Overdriver vi splittelsen?

Jeg er blant dem som blir oppgitt når jeg ser hvordan kristne kan krangle seg imellom. Ikke anfektet, for jeg har mistet illusjonen om at kristen enhet kommer av seg selv. Da hadde ikke Jesus trengt å be om det, slik han gjør i Johannesevangeliet 17.

Men oppgitt. Ja, jeg vil faktisk bruke ordet motløs. Det er så mye som står på spill. For det første går det ut over andre mennesker. Det hindrer dem i å tro. Det var jo nettopp derfor Jesus ba om enhet: «For da skal verden skjønne at du har sendt meg …».

For det andre går det ut over samfunnet. Svært mange av oss ønsker et samfunn preget av kristne verdier. Ikke et samfunn der religion presses på noen, men et samfunn preget av nestekjærlighet, omsorg og frihet, et samfunn som begrenser egoismen og beskytter de svakeste. Og ikke minst: et samfunn preget av kunnskap, respekt og åpenhet for tro.

Da er det en fordel om vi som står for disse verdiene, greier å gjøre det sammen. Hvis ikke blir vi ubetydelige og lette å avfeie. Det kan få ganske ubehagelige konsekvenser på litt lenger sikt.

Den saklige, uforsonlige uenigheten

Selv representerer jeg et samarbeidsprosjekt, og har rikelig anledning til å bli motløs av hvor vanskelig det er for kristne organisasjoner å samle seg om en felles satsing. Men den biten er faktisk forståelig. Man har et kall, et ansvar, som man opplever at Gud har lagt på sin organisasjon. Og siden organisasjoner er avhengige av mennesker og økonomiske midler, er konkurransen nærmest uunngåelig.

Det er ikke en konkurranse hvor man motarbeider hverandre, men hvor samarbeid kan bli vanskelig dersom det potensielt kan gå ut over midlene til eget arbeid.

[ Jens Stoltenberg: – Eg er skeptisk til menneske som er skråsikre, fordi dei blir lett ekstremistar ]

Noe helt annet er kjeklingen og splittelsen mellom kristne som vi ser hver eneste dag. Jeg trenger ikke beskrive det engang. Alle vet hva jeg sikter til.

Og jeg snakker slett ikke bare om usaklighetene og ukvemsordene, men like mye om den saklige, men likevel uforsonlige uenigheten. Den som ikke kan kritiseres for noe annet enn tydelighet, men som likevel er milevis fra Tertullians vitnesbyrd om oldkirkens kristne: «Se hvor de elsker hverandre.»

Å definere den andre

Riktig nok har Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd sagt mange ganger: Det er mye fin enhet der ute. Men det er vanskelig å se når man først og fremst forholder seg til Kirke-Norge gjennom mediene.

Denne sommeren fikk jeg imidlertid påminnelsen. Jeg trengte den virkelig: Det mest påfallende ved Kirke-Norge er faktisk ikke kranglingen, men enheten.

På TVL hadde vi gleden å direktesende sommerstevnet i Sarons dal i juli. I praksis betydde det at jeg satt og overvåket to sendinger daglig, totalt 16 møter.

Selv om jeg selv bare er moderat karismatisk (hva nå det skal bety), har jeg levd lenge nok til å forstå at de fleste retninger i kristenheten har kvaliteter som kan berike mitt trosliv. Derfor var det et privilegium å få høre og lære så mye som jeg gjorde gjennom disse møtene.

Hvis jeg skal definere kristne søsken, skal jeg gjøre det med utgangspunkt i det jeg ikke liker? Ville jeg selv likt om noen definerte vårt arbeid ut fra det som ikke er bra?

Ta Troens Bevis-leder Rune Edvardsen, for eksempel. Mannen har vært en del av pinsekristendommen fra fødselen av, uten å adoptere et eneste karismatisk uttrykk. Det nærmeste han kommer til å si «halleluja», er «Fy søren!». Ingen kan kalle ham en outsider av den grunn. Siri Iversen i Misjonskirken er forresten en fantastisk formidler. Torbjørg Oline Nyli og Gina Gjerme også. For å nevne noen.

[ Kirkepolitiker: – Løsningen er ikke å legge ned gudstjenester ]

På et av møtene snakket Edvardsen om Den norske kirke. Han kunne sagt mye negativt, på samme måte som andre sikkert kunne sagt mye rart om Pinsebevegelsen, hvis det var målet. Men Edvardsen tenkte muligens: Hvis jeg skal definere kristne søsken, skal jeg gjøre det med utgangspunkt i det jeg ikke liker? Ville jeg selv likt om noen definerte vårt arbeid ut fra det som ikke er bra? Skal jeg bruke denne anledningen til å gjøre det vanskelig for tilhørerne å forstå hvorfor tusenvis av varme, gjenfødte norske kristne faktisk er glad i denne kirken?

For mens noen få krangler, opplever mange tusen kristen enhet.

I stedet fortalte han om sitt eget møte med Den norske kirke. Skrøt av dem. Sa at han hadde vært stolt hvis prestene hadde vært hans medarbeidere. Og oppfordret til å be for dem.

I samme gudstjeneste forrettet sokneprest Gunn Hanne Elvebakk nattverden for flere tusen tilhørere med et tydelig nærvær og en liturgi med et umiskjennelig preg av luthersk teologi, men uten det som eventuelt måtte splitte. Hun avsluttet med en klar oppfordring til å være opptatt av selve saken, nemlig Jesus Kristus. I denne gudstjenesten var man nettopp det.

Det normale

For meg ble dette en påminnelse. For mens noen få krangler, opplever mange tusen kristen enhet. Og spør du avisene om hvorfor de ikke skriver om nettopp denne kristne enheten, så vil de svare: «Jammen dette har da knapt noen nyhetsverdi. Det er ikke noe spesielt med det.»

De har helt rett. Det er ikke noe spesielt med det. Det er det vanligste. Det er slik kristne forholder seg til hverandre når ting er på det normale.

[ Erik Varden irriterer seg over sutring og bekymrer seg for ensomhet ]

Hadde vi greid å vise dette fram, ville folk fått en mulighet til å si som de gjorde da Tertullians levde: «Se hvor de elsker hverandre».

Og det til tross for uenigheten. Det er nemlig fullt mulig å være uenig med den man er glad i. Man bare er det på en annen måte.