Kommentar

Det handler ikke om kunnskap

Vi må slutte å spørre hvordan kirken kan bli et flerkulturelt fellesskap. I stedet må vi innrømme at vi ikke vil.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg sjekket akkurat oversikten på kirkens nettside. Årets kirkemøte ble helhvitt igjen.

Huff, trasig at det ikke gikk veien, denne gangen heller.

Vi har spurt oss om det i noen år nå: Hvordan kan vi være en kirke som er åpen for alle? Også for de med innvandrerbakgrunn?

Den katolske kirke greier det bedre enn de fleste, kanskje fordi flertallet av norske katolikker har innvandrerbakgrunn. Men Den norske kirke – og mange frimenigheter – greier det ikke. Riktignok finnes det mange flerkulturelle som er baptister og pinsevenner, men gudstjenestefellesskapet deres er ofte menigheter som består av deres egen etniske gruppe.

Å få til dette fellesskapet av «alle folkeslag, stammer, folk og tungemål» viser seg å være nesten umulig. Selv om vi tror på den samme oppstandne Kristus.

Vi vet hvordan

Det er på tide å slutte å stille spørsmålet hvordan. Vi kan like gjerne innrømme det: Det er ikke det det står på. Vi vet hvordan.

Nominasjonskomiteen i Oslo bispedømme gjorde for eksempel et hederlig forsøk da de satte Piriyanthy Sivabalachandran Skarbø på førsteplass. Hun havnet godt nede på listen da stemmene ble talt opp. Det skjedde ikke fordi velgerne ikke visste hvordan de skulle sørge for at hun kom inn. De kunne jo dette med å sette kryss på et navn. Det beviste de da de satte kryss ved andre navn enn hennes.

Det handlet om manglende vilje.

Så hvorfor vil vi ikke?

Helheten forsvinner

Det er ikke fordi Den norske kirke misliker mennesker med ikke-norsk kulturbakgrunn. Hadde vi satt oss ned og lagt hele puslespillet sammen, ville det garantert vært noen som hadde sagt: «Vi kan ikke ha en helhvit kirke, dere!» Og nesten alle ville svart: «Nei, det går ikke an.» Og så ville vi blitt enige om å en bedre sammensetning.

Problemet er at vi ikke har ansvar for helheten når vi står i stemmeavlukket. Vi har ansvaret for sju representanter fra vårt eget bispedømme. Eller enda færre, for vi har gjerne bestemt oss for hvilken liste vi vil stemme på. Og fra den listen kommer det kanskje bare inn én, i hvert fall hvis vi snakker om bønne- eller frimodig-lista.

Da forsvinner helheten ut av syne. I stedet velger vi ut fra vår aller viktigste preferanse. Det vi tror tjener kirken aller best. Og da kommer dessverre ikke Piriyanthy Sivabalachandran Skarbø med.

Må vi tvinges?

I noen sammenhenger bruker man kvotering som virkemiddel når noen ikke vil. I sommer foreslo regjeringen for eksempel å utvide kravet om kjønnsbalanse i styrer til også å gjelde store og mellomstore aksjeselskap.

Litt omdiskutert er det, men svært få vil hevde, som man gjorde i starten, at vi ikke har nok kvalifiserte kvinner. Det i seg selv bekrefter betydningen av slike lover.

Noe vesentlig står på spill, nemlig evangeliets universalitet. Og det handler selvsagt ikke bare om å nominere flerkulturelle til kirkevalget.

Men her snakker vi ikke om kjønn. Blant kirkens tillitsvalgte er fordelingen mellom kvinner og menn 50/50 allerede. Å blinke ut dem med flerkulturell bakgrunn er atskillig vanskeligere? Skal vi gå på hudfargen? Navnet? Det kan ikke bare bli umulig rent praktisk, men også moralsk og juridisk.

Kampanjeverktøyet

I stedet må vi til roten av problemet. Vi må påvirkes til å ville.

Er det på tide å lære av andre vellykkede holdningskampanjer? For eksempel den som handlet om å inkludere skeive? Den ble riktig nok ikke organisert av Den norske kirke selv i utgangspunktet, men av entusiaster som ønsket en endring. Med samfunnsflertallet i ryggen forandret de kirken på rekordtid.

Miljøbølgen i kirken har også vært en suksess. Selvsagt skulle mange ønske at det var enda flere grønne menigheter, men man har fått uttalelser på løpende bånd om kirkens og kristnes klimaansvar.

Burde det ikke være minst like flaut ikke å vektlegge inkludering av kulturelle minoriteter som det er blitt å være på «feil spor» i de to andre sakene jeg nevner?

Selvsagt er vi utenfor komfortsonen her. Men er det noe vi har lært av kampanjen for å inkludere skeive, så er det at viljen til å utfordre komfortsoner er stor hvis saken oppleves viktig nok

Noe vesentlig står på spill, nemlig evangeliets universalitet. Og det handler selvsagt ikke bare om å nominere flerkulturelle til kirkevalget. Det handler om å gå de ekstra meterne som kreves for å få et reelt fellesskap mellom kristne med ulike hudfarger i menighetene. Igjen: Vi vet hvordan. Noen menigheter gjør en skikkelig innsats på feltet. De arrangerer kultur- og temakvelder, inviterer flerkulturelle menigheter til fellesgudstjenester og gjør andre aktive grep for å få kristne – og mer enn gjerne også ikke-kristne – inn i kirken, både på søndager og resten av uken.

Dessuten finnes det allerede materiell i kirkens ressursbank om dette temaet. Men ikke nok til å kalle det en holdningskampanje.

Hvis det skal monne må tematikken løftes helt fram. Man må kalle året 2025 – eller neste tiårsperiode – for flerkulturelt år/tiår eller noe annet fint. Det må rett og slett ikke være tvil om at kirken setter fellesskapet i Kristus høyere enn det meste annet.

Vi vil ikke like det

Selvsagt er vi utenfor komfortsonen her. Men er det noe vi har lært av kampanjen for å inkludere skeive, så er det at viljen til å utfordre komfortsoner er stor hvis saken oppleves viktig nok.

Og sakte, men sikkert, vil vi gradvis oppdage at det det kostet var en bagatell sammenlignet med det vi fikk. Som en ekstra bonus vil vi også oppdage at dette faktisk kan være samlende for kirken. Er det noe både Jo Hedberg og Gard Sandaker-Nielsen er enige om, er det at evangeliet angår like mye de fra Asmara som de fra Ryfylke.

Til tross for at vi ikke vil, kan vi kan faktisk risikere å få et konsensusvedtak på Kirkemøtet som betyr noe. Man skal ikke kimse av det.

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar