Kommentar

Gamle milliarder blir som nye med Vedums tryllestav

VALGKAMP: Regjeringens milliarder til gamle kirkebygg er en interessant vending i en tusen år gammel krangel i norsk politikk. Men ti friske milliarder til Den norske kirke er det ikke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Aldri før har jeg sett flere biskoper smile bredere. I Herresalen i Erkebispegården ved Nidarosdomen i Trondheim lovde statsrådene Vedum, Toppe og Kjerhol ti milliarder kroner til gamle kirkebygg, som sårt trenger oppussing.

Det var brede smil og tomler opp fra biskoper på vei ut døra. Finansminister Vedum var om mulig mer blid enn normalt. «Dette ble da veldig bra», sa han høyt til sine rådgivere på vei ned trappen til fotografering.

Dette 11-sifrede valgkamputspillet fra finansministeren viser hvor sterkt kirkene står som samlingssymbol i Norge. Når regjeringen sender tre statsråder ut i valgkampen med så mye penger, så er ikke bare fordi Den norske kirke står sterkt i norsk politikk. Det er fordi regjeringspartienes strateger vet at dette er en god valgkampsak.

Bygdas stolthet

Den lokale kirka er mange steder et samlingspunkt, bygda eller bydelens stolthet, og en bygning som er med på å definere lokalmiljøet. Ta bare Vålerenga i Oslo, lenger unna bibelbeltet er det neppe mulig å komme. Men her det ikke uvanlig å se staute ateister bli våte i øyekroken når VIF-klanen stemmer i Bjølsens Valsemølles «Vålerenga kjerke», som handler om kirkebrannen i 1979. Det vil ikke være noen vinnersak i vår ganske sekulære hovedstad å gå til valg på at «nå skal vi spare penger gjennom å la Vålerenga, Paulus og Sagene kirke forfalle».

Slik er det mange steder i Norge. Kirka er «vår». Og selv om besøkstallene er fallende, bruker mange fortsatt kirken, og mange av de som er der mer sjelden har sterke bånd til bygget.

Og pengene trengs. Etterslepet er enormt, og det blir stadig mer krevende for norske kommuner å vedlikeholde sine kirkebygg. Bare tenk på lille Luster kommune innerst i Sognefjorden, som har elleve kirker, derav en stavkirke, Urnes, som er på Unescos verdensarvliste. Det er krevende å vedlikeholde når du er en kommune med litt over 5.000 innbyggere.

Tusen års krangel

Norske kirketopper smiler bredt for milliardene. Det er av strategiske årsaker. På bakrommet er nok stemningen noe mer avmålt.

Kampen mellom kirken og kongen om kirkens eiendomsbesittelser kan hevdes å være den lengstlevende krangelen i norsk politikk. Den har pågått litt av og på i snart tusen år, og fikk et dramatisk høydepunkt etter reformasjonen, da kirkens omfattende eiendomsbesittelser havnet i kongens hender. Dermed ble kirkebyggene statens ansvar.

Hvis du noensinne har lurt på hva OVF (Opplysningsvesenets fond) er, så er altså det i hovedsak kirkens gamle eiendommer. Det er ikke bare kirkebygg og prestegårder, men store skogarealer, eiendommer og bygninger over hele Norge verdt cirka 10 milliarder kroner. Fram til januar i år slo grunnlovens paragraf 116 fast at «Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme».

Så når regjeringen åtte måneder etter denne grunnlovsendringen sier den skal bruke disse pengene på gamle kirkebygg, så er det altså snakk om midler som hele veien har vært ment brukt til dette. Dette er penger som historisk sett tilhører kirken (eventuelt Den katolske kirke, vil enkelte hevde), og som norske kirkeledere har klappet for før. Det er gamle milliarder som nå går til gamle kirker.

Gir vekk framtidens penger

Avkastningene fra kirkens gamle eiendommer skal brukes til å sikre 500 millioner årlig til gamle kirkebygg i 20 til 30 år framover. Hvis ikke avkastningene fra kirkens gamle arvesølv er nok, skal det bevilges friske penger over statsbudsjettet, lover Vedum.

Kirken har fått den beste avtalen den kan håpe på i et skilsmisseoppgjør der den ene siden har all makt.

I realiteten har altså finansministeren gitt kirken sine egne penger, og skulle ikke de strekke til, så får fremtidens regjeringer og storting hoste opp for hans valgløfter. Og dette får han ros for. Ikke rart Vedum smiler.

Si ja til kake

Hvorfor smiler kirkelederne? Det er flere grunner til det. For det første kunne dette endt mye verre. Regjeringen strekker seg lenger enn å gi kirken dens egne penger, og skal bygge opp et generasjonsfond som skal sikre norske kirkebygg i fremtiden. Det er bra. Kirken har fått den beste avtalen den kan håpe på i et skilsmisseoppgjør der den ene siden har all makt.

Men kirkelederne smiler også for å binde staten til masta. En ordning begge parter sier de er fornøyd med forplikter mer enn en ordning mottakeren misliker. Hvis du klager over at du fikk et litt for lite stykke bløtkake er det ikke like sikkert du får kake neste gang. Du sier pent takk. Hadde kirken kritisert regjeringens forslag ville ordningen vært mindre forpliktende for norske politikere i framtiden.

Tomme og nymalte benker

Framleggelsen kom dagen før Kirkemøtets start i Trondheim. Med ti milliarder til oppussing i lomma får vi håpe kirkelederne greier å enes om en løsning på den energitappende diskusjonen om organisering og arbeidsgiveransvar i kirken.

Den norske kirke har mange utfordringer, men står sterkt. Den har kommet seg gjennom en opprivende teologisk strid uten å splittes. Den har over tre millioner medlemmer, en motivert og kompetent stab, mange frivillige, et godt omdømme, og gode finansieringsordninger.

Nå er det opp til kirken selv å fylle benkene i nyoppussede kirkebygg.

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar