Et delvis friskmeldt forbud

Forrige uke kom regjeringens forslag til forbud mot konverteringsterapi. Regjeringen vil straffe med fengsel eller bøter «den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Forslaget er strengere enn mange forventet, skrev Vårt Lands kommentator Emil André Erstad i forrige uke. Men reaksjonene og innvendingene mot regjeringens forslag er mildere enn de som kom da regjeringen sendte sitt første forslag ut på høring i fjor. Det daværende forslaget var problematisk både med tanke på rettssikkerhet, trosfrihet og retten til privatliv.

Det nye forslaget, selv om det er strengt, kommer noen av de viktigste innvendingene delvis i møte. Kritikerne jubler definitivt ikke, men flere av de mest sentrale kritikerne ser ut til å kunne leve med forslaget.

Forbønn

Organisasjonen Til Helhet er fortsatt svært negativ til forslaget, som de mener strider mot Norges menneskerettslige forpliktelser. Organisasjonens foreløpige analyse er likevel at ikke noe av deres virksomhet vil bli rammet.

Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), er fortsatt kritisk til en lov han mener står i fare for å kriminalisere bønn og frivillige samtaler mellom voksne. Men han sier at loven har gode intensjoner, den er bare unødvendig, og han tror neppe den kommer til anvendelse. Han har slått fast at han mener det er uheldig og skadelig å tilby konverteringsterapi.

Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess var sterkt kritiske til Støre-regjeringens forslag i fjor. De mente forslaget var i strid med selvbestemmelsesretten, og at det var uklart hvilke handlinger loven ville ramme. Foreningen mener det nye forslaget er klarere definert, og når forbudet krever at det skal ha skjedd en klar krenkelse kan selvbestemmelsesretten ivaretas. Det kommer an på hvordan loven blir praktisert, men foreningen tror ikke forbønn vil bli rammet.

Sovende paragrafer

Hvis Stortinget vedtar forslaget, som det ligger an til, kommer neste fase. Vil det ramme noen? Det er vanskelig å si. Regjeringen slår fast i sin proposisjon (proposisjon er ordet som blir brukt når regjeringen foreslår at Stortinget skal gjøre vedtak) at «det finnes begrenset forskningsbasert kunnskap om omfanget av konverteringsterapi i Norge».

[ Elise Kruse kommenterer: «Hva vi ikke snakker om når vi snakker om homoterapi» ]

En kartlegging er ventet om kort tid, og dermed vil Stortinget ha et bedre beslutningsgrunnlag enn regjeringen, som altså har foreslått sitt forbud før kartleggingen er klar.

Hvis det viser seg at konverteringsterapi, slik det defineres i lovforslaget, skjer i noe særlig omfang i Norge, så gjenstår det å se hvordan politi, påtalemyndighet og domstolene vil vurdere forbudet. I norske byer selges narkotika like åpenlyst som det kjøpes sex, selv om begge deler er strengt forbudt. Det er mange anmeldte voldtekter som ender opp uten en fellende dom. Politiets prioriteringer, rammer og muligheter vil påvirke virkningen forbudet vil få. Så skal påtalemyndighet og domstoler vurdere hva som skal til for at eventuelle forsøk på konverteringsterapi er «krenkende», slik lovforslaget krever. Både riksadvokaten og statsadvokatene var sterkt kritiske til regjeringens forrige forslag.

Forbudet kan godt ende opp som en symbolsk eller sovende paragraf, men også slike paragrafer kan ha en effekt. De kan være markører av hva samfunnet godtar og ikke godtar.

Terapeutisk debatt

I sum må det kunne sies at debatten har gjort de aller fleste klokere. «Kanskje har hele debatten og prosessen vært vel så viktig som selve forbudet» skriver Andreas Slettholm i Aftenposten. Han har et poeng.

Selv om det er stor usikkerhet om utbredelsen, er det bred enighet, også blant kristne, om at konverteringsterapi er uheldig og potensielt skadelig. Det er gjennomført en grundig og åpen debatt over flere år, der sentrale innvendinger i høringsrunden har ført til viktige endringer i regjeringens forslag. Kunnskapsnivået og bevisstheten rundt problemer med konverteringsterapi, men også problemer ved et forbud, er økt.

Debatten om forbudet nærmer seg også å være et lite lyspunkt i en virkelighet der debatter om kjønn, samliv og identitet stadig polariseres sterkere. Det har selvsagt vært overdrivelser og uheldige uttalelser i terapidiskusjonen. Ytterkantene har stemplet hverandre på måter som har skygget for viktige diskusjoner. Men i denne diskusjonen fremstår det i det minste som at ytterkantene eksisterer i samme virkelighet, ta hverandres hovedargumenter på alvor, og har greid å møtes til debatt ansikt til ansikt. Det er ikke alltid det er tilfelle i andre debatter, som debatten om kjønnsdysfori og transseksualitet.

Så gjenstår de tre viktige spørsmålene vi ennå ikke har svar på. Finner konverteringsterapi, slik loven definerer det, sted i Norge i særlig grad? Vil forbudet få effekten tilhengerne ønsker? Og vil det få skadevirkningene kritikerne advarer mot? Forbudet er delvis friskmeldt, men den endelige diagnosen er ikke klar.