Det har skapt en åpning for USA. Amerikanerne har ikke bare interesser i Armenia og Georgia, men har også sendt ut følere til stan-republikkene sør for Russland.
President Joe Biden arrangerte under FN-toppmøtet nylig møter med lederne for Kasakstan, Usbekistan, Tasjikistan, Kirigstan og Turkmenistan. Disse landene var inntil nylig dominert av Russland. Men nå ønsker de en friere stilling. De ønsker heller ikke å bli dominert av sitt store naboland Kina. For USA handler den nye interessen for Sentral-Asia om den altoverskyggende konkurransen med Kina.
Disse landene er langt fra demokratier som deler vestlige verdier, og kan ikke være kandidater for medlemskap i Nato eller EU. Men kan vi likevel se for oss at Nato får en ny interessesone fra Ukraina over Kaukasus til Sentral-Asia? Nato-landet Tyrkia kan bli en døråpner for noe slikt.
Kina ser med skepsis både på USAs og Tyrkias engasjement i sitt nærområde. En ny tyrkisk bevissthet kan dessuten smitte over på uigurene i Kina, som jo er et tyrkisk folkeslag.
Armenia fortsatt alene
Iran er også sterkt negativ til Aserbajdsjans planer. En tyrkisk tilstedeværelse i det sørlige Armenia er ikke i Irans interesse. Armenia er en viktig partner for Iran. Nord i Iran bor det mange aserere, og Iran frykter de vil ønske å knytte seg til Aserbajdsjan. I fjor hadde Iran militærøvelser langs grensen til Armenia for å markere at de ikke vil tillate noen endring. Det er likevel tvilsomt om Iran vil gripe inn militært om Aserbajdsjan annekterer armenske områder på den andre siden av grensen.
Armenia står derfor fortsatt alene uten noen virkelig forbundsfeller. Om Aserbajdsjan krenker deres territorium, vil det nok komme protester. Men reaksjonene blir neppe slik som da Ukraina ble angrepet.
[ Trond Bakkevig: «Kvinners avgjørende rolle i teologihistorien» ]
