Mot slutten for Artsakh?

Den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh er under blokade fra Aserbajdsjan, og situasjonen blir stadig verre. Den selverklærte armenske republikken Artsakh ble etablert etter en blodig krig med Aserbajdsjan for tretti år siden.

Armenerne i Nagorno-Karabakh er redde for en framtid i Aserbajdsjan. Minnene om det tyrkiske folkemordet for hundre år siden hentes fram.

—  Erling Rimehaug

For snart tre år siden gikk Aserbajdsjan til krig og tok tilbake store deler av området. En våpenhvileavtale skulle overvåkes av Russland. Men Putin har mer enn nok å gjøre i Ukraina, og Aserbajdsjan utnytter maktvakuumet til å legge press på Artsakh.

Boikott rammer befolkningen

Siden desember i fjor har Aserbajdsjan i strid med avtalen satt opp sjekkpunkt og hindret trafikk mellom Armenia og Artsakh. Russiske fredsstyrker som er stasjonert i området har ikke gjort noe for å fjerne blokaden.

[ Armenerne presses ut ]

Det har ført til mangel på både mat og medisiner for den innestengte befolkningen. 11. juni ble også Røde Kors nektet å fortsette syketransport inn og ut. Aserbajdsjan hevder Røde Kors-biler ble brukt til smugling. Elektrisitet og gass-tilførsel blir stadig avbrutt. Folk får reise ut av Artsakh, men hindres å reise inn igjen.

Den humanitære situasjonen blir stadig verre. Sist uke døde svigerfaren til statsministeren i Artsakh, og det hevdes at det delvis skyldtes mangelen på nødvendige medisiner. Siden sist helg har det vært store demonstrasjoner i Artsakhs hovedstad Stepanakert rettet mot Aserbajdsjans blokade.

Frykt for ny krig

Aserbajdsjan har svart at forsyninger kan leveres til Nagorno-Karabakh fra Aserbajdsjan. De har også tilbudt de politiske lederne i Artsakh amnesti dersom de legger ned sine verv og blir lojale aserbajdsjanske borgere. Etter Aserbajdsjans syn er de opprørere og ansvarlige for etnisk rensing av den azeriske befolkningen i krigen på 90-tallet.

Armenias myndigheter frykter en ny krig med det nå overlegne oljerike nabolandet. Det er stadig trefninger i grenseområdene. 28. juni ble fire armenske soldater drept i et sammenstøt. Den armenske statsministeren ønsker å forhandle fram en varig fred, og har tilbudt seg å akseptere Aserbajdsjans suverenitet over Nagorno-Karabakh.

Armenia forlanger til gjengjeld internasjonale garantier for at armenerne i Nagorno-Karabakh skal beholde sin identitet og en viss grad av selvstendighet. Det avviser Aserbajdsjan blankt. Armenerne skal ha de samme rettigheter som alle borgere av Aserbajdsjan, sier de, og internasjonal innblanding trengs ikke.

I tomrommet etter Russlands nærvær har vestlige land forsøkt å ta initiativ i Artsakh

—  Erling Rimehaug

Frykter folkemord

Men armenerne i Nagorno-Karabakh er redde for en framtid i Aserbajdsjan. Minnene om det tyrkiske folkemordet for hundre år siden hentes fram, og mange mener Aserbajdsjan har til hensikt å utradere det armenske nærværet. I de delene av Nagorno-Karabakh som nå er under azerisk kontroll har alle armenere flyktet, og armenske minnesmerker fjernes.

«Folket i Karabakh har tre muligheter: Å dra vår vei, å akseptere å leve under Aserbajdsjan eller å løfte våre stemmer i protest», sier den tidligere statsministeren i Artsakh Ruben Vardanian til Radio Free Europe. Milliardæren med fortid fra Russland er nå aktivist for Artsakhs selvstendighet, og sterkt kritisk til den armenske regjeringens ettergivenhet.

Artsakhs offisielle representanter er derimot svært forsiktige med å uttale seg. De er redde for at Aserbajdsjan skal sette i gang såkalt anti-terror-aksjoner, altså rykke inn militært. Fra Aserbajdsjan uttrykkes det frykt for at armenske militante skal begynne med terroraksjoner mot de aserbajdsjanske soldatene.

Venneløst Armenia

I tomrommet etter Russlands nærvær har vestlige land forsøkt å ta initiativet. Forrige uke var det fredssamtaler i Washington under ledelse av USA, og denne uka forsøker EU seg med meklingsmøter i Brussel. Russland har også tilbudt seg å være mekler igjen.

Fredssamtalene har så langt ikke ført til noe. Fra armensk side frykter man at Aserbajdsjan skal trenere en løsning samtidig som boikotten strammes til inntil armenerne gir opp og aksepterer en virkelighet som aserbajdsjanske borgere. Aserbajdsjan ønsker dessuten en landkorridor fra Nagorno-Karabakh til enklaven Nakhitsjevan, som ligger på andre siden av Armenia.

[ Venneløst land ]

Armenia har lite å stille opp med i konflikten. Tidligere baserte de seg på Russland, som fortsatt har militærbaser i landet. Men Russland viste seg lite villig til å hjelpe i krigen i 2020, og med krigen i Ukraina er støtten derfra blitt enda mindre å regne med. Aserbajdsjan støttes av Tyrkia, får våpenhjelp fra Israel, og leverer olje til vestlige land. Det gir dem alle kort på hånden, noe som forklarer den armenske regjeringens ettergivenhet.

Det kan altså være en tusenårig armensk historie i Nagorno-Karabakh som nå går mot slutten

—  Erling Rimehaug

Eldgammelt nærvær

Det armenske nærværet i Nagorno-Karabakh er eldgammelt. Artsakh var navnet på en av regionene i det armenske riket på 3-400-tallet, og det var senere et selvstendig armensk kongedømme. I middelalderen bodde også kaukasiske albanere der. De var i likhet med armenerne kristne. Aserbajdsjan hevder at mange av kulturminnene og kirkene i området egentlig er albanske.

De kaukasiske albanerne ble assimilert av de erobrende muslimske tyrkiske stammene på 1500-tallet. De er opphavet til dagens azerere. Området som i dag er Aserbajdsjan var en del av det persiske riket inntil det ble erobret av Russland i 1813. Aserbajdsjan ble sovjetrepublikk samtidig med Armenia. Kommunistene trakk grensene slik at Nagorno-Karabakh ble en del av den azeriske republikken selv om flertallet var armensk.

Det kan altså være en tusenårig armensk historie i Nagorno-Karabakh som nå går mot slutten.