Kommentar

En oppsiktsvekkende bispeprosess

Antydninger om rigging og diskriminering er blant det som har preget bispevalget i Sør-Hålogaland. Deler av det minner mer om amerikansk valgkamp enn norsk bispevalg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne uka får Sør-Hålogaland, bispedømmet som omfatter menighetene i Nordland, ny biskop.

Den nye biskopen står her overfor mange spennende oppgaver og krevende utfordringer. Sør-Hålogaland er et langstrakt og mangfoldig bispedømme med en høy andel medlemmer i Den norske kirke, et levende menighetsliv og en presserende prestemangel. Avstandene er store, men forholdene mange steder små.

Bispedømmet krever en biskop som kjenner folkekirkelandskapet i nord, og som kan være en tydelig stemme på vegne av en viktig og sterk – men dessverre også ofte glemt – landsdel i de nasjonale, kirkelige sammenhengene.

Tre sterke kandidater

Heldigvis innfrir alle de tre gjenværende kandidatene.

Professor ved Det teologiske fakultet i Oslo (TF) Hallgeir Elstad er en erfaren akademiker, en av landets mest kompetente kirkehistorikere og han er født og oppvokst i Lofoten i tillegg til å ha vikariert som prest på hjemtraktene om sommeren.

Prost Svein Valle har allerede erfaring som fungerende biskop, har en tydelig folkekirkeprofil og er både født, jobber og bor i bispedømmet.

Stiftsdirektør Anne Skoglund kommer et hakk lenger nordfra, har en unik og viktig samisk forankring og bred preste- og ledererfaring.

Én favoritt mangler

På tross av tre sterke kandidater, er det likevel enkelte som mener at én mangler. Blant forhåndsfavorittene var prost i Lofoten og leder av Mellomkirkelig råd, Kristine Sandmæl.

Sandmæl har vært nominert til biskop ikke mindre enn fire ganger de seneste årene. Dette var andre gang hun var nominert i Sør-Hålogaland og mange av Kirke-Norges fremste synsere trodde hun denne gangen ville bli biskop.

Slik ble det ikke. Med knappest mulig margin ble Sandmæl utelukket etter at de stemmeberettigede i bispedømmet hadde sagt sitt. Så knapt var det at TF-professor Halvor Moxnes tok til orde for at Kirkerådet burde gjennomgå regelverket sitt.

Kristine Sandmæl, som har vært leder for LHBT-utvalget i Den norske kirke, er valgt som representant for Norge i rådet for Det lutherske verdensforbund. Arkivfoto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

En intensiv kampanje

Den minimale forskjellen er verdt å merke seg, men et faktum i en demokratisk prosess der reglene er satt på forhånd. Det som derimot har mer for seg å dvele ved er effekten av en tydelig kampanje for Elstad.

TF-professoren var ikke blant de fem første nominerte, noe som fikk flere lokale stemmeberettigede til å reagere. Blant dem var sokneprest Gjøa Kristine Aanderaa, som raskt satte i gang en mobilisering for å få Elstad supplert inn.

Det hersker liten tvil om at Elstad er en populær lokal kandidat, for Aanderaa klarte på kort tid å få de minst hundre stemmene fra minst tre forskjellige prostier, som kreves for en supplerende nominasjon.

Men det var ikke bare lokalt i bispedømmet at folk mobiliserte. Kolleger fra Elstads arbeidsplass, TF, omfavnet også etternominasjonen og uttrykte støtte til Elstad både på Facebook og i Vårt Lands spalter.

Det har ikke manglet på sterke følelser på i bispeprosessen i nord

—  Elise Kruse, religionsredaktør

«Farlige» konkurrenter

Formålet med de supplerende nominasjonene er at de skal fungere som en slags «sikkerhetsventil» når et stort nok antall stemmeberettigede ikke er fornøyd med utvalget bispedømmerådet har gjort. Den sikkerhetsventilen er avgjørende.

Det har kommet tydelig til uttrykk i Sør-Hålogaland. Etter det ble kjent at Elstad ikke var nominert, skrev hans kollega Tarald Rasmussen et innlegg i Vårt Land der han stilte spørsmål ved såkalte «strategiske bispenominasjoner». Rasmussen har avvist overfor Vårt Land at innlegget hans kan sees i lys av kampanjen for Elstad. Men timingen var utvilsomt upåklagelig.

For blant enkelte av Elstads støttespillere er det blitt antydet at han ikke ble nominert fordi han ble ansett som en for «farlig» konkurrent til Sandmæl. Det har for eksempel Aanderaa skrevet i et offentlig kommentarfelt på Facebook.

Elstad og Sandmæl appellerer til mange av de samme kirkefolkene. De har begge en liberal og folkekirkelig profil. Det er ikke utenkelig at bispedømmerådet har tenkt at de måtte etterstrebe større mangfold blant kandidatene og derfor kun har valgt én av dem.

Men ingen vet med sikkerhet hva bispedømmerådet har tenkt, og antydninger om bortvalg av strategiske hensyn minner mer om retorikken i en amerikansk presidentvalgkamp enn en norsk bispenominasjonsprosess.

Selv om det ikke har vært intensjonen, er det ikke usannsynlig at mistenkeliggjøringen av bispedømmerådets motiver har gitt utslag i den lokale avstemningen og svekket Sandmæls kandidatur.

Ikke klare?

På den andre siden har flere stilt spørsmål ved om at Sandmæl ikke nådde helt opp, er et uttrykk for at Den norske kirke ikke er klar for en biskop som åpent lever i et likekjønnet forhold.

Sandmæl har vært gift med en kvinne siden 2015 og vært en tydelig stemme for LHBT-personers rettigheter i kirka.

At tidligere Hamar-biskop Solveig Fiske stilte spørsmål ved om kirka var klar for en slik biskop, ble ikke spesielt godt mottatt av Elstads støttespillere. Aanderaa var blant dem som opplevde seg urettferdig mistenkeliggjort og ga uttrykk for det på Facebook.

Det har med andre ord ikke manglet på sterke følelser i bispeprosessen i nord.

Antydninger om rigging og diskriminering i bispevalg kler ikke kirka særlig godt

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Nye skillelinjer

Noe av det mest spesielle er at diskusjonen rundt de to kandidatene har foregått åpenlyst i kommentarfelt på Facebook, og at den ikke har utspilt seg langs de klassiske «konservativ» og «liberal»-skillelinjene. Den har tvert imot foregått innad i såkalte liberale miljøer. Her kommer det til syne noen nyanser i det liberale kirkelandskapet som man ikke har sett så tydelig i offentligheten før.

Det er interessant rent kirkepolitisk.

Samtidig kler ikke antydninger om rigging og diskriminering i bispevalg kirka særlig godt.

Det betyr ikke at man ikke skal tørre å stille spørsmål om det, men kanskje bør prosessen i Sør-Hålogaland være en vekker for Den norske kirke både om nye skillelinjer og svekket troverdighet til bispevalgprosessen.

I så fall kan det være det er på tide å se på hele ordningen på nytt.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar