Tusenvis av israelere blokkerte Ben Gurion-flyplassen mandag i protest mot rettsreformen, som Benjamin Netanyhus regjering forsøker å presse gjennom. Samtidig gikk den israelske hæren til angrep i de tett befolkede boligområdene i flyktningeleiren i Jenin. Det er to sider av den økende spenningen i landet.
De som nå har fått makten i Israel er ikke bare nasjonalister. De er nasjonalister med en religiøs begrunnelse. De mener det å ta hele landet i besittelse er et kall fra Gud
— Erling Rimehaug
Palestinerne har mistet ethvert håp om like rettigheter og bedre kår. Mange yngre tror væpnet kamp er det eneste svaret. Hamas og Islamsk Jihad vinner fram på Vestbredden og ulike militante grupper angriper både israelske soldater og sivile. Den israelske hæren har svart med stadig mer brutale motaksjoner. Det bidrar til å øke frustrasjonen og motstandsviljen hos palestinerne.
Samtidig øker volden på grunnplanet, der grupper blant bosetterne raserer palestinske byer og angriper sivile – delvis som protest mot palestinske drap på bosettere. Hæren griper i liten grad inn mot dette. Alt går i retning av mer konfrontasjon og vold.
[ Israel godkjenner 5000 nye boliger i ulovlige bosetninger ]
En fredelig sionisme?
Hadde det vært mulig å skape en jødisk stat i Palestina i samarbeid og forståelse med de som allerede bor der? Da sionistene for hundre år siden begynte å etablere det som skulle bli staten Israel, var det mange som mente det var veien å gå. Arthur Ruppin, som i 1908 ble leder for sionistbevegelsen i Palestina, var en av dem. Sammen med den jødiske filosofen Martin Buber dannet han organisasjonen Brit Shalom (fredsalliansen), som arbeidet for gjensidig respekt mellom jøder og arabere.
Jeg har lest om denne strømningen innen sionismen i den ferske boken Folket som inte fick finnas av den svenske diplomaten Ingmar Karlsson. Boken gir innsikt i de interne diskusjonene både blant sionister og palestinske nasjonalister i årene før staten Israel ble erklært. Derfra går det lange linjer til dagens situasjon.
Brit Shaloms grunnsyn var at jøder og arabere hadde like mye rett til Det hellige landet. De mente sionistene hadde et spesielt ansvar for å komme til forståelse med araberne om å bygge landet i fellesskap. Kanskje var det naivt. Det får vi ikke vite, for det var ikke denne retningen som vant fram.
Jernmur og pragmatisme
Bare bak en jernmur som lokalbefolkningen ikke kan bryte ned er det mulig å bygge en jødisk bosetting i Palestina, hevdet derimot Zeev Jabotinsky, som var leder for motpolen i sionistbevegelsen. Han mente at araberne aldri ville godta noe jødisk samfunn i Palestina. Bare gjennom maktbruk kunne de tvinges til å godta jødisk styre, mente disse «revisjonistene».
Ingen av disse to retningene vant flertall blant sionistene i Palestina. Flertallet fulgte David Ben Gurions pragmatiske linje. Han innså at en jødisk stat aldri kunne etableres der det var arabisk flertall. Derfor var han åpen for kompromissløsninger som kunne gi en jødisk stat uten at det nødvendigvis omfattet hele Palestina. I stedet for samarbeid satset han på at atskillelse var veien til sikkerhet og fred. Samtidig mente han også makt var nødvendig for å få jødisk flertall i Israel.
Den nye Netanayahu
Benjamin Netanyahu har sine ideologiske røtter i bevegelsen som sprang ut av Jabotinskys revisjonisme. Han har likevel ofte framstått som en pragmatiker. Bak den tilsynelatende kompromissviljen har han hele tiden manøvrert for å unngå at det skal oppstå en palestinsk stat.
[ Ultranasjonalistisk minister besøker Tempelhøyden ]
Netanyahus nye regjering står for en annen linje. De som setter tonen i regjeringen har som mål at hele det de kaller Judea og Samaria skal bli en del av Israel og bosatt av jøder. Ved å bruke makt vil de få palestinerne til å innse at de må innordne seg jødisk styre eller flytte fra landet. Netanyahu prøver å dempe dem av hensyn til omdømmet i omverdenen, men det er de som preger regjeringens politikk og driver utviklingen framover.
Religiøs nasjonalisme
Dermed har jernmur-sionismen seiret. Men samtidig er denne versjonen av sionismen annerledes. Jabotinsky var en sekulær nasjonalist. Han ville ha en jødisk stat i hele Palestina og mente på rent rasjonelt grunnlag det var umulig å få til uten å bruke makt.
De som nå har fått makten i Israel er ikke bare nasjonalister. De er nasjonalister med en religiøs begrunnelse. De mener det å ta hele landet i besittelse er et kall fra Gud, og at Israel svikter sitt guddommelige oppdrag om de ikke gjør det. Dette er en ny form for sionisme.
Farlig for Israel
Den nye sionismen er i ferd med å skape avstand til flertallet av jøder, som fortsatt bor utenfor Israel. Israel risikerer å miste støtten ikke bare i Europa, men også i USA. Samtidig øker splittelsen internt i Israel. Dette er på lang sikt langt farligere for Israel enn ytre trusler. Ingmar Karlsson mener Israel kan ende opp som korsfarerne, som en religiøst motivert krigerstat uten støtte fra omverdenen.
De som vil drive rettsreformen gjennom mener at det nåværende rettssystemet hindrer Israel i ta hele landet i bruk som en sann jødisk stat. Mens motstanderne frykter at reformen vil ødelegge det liberale demokratiet.
Forsøket på å ta politisk kontroll over rettsvesenet springer altså ut av den nye sionismen. Likevel har protestbevegelsen mot regjeringens politikk bare rettet seg mot juridiske reformer, ikke mot den grunnleggende ideologien bak og den politikken overfor palestinerne som følger av den. Så lenge protestbevegelsen ikke retter seg mot dette, vil den ikke hindre at Israel forvandles.
[ Det var en gang et lovet land ]
