Kirkemøtet og gatepredikanten

Det føles litt slemt å si det, men jeg gjør det likevel, fordi det ligger et poeng her: Det tok lang tid før jeg leste fellesuttalelsen fra årets kirkemøte. «Håp i ei uroleg tid», var overskriften, og jeg bladde kjapt forbi uten å tenke meg om. Hvorfor trodde jeg ikke at dette kunne interessere meg? Jeg er i målgruppa, teksten burde helt klart være relevant for meg, både personlig og profesjonelt.

Men nei. Ikke før noen sa jeg burde lese den, fant jeg den fram. Og jeg ble ikke akkurat et oppløftet kirkemedlem av å gjøre det. Ja, jeg kan si at den første vurderingen min var riktig: Dette var ikke relevant for meg. Det løftet slett ikke håpet, trass i overskriften.

[ Kyrkjemøtet: Håp i ei uroleg tid ]

Det blir ikke mer håp av å si håp

Amatørpoesi

Hva er så det håpsbudskapet Kirkemøtet vil formidle? Åpningen av uttalelsen er hentet fra Filipperbrevet og handler om Guds fred, som overgår all forstand, og «skal bevare deres hjerter og tanker i Jesus Kristus.» Jeg antar at dette skal bety at Kirkemøtet håper på at Guds fred skal bevare oss. Jeg ønsker meg også Guds fred. Men bibelsiteringa alene gir meg det ikke. Det må underbygges for å fungere.

Når folk som ikke er poeter likevel velger å skrive dikt, avslører de ofte sitt amatørskap ved et bestemt grep: De har lyst til å skrive noe vakkert, og derfor bruker de ordet vakkert i diktene sine. Det er omtrent like effektivt som om en skrubbsulten person sier «mat». Det blir ikke vakrere av å si vakkert, det blir ikke mer mat av å si mat, og kjære kirkemøte: Det blir ikke mer håp av å si håp.

Kirkas kamp for det gode

Kan uttalelsen underbygge sin postulering av håp med noe mer håndfast?

Kirkemøtet anfører Guds kjærlighet til skaperverket og Jesu oppstandelse som grunner til at Gud ikke har forlatt verden. Dette gir også oss et oppdrag om å verne om det skapte samt kraft til å gjøre det, og også i kampen mot urett. Guds nærvær sikrer altså kirkas kamp for det gode.

Videre viser uttalelsen til at kirka vil kalle til omvendelse og handling, slik at verden kan stå samlet mot klimakrise og krig. Den peker på at kirkas ressurser står til tjeneste i beredskapsøyemed, men ikke minst, og igjen, på at kirka «kan og vil nære håpet i ei uroleg tid». Så følger ord om menneskeverd, tillit og raushet, respekt og likeverd, polarisering og ekstremisme. Deretter en resolusjonsaktig tekst som sier at kirka vil søke forsoning med urfolk og minoriteter, og til avslutning en punktliste over gjøremål. Den har lite høystemt håpspreg.

Dersom det er Den norske kirke selv som er vårt håp, da er vi ille ute

Å sette sitt håp til ... kirka?

Teksten bærer preg av at den er stemt fram på et møte, der ulike hensyn er klippet inn og ganske motstridende holdninger tilfredsstilt. Det ligger i sakens natur at den derfor ikke følger enforfatterteksters mønster, der argument og konklusjon følger hverandre sømløst. Hakk og rariteter må man nesten regne med, det ligger til sjangeren.

Like fullt er teksten svak på mer grunnleggende måter.

For etter lesing er jeg fortsatt usikker på hva som egentlig er håpsbudskapet i teksten. Det virker ikke som at håpet er at Gud skal fikse alt, ei heller at ting skal ordne seg av seg selv. Det er for så vidt bra. Men: Det virker som om at verden skal feste sitt håp til kirka. For om ikke Gud kan endre på krig, klima og polarisering, så kan kanskje kirka det? Den kan jo bidra med både beredskap og raushet?

For å si det forsiktig: Dersom det er Den norske kirke selv som er vårt håp, da er vi ille ute.

Den manglende tilliten til Gud erstattes kjekt av et overmot på kirkas egne vegne

Belastningen i å være håpsbærer

Jeg har flere ganger hørt talere forsøke å inspirere kirkelige frivillige og ansatte ved å beskrive dem som håpsbærere. Selv har jeg blitt tynget de gangene jeg har hørt at jeg skulle ha en slik rolle. Det er selvsagt en glede å kunne bære håp til de håpløse, men hva hvis man ikke kjenner på håp selv? Håp er en begrenset ressurs, ikke alle har så mye å dele ut til andre, det er så vidt vi klarer å komme oss til neste dag som det er. Kravet om å inngi håp er en tilleggsbelastning for dem som er engasjert i en kirke i motvind. Ikke bare skal vi prøve å holde kirkehjulene i gang, vi skal også redde en verden i krise mens vi skinner av framtidstro. Jo, takk. Bøtta lekker mange steder.

Kyrkja er ei håprørsle, fastlslår Kirkemøtet. I den grad det er sant, bør det være sant fordi vi knytter vårt håp til noe annet enn det herværende, ja, til Gud selv. Og dette er det virkelig svake punktet i Kirkemøtets uttalelse. For tror vi på en skaper, og dermed at all jorden er full av hans herlighet (som vi synger hver søndag), må vi også tro at Gud er på ferde uavhengig av hva kirka driver med. Den manglende tilliten til Gud dokumentet viser, erstattes kjekt av et overmot på egne vegne.

At tilliten til Guds inngripen vakler, er helt naturlig, jeg tror de fleste har alvorlige anfektelser knyttet til nettopp det. Men det er ingen løsning å sette Den norske kirke i Guds sted.

[ Leke medlemmer i leke valg ]

Profeten på Stortorget

Bor man på en større plass, støter man ofte på gatepredikanter. Mange av dem er riktig så moderne, med tiltalende bannere og pene skjorter. Andre er fortsatt aparte: For et års tid siden så jeg en kvinne i området rundt domkirka i Oslo. Over skuldrene bar hun en dobbel plakat som dekket ryggen og magen hennes. Der sto det: «Jesus is coming very soon». Hun hadde en ropert i hånda, og stemmen hennes messet over strømmen av mennesker på vei til buss og bane: «Mercy! Have mercy on us! For we don’t know what we are doing!»

Jeg ble lamslått av kvinnen og sangen. Kanskje var hun et kasus for psykiatrien, men budskapet hennes ble en sannhetens stemme for meg. Jeg har ikke mye håp for verden, og etter å ha lest håpsmeldinga til Kirkemøtet vet jeg ikke om kirka kan øke det. Men inni meg synger jeg fortsatt med profeten på Stortorget: Se i nåde til oss, Gud. For vi aner ikke hva vi driver med.