Et håndslag til polarisering

En tenåringsgutt i Oslo nekter å håndhilse på rektor under en avgangsseremoni i tiende klasse. Gutter i salen roper «haram» («forbudt»). Rektor svarer sterkt.

En ikke helt uvanlig scene i en ungdomsskole slik jeg husker det: En ung gutt gjør noe frekt, det ropes fra benkeradene, og en oppgitt lærer som har fått nok roper tilbake.

Men i 2023 er det annerledes. Vi lever i en virkelighet der den minste hendelse kan blåses enormt opp gjennom sosiale medier. Alle former for normbrudd og mindre sammenstøt kan leses inn i en eller annen ideologisk krig. Noen har sagt noe dumt et sted! Det som før aldri ble en sak i avisene, kan nå bli en sak fordi «videoen er delt mange ganger». Dermed kan vi aviskommentatorer legge våre godt voksne ansikter i bekymrede folder, og med stor patos innta vår sedvanlige posisjon og fyre løs.

[ Det finnes mangfold i islam ]

Å være 15 er ekstremt

Det er ingen som kommer heldig ut av håndhilsenekten i Oslo. Det er helt riktig at tenåringsgutten burde lære seg mer respekt for kvinner. Å være mot håndtrykk er nå en ting, men å skille mellom kjønn er problematisk, og vil fungere dårlig i det norske samfunn. Han kunne også vist rektor respekt gjennom å hilse på en annen måte. Det er kritikkverdig at guttene i salen ropte «haram». Rektor kunne også taklet situasjonen annerledes, selv om jeg også kan forstå henne. Dette kan ha vært dråpen som fikk et beger av lignende opplevelser til å renne over. Hvem vet?

Videoen fikk meg til å tenke tilbake til da jeg var 15 år og skulle gå ut av ungdomsskolen. Sniffing, drikking, tyveri på skolen og skulking var ikke uvanlig. Jeg hadde hatt en medelev som hadde forsøkt å stikke ned læreren allerede i barneskolen. Selv var jeg en av de snille gutta, det var for det meste forsentkomming og manglende lekser som ga meg bunnkarakter i orden og oppførsel år etter år. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg en gang fikk engelsklæreren min til å gråte midt i timen. Jeg kan ikke huske at det var noen avslutningsseremoni på Ullandhaug skole i 1985, men det ville vært svært oppsiktsvekkende om den ble gjennomført uten frekke tilrop fra salen.

Å være gutt, 15 er en helt ekstrem tilværelse. Disse skapningene, midt mellom barndom og voksenhet, med blodårer stappfulle av testosteron, og en hjerne som bygges dramatisk om, de former sin identitet før de har lært å leve, og følgelig gjør de ofte mye dumt og ufornuftig. De har en kropp og et hode som skriker til dem at de skal markere seg, de skal markere avstand til det de har vokst opp med, og de skal ut og erobre verden. Det ender ofte med oppførsel som utfordrer samfunnet.

[ Bjørn Kristoffer Bore: "Håndhilsenekt og henrettelser" ]

Store barn og små voksne

Jeg skal ikke avskrive håndhilsenekten som guttestreker. Og selvsagt skal elever få reaksjoner på negativ adferd. Men de er like mye store barn som de er små voksne, full av krefter de ikke er klar over, og har liten kontroll over. Det er greit å ha det i bakhodet før man trykker på dele- eller publiseringsknappen.

Å åpent diskutere motsetninger og kulturelle utfordringer er det motsatte av rasisme, det er å ta andre kulturer og religioner på alvor.

—   Bjørn Bore

Vi vet ikke hvorfor gutten nektet å hilse. Tilropene om «haram» tyder på at det er snakk om religiøse overbevisninger, selv om mange muslimer ikke har noe problem med å håndhilse på det andre kjønn. Men det kan være andre grunner. Kanskje gutten ble litt satt ut av situasjonen? Kanskje han ikke liker å ta på kvinner, slik noen menn ikke liker å ta på andre menn. I mengden av meninger og utspill om denne tydeligvis svært viktige hendelsen har jeg ikke sett noen intervjue gutten som ikke ville hilse. Hva tenkte han? Vi vet heller ikke hvorfor det rant over for rektor. Hun har nok opplevd mer enn denne ene hendelsen.

Respekt for kvinner

Det kan godt tenkes at hendelsen er et symptom på et større problem. Respekten for kvinner blant unge menn er definitivt noe vi bør snakke om. Der bør både håndhilsenekt, overgrep og russelåter om at i kveld er det «lov å være hore» diskuteres. Vi må heller ikke vike unna diskusjoner om problematiske holdninger blant personer med muslimsk bakgrunn. Å åpent diskutere motsetninger og kulturelle utfordringer er det motsatte av rasisme, det er å ta andre kulturer og religioner på alvor.

Er håndtrykket truet? Ikke med det første. I 2019 så vi tydelig hvilken posisjon det har i norsk kultur. At Philip Manshaus skjøt og drepte sin egen søster på grunn av hennes hudfarge ble nesten overskygget av at en muslimsk kvinne ikke ville håndhilse på kronprinsen under et besøk i moskéen i etterkant av terroren. Håndtrykket er et viktig symbol her i Nord-Europa.

Så viste pandemien oss at denne sympatiske skikken har sine ulemper. Kanskje håndhilsing en dag vil forsvinne ut av folkeskikken, slik hilsing med hatt og bruken av «De» har gjort. Kall det forfall, eller kall det forandring. Framtiden vil vise. Men hvis man håndhilser på menn bør man også kunne håndhilse på kvinner i 2023.

Og så må vi, samtidig som vi diskuterer spørsmål om håndhilsing, ikke glemme at ikke enhver muslim uttrykker generelle tendenser i islam. Ikke minst må vi huske at barn er barn. Å ha forståelse for at ungdom kan trå feil er også en viktig verdi i vårt samfunn.