En æra er over

14. mai 1948 så en ny stat dagens lys. Israel, en smal stripe i Midtøsten med utsikt mot Middelhavet, var verdens første og eneste jødiske stat. Men selv om landet var ferskt på verdenskartet, var ideen om Israel langt fra ny. Jødene, som hadde levd spredt verden over i 2000 år, hadde aldri sluttet å se på seg selv som ett folk med ett mål: å samles igjen i Sions land.

Opprettelsen av staten Israel var ingen tilfeldighet. Den var et resultat av mange tiår med dedikert politisk arbeid fra den jødiske sionistbevegelsen i Europa. Men den var også en konsekvens av en tragedie. Etter andre verdenskrig var hundretusener av europeiske jøder fordrevet, noe som la press på verdenssamfunnet for å finne en løsning.

Da FN lanserte sin delingsplan for Palestina i 1947, øynet jøder for første gang et håp om å bryte ut av stillingen som evig minoritet. I løpet av Israels første tre leveår migrerte nesten 700.000 jøder til landet. Tolv år senere, i 1960, hadde Israel mer enn to millioner innbyggere.

Formingsårene

Det var langt fra gitt at israelerne skulle lykkes i å etablere en ny jødisk og demokratisk stat. Ikke bare skulle infrastrukturen bygges ut, med boliger, veinett, strøm og vann til å forsyne en raskt voksende befolkning. Også den offentlige administrasjonen, med rettsvesen, finanssystem, sykehus, forsvar og skoler måtte på plass for at samfunnet skulle klare å reise seg på beina.

Mye lå til rette for at den demokratiske staten skulle kollapse allerede i fødselen. Men Israels formingsår er en suksesshistorie

På toppen av det hele immigrerte det jøder fra hele verden, som ikke hadde annet til felles enn at de var jøder. De delte verken språk eller nasjonalitet, de kom fra alle sosiale klasser og politiske bakgrunner, og praktiseringen av jødedommen endret seg fra verdensdel til verdensdel. De jødiske migrantenes felles historie var først og fremst preget av å ha levd spredt fra hverandre i århundrer.

Mye lå til rette for at den demokratiske staten skulle kollapse allerede i fødselen. Men Israels formingsår er en suksesshistorie. Istedenfor sammenbrudd, opplevde Israel vekst; i folketall og etterhvert også i økonomien. Årsakene er sammensatte. Men kjernen til å forstå statens overlevelse, er at den israelske befolkningen opplevde seg som et fellesskap helt fra begynnelsen.

[ Den israelske regjeringens planer ryster helt inn i militærets rekker ]

Optimisme og framtidstro

To israelske institusjoner har bidratt sterkt til den uunnværlige fellesskapsfølelsen i Israels formingsår: fagbevegelsen og forsvaret. Disse institusjonene har betydd mer for det israelske samfunnet enn sine konkrete virksomheter – de har formet israelernes verdier og fungert som lim i nasjonen.

Fagbevegelsen, med arbeidstakersorganisasjonen Histadrut i spissen, var en betydelig nasjonsbygger i formingsårene. Ikke bare var Histadrut sentral i opprettelsen av virksomheter i alle landets sektorer – deriblant kibbutzene – arbeiderbevegelsen forvaltet dessuten de sekulære, sionistiske idealene: Israelerne var et fellesskap av arbeidsfolk som skulle bygge den nye jødiske staten nedenfra, og det var folket – ikke rabbinerne – som skulle definere hva Israel skulle være.

Side om side med arbeiderbevegelsen, fikk det israelske forsvaret (IDF) raskt en viktig posisjon i samfunnet. Helt fra begynnelsen hadde statsminister David Ben Gurion en tydelig visjon for IDF. Ikke bare skulle forsvaret ivareta sikkerheten, det skulle også fungere som en smeltedigel og en integreringsarena. I IDF skulle israelere med alle slags bakgrunner forenes med samme mål i sikte: Å sikre overlevelsen og selvbestemmelsen til den jødiske staten.

Ben Gurion fikk sin visjon oppfylt. Få, om ingen andre israelske institusjoner har hatt mer innflytelse på det israelske skjebnefellesskapet. IDF har ikke bare vært et lim i samfunnet, det har vært et symbol på drømmer, håp og traumer som alle israelere identifiserer seg med.

Idealene som arbeiderbevegelsen og forsvaret sto for i formingsårene, skapte en sterk opplevelse av fellesskap, optimisme og framtidstro i den unge staten. Selvsagt var det mange utfordringer, og langt fra alle israelere følte seg like inkludert i nasjonsbyggingen. Men narrativet om israelerne som et kollektiv som delte visjoner og verdier, sto fjellstøtt.

En ny epoke

Mye har skjedd siden Israels barndom. Nye bølger av migranter har ankommet tiår for tiår, og endret demografien på nytt og på nytt. Krigene og konfliktene har ikke tatt slutt. De sosialistiske sionistenes «kibbutz-stat» er for lengst erstattet av en stadig mer liberal økonomi. Og der sekulære jøder en gang utgjorde eliten i statsapparatet, har den religiøse fløyen blitt en stadig viktigere maktfaktor.

Men det er først nå, med statsminister Netanyahus kontroversielle lovendring som gir politikerne mer makt på bekostning av domstolene, at det israelske fellesskapet er faretruende nær kollaps. I månedsvis har til sammen hundretusener av israelere demonstrert mot regjeringen, som både har blitt anklaget for statskupp og for å innføre diktatur.

Spesielt påfallende er reaksjonene fra forsvaret og fagbevegelsen. Titusen reservesoldater har varslet at de uteblir fra tjeneste dersom regjeringen fortsetter å iverksette lovreformen, og elitesoldater har gått ut med sterke beskyldninger mot statsministeren. Histadrut har på sin side truet med generalstreik, som vil lamme store deler av den israelske økonomien, om ikke regjeringen snur.

Narrativet om israelerne som et kollektiv som delte visjoner og verdier, sto fjellstøtt.

Den tydelige posisjoneringen fra disse to institusjonene viser for alvor at fellesskapsverdiene som det israelske samfunnet er bygget på, skjelver i grunnvollene. Arbeiderbevegelsen og forsvaret har vært symboler på de allmenne idealene i det israelske samfunnet. Nå er de en del av polariseringen.

Histadrut-leder Arnon Bar-David har sagt at splittelsen i Israel bekymrer ham, og at man må huske at det er det sionistiske prosjektet – den jødiske, demokratiske staten – som binder det israelske folket sammen.

Problemet er bare at man ikke lenger er enig om hva en jødisk, demokratisk stat skal være.

[ «Bjørnar Moxnes hadde fortent ein takk frå partiet sitt. Han fekk eit karakterdrap» ]