Kommentar

Troner Gud på vår klagesang?

Hvis det er slik at hengiven lovsang bringer Gud nær - er det da slik at Gud ikke er nær oss hvis vi klager?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

— Jeg hadde ingen ting å stille opp med selv, men valgte å stole på at Gud kunne virke i meg og gjennom meg, sier Marcus Jekteberg. Han ledet lovsangen på The Send-samling i Klepp, og forteller til avisen Dagen at han var langt nede og full av ubesvarte spørsmål da han sto på scenen.

Jeg tror gjerne at Gud kunne virke gjennom Jektebergs svakhet. Svakhet kan skinne gjennom og bli til velsignelse - slik jeg i sin tid opplevde med sangeren Kevin Prosch. Men samtidig tenker jeg at det kunne vært godt for noen i salen dersom han også hadde vært åpen om hvordan han hadde det.

Er det bare våre positive erfaringer med Gud som har plass i lovsangen?

For jeg vet at i en slik samling av entusiastisk lovsyngende unge finnes det også en god del som har det vanskelig, som kjenner seg utenfor og er redde for at andre skal oppdage hvordan det egentlig står til. Det kan være godt å feste blikket på Gud og glemme seg selv, men det kan også være at kløften mellom det man synger og det man føler blir så stor at det blir falskt.

Lovsang blir teologi

Unge kristne bygger sin teologi på lovsangstekster mer enn på bibeltekster og forkynnelse, viste en undersøkelse som høyskolelektor Roald Zeiffert presenterte i fjor. Da blir det viktig hva slags teologi som formidles gjennom dagens form for lovsang.

«I mange sammenhenger gjøres lovsangen til noe helt eget. I forlengelsen av dette følger en tenkning om at Gud på en særlig måte kommer nær i lovsangen», skriver høyskolelektor og redaktør av Fast Grunn Knut Kåre Kirkholm i en artikkel på nettstedet For Oss.

Jesus har lovet å være midt i blant oss når vi er samlet i hans navn, så derfor kan vi tro at han også er nær når vi samles til lovsang, skriver Kirkholm. Men han mener å se en lovsangsteologi som gjør lovsangen til et eget middel til å bringe Guds nærvær - altså et sakrament. Man bygger blant annet på et bibelord som sier at Gud troner på vår lovsang.

Bare det positive?

Da blir det avgjørende hva vi mener med lovsang. Er det bare å uttrykke tillit, tro, overbevisning om Guds godhet og kjærlighet og vår hengivelse og takknemlighet til ham? Eller for å si det enklere: Er det bare våre positive erfaringer med Gud som har plass i lovsangen?

Dersom det bare er slike sanger som kan bringe Gud nær, hva formidler vi da til de som opplever at de er langt nede og at Gud ikke hjelper. Er ikke Gud til stede for dem? Slik var det jeg tenkte da livet ble svart. Da opplevde jeg det som et bevis for at Gud hadde forlatt meg når lovsang ikke lenger ga meg noe.

Derfor leser jeg med interesse at Marcus Jekteberg er i ferd med å gi ut et album med klagesanger. «Hvis vi skal tilbe Gud i ånd og sannhet, må vi la masken falle og tilbe med hele oss», sier han. Kan det være mulig å gi plass for hele vår erfaring som mennesker i lovsangen?

Klage blandes med lovsang

Slik er det i alle fall i Salmenes bok i Bibelen. Denne boken som har gitt ord til troendes bønn gjennom flere tusen år, gir rikelig rom til både klage og anklage mot Gud. Jeg vet at det er vanlig å dele boken opp i kategorier som lovprisningssalmer, læresalmer og klagesalmer. Noe vil da mene at klage og lovprisning har hver sin plass og tid og ikke bør blandes sammen.

Men hva med nettopp Salme 22, hvor det står at Gud troner over Israels lovsang? Den begynner jo med ordene «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Fortvilelsen over at den Gud vi opphøyer med lovsang nå er blitt borte, er jo salmens tema. Den forteller om bønner som ikke blir hørt, om hjelp som ikke kommer, om total maktesløshet, om overveldende fiender. LIkevel slutter den med disse ordene: «Men jeg lever for ham. Min ætt skal tjene ham. De skal fortelle om Herren til kommende slekter.»

Praksis skaper teologi

Svært mange av salmene er slik. De uttrykker klagerop, bitterhet, hat og sinne, men også tillit, tro, takknemlighet og hengivelse til Gud. Ofte er alt sammen i samme salme. Salmenes bok viser at fram for Gud kan vi kommer med alt som fyller oss, også det negative og nedbrytende. (Jeg har skrevet mer om dette i en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Strek).

«Det var et sterkt nærvær i møtet i dag», har jeg ofte hørt det sagt. Det betydde gjerne at følelsene var varme og sterke, at musikken var god og rev oss med. Men er det slik Bibelen beskriver Guds nærvær eller Åndens virke?

Det går selvsagt an å mene at denne helheten får komme fram i forkynnelsen, og så må lovsangsdelen av samlingen få lov til å være et fristed for bare det positive. Men med den sentrale plassen lovsangen har i en del menigheter og samlinger, tror jeg det blir for enkelt. Det er gjerne det som formidles gjennom praksis som slår gjennom. Praksis trumfer teologien - eller praksis skaper teologien.

Tilbedelse i sannhet

«Det var et sterkt nærvær i møtet i dag», har jeg ofte hørt det sagt. Det betydde gjerne at følelsene var varme og sterke, at musikken var god og rev oss med. Men er det slik Bibelen beskriver Guds nærvær eller Åndens virke? Ganske ofte ser vi at Guds nærvær fyller mennesker med redsel. Eller at Ånden skaper syndserkjennelse.

«Å dyrke, falle på kne og tilbe er kjernen i den kristne praksis», skriver forfatteren John Sjøgren i siste nummer av det svenske tidsskriftet Pilgrim. Tilbedelse er helt sentral for at en kristen forsamling skal bli mer enn et fellesskap for fremming av gode hensikter. Her tror jeg de siste tiårenes lovsangsbevegelse har truffet en nerve og løftet fram noe forsømt.

Men tilbedelse må altså være i sannhet. Da må det være rom for mer enn gode følelser og trygg tillit. Det er når vi legger hele vårt liv fram for Gud at sann tilbedelse oppstår. Så jeg ønsker virkelig at Marius Jekteberg skal bli godt mottatt med sine klagesanger fra lovsangspodiet. Og så håper jeg inderlig at han aldri vil få høre at slike sanger hindrer Guds nærvær.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar