– Fra i morgen er kirka litt mindre for meg og kirkerommet litt trangere for meg. Jeg gruer meg til det.
Det sa kirkemøtedelegat og Frimodig kirke-representant Therese Egebakken fra talerstolen under Kirkemøtet i Trondheim søndag.
Mens flere jublet høylytt og klemte hverandre, var det andre som tok til tårene etter søndagens avstemning. På gangen kunne man høre lettelsens sukk, men også delegater spørre høyt om det lenger var plass til dem i kirka.
Saken det hadde dreid seg om var Den norske kirkes adgang til å etterspørre og vektlegge samlivsform ved ansettelser. En sak med sprengkraft på høyde med vigselssaken fra 2016.
Arbeidsgiver- eller læresak?
Stemningen etter saken var avgjort var anspent. Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum sa hun følte seg «litt mørbanka» da hun i etterkant entret talerstolen igjen.
For selv om et overveldende flertall stemte for at kirka ikke lenger skal kunne forskjellsbehandle søkere på grunn av likekjønnet samlivsform – og med det ikke kan diskriminere gifte, homofile prester ved ansettelse – var mindretallet ikke tilbakeholdne med å uttrykke hva de følte om at vedtaket i det hele tatt lå på bordet.
Mens Kirkerådet og komiteen som la ned forarbeidet for saken på Kirkemøtet var opptatt av å fremheve sakens natur som en arbeidsgiversak og ikke en læresak, var ikke alle enige i det premisset. At det er en arbeidsgiversak er det liten tvil om, med tanke på at saken først og fremst dreier seg om hvem kirka som arbeidsgiver kan diskriminere og ikke diskriminere i ansettelser.
Men flere av de konservative på Kirkemøtet opplevde forslaget også som en innsnevring av det læremessige rommet i kirka. Derfor benyttet de også til stadighet anledningen til å argumentere for sitt syn på ekteskapet.
Og mens enkelte medlemmer fra Åpen folkekirke (ÅF) bet på, var det andre som iherdig insisterte på at saken ikke har en læremessig karakter, men kun dreier seg om arbeidsgiveri.
[ Gard Sandaker-Nielsen: Diskrimineringen i Den norske kirke må ta slutt ]
Teologiens ringvirkninger
Sett utenfra virker det naivt å tro at denne saken ikke har teologiske konsekvenser. I de aller fleste spørsmål kirka behandler finnes det teologiske implikasjoner, for teologi handler om hele virkeligheten.
Det er teologiske grunner til at kirka hittil har benyttet seg av et unntak i diskrimineringsloven, som åpner for å diskriminere LHBT-personer ved ansettelse. Da vil det selvsagt oppfattes som en teologisk avgjørelse å si fra seg denne muligheten.
Å være et selvstendig rettssubjekt og et kirkesamfunn innebærer at man til stadighet er nødt til å ta stilling til «verdslige» spørsmål som også vil få teologiske konsekvenser. For Den norske kirke sin del har flere av disse spørsmålene dukket opp som en naturlig konsekvens av at kirka og staten skilte lag i 2017, og kirka nå er et selvstendig rettssubjekt.
Ikke minst er det en konsekvens av at kirka i 2016 gikk inn for to likestilte syn på ekteskapet.
Med to så store omveltninger, er det naturlig at kirka nå må stokke om på flere av kortene sine. Det må ha sagt seg selv allerede i 2016 at vedtaket om to syn kom til å få konsekvenser for for eksempel ansettelser av gifte, homofile prester. Likevel virker noen oppriktig overrasket over utviklinga.
Menighetenes makt
At Stavanger bispedømme er det eneste bispedømmet som har holdt på praksisen om å kunne vektlegge samlivsform ved ansettelser, sier også noe om veien kirka har gått de seneste årene.
For Stavangers konservative delegater føles vedtaket som en overkjøring av lokaldemokratiet, og ikke minst deres syn på ekteskapet. For dem innebærer avgjørelsen en slags skroting av to syn-vedtaket fra 2016.
Å få etterspørre og vektlegge presters samlivsform ved ansettelse har for dem føltes som det siste, lille tegnet på at deres konservative syn på ekteskapet fortsatt har plass i kirka. Ikke minst mener de det er en måte for de lokale menighetene å beholde en viss makt over hva slags prest som blir deres.
Men faktum er at selv med dette vedtaket, vil menighetene høyst sannsynlig få styrket den makta. I en annen sak på årets kirkemøte foreslås det nemlig at menighetsrådene skal få mer å si i presteansettelser.
[ Trond Bakkevig: Kirken skal bidra til å verne samfunnets grunnleggende verdier ]
Rekkevidden av teologien
Det hele koker ned til vedtaket som en svært betydningsfull symbolsak, for begge leirer.
Dette er enda et av de spørsmålene der kirka må bestemme seg for hvem de skal støte fra seg og hvem de skal ivareta. Noen er dømt til å føle seg forbigått, uansett utfall. Og dette kommer ikke til å være den siste saken av et slikt kaliber. Konsekvensen av 2016-vedtaket om to syn, innebærer at kirka stadig kommer til å måtte bryne seg på lignende spørsmål.
For det er rett, som preses Olav Fykse Tveit sa fra talerstolen, at man ikke kan påberope seg at en hvilken som helst rekkevidde av sitt teologiske syn skal gjennomføres organisatorisk. Rekkevidden av de to respektive synene på ekteskap og samliv begrenser hverandre.
I framtida blir spørsmålet hvordan de begrenser hverandre i andre relevante saker, slik som samboerskap og debatten rundt to kjønn.
Kirka skal være et fellesskap på tvers, men spørsmålet som står igjen er om det er gjennomførbart
— Elise Kruse
Et fellesskap på tvers?
Til syvende og sist handler søndagens vedtak om hva slags krav til livsførsel de som er kallet til å jobbe i kirka skal forholde seg til. Og det handler om mye mer enn hva slags kjønn den du er gift med har.
Saken om adgang til å spørre om samlivsform ved ansettelse fikk gå gjennom som en ren arbeidsgiversak. Selv om det var riktig avgjørelse, er det ikke sikkert det var det klokeste med tanke på framtidas debattkultur blant kirkas øverste tillitsvalgte.
Spriket mellom de to synene på likekjønnet vigsel blir ikke mindre av å feie de åpenbare uenighetene under teppet. Kirka skal være et fellesskap på tvers, der alle skal høre til, sa kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum i en paneldebatt søndag.
Det er det kirka skal være, men spørsmålet som står igjen er om det er gjennomførbart.
