Kommentar

«Emilie Mehls krenking av kirkefreden»

Sp er stolt over å løfte tusenårsjubleet i 2030 og vår tusenårige kristne arv. Derfor er det et paradoks at justisminister Emilie Enger Mehl er den som er villig til å bryte og krenke kirkefreden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Høsten 2021 ble Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum intervjuet i Vårt Land om jubileet på Stiklestad i 2030. Han ville ha en storstilt, nasjonal markering av jubileet for kristningen av Norge, tusen år etter Olav den Helliges fall. Han sa blant annet: «Som ved grunnlovsjubileet bør man bruke en slik markering til å lære, å diskutere og skape en større forståelse av vårt eget land og kristne historie.»

Vedum og Senterpartiet skal ha ros for at partiet er opptatt av våre historiske røtter og løfter fram den rollen både kristendommen og kirken har hatt i Norge, og for norsk tenkemåte og norsk identitet.

Tilbakekaller brev om kirkefreden

Derfor er det overraskende og paradoksalt at det nettopp er Sp og partiets egen justisminister Emilie Enger Mehl som forsøker å knuse og krenke en sentral del av kirkens praksis, nemlig kirkefreden. Kirkefreden bygger på ideen om at det ikke skal utøves voldsmakt i hellige rom.

Kirkeasylet er en sentral og viktig del av denne kirkefreden.

Selv sier Mehl at kirkeasylet «undergraver utlendingsforvaltningens vurderinger og vedtak.» Derfor har hun tilbakekalt tidligere instrukser fra Justisdepartementet. En fra Aps justisminister Grete Faremo i 1993 og en fra KrFs fungerende justisminister Dagfinn Høybråten i 1999.

I begge skrivene ble politiet tydelig instruert om å «respektere kirkefreden». Slik lyder det i brevet fra Justisdepartementet til landets politimestre 4. mars 1999. «Av respekt for kirken er det som hovedregel ikke aktuelt for politiet å gå inn i kirker og bedehus for med makt å hente utlendinger som skal sendes tilbake til hjemlandet. Tilsvarende vil i utgangspunktet gjelde hvis utlendingen har søkt tilflukt i kirkebygg tilhørende trosretninger utenfor Den norske kirke.»

Med sine instrukser til politiet føyde både Faremo og Høybråten seg inn i en lang rekke historiske representanter for norske myndigheter som har respektert kirkefreden. Sp og Mehl på sin side plasserer seg derimot i en nokså smal tradisjon av myndighetspersoner som har vært villige til å bryte kirkefreden.

Trolig vil Støre-regjeringen avvise at det er en krenkelse av kirkefreden å fjerne instruksen som instruerer politiet til å stoppe på kirketrappa. Men det er ingen grunn til å fjerne en slik instruks dersom praksisen ikke skal endres. En sentral del av kirkefreden knyttet til kirkeasyl handler om at de som sitter i kirkeasyl har vært sikret mot voldelig inngrep fra staten. Denne sikkerheten er nå tatt fra dem. Derfor er tilbakekalling av den tidligere instruksen i seg selv et brudd med kirkefreden.

Sp og Ap ville før skjerme kirkefreden

Vi vet fra tidligere at hverken Ap eller Sp har stilt seg bak et slikt brudd med kirkefreden. Da Frps Øystein Hedstrøm, Jørn L. Stang, Vidar Kleppe og Ulf Erik Knudsen i 1998 foreslo å avvikle kirkeasylet slik at politiet kunne gis adgang til å pågripe personer inne i kirkebygg, var det ingen andre partier som stilte seg bak. Men nå blir dette gjennomført av regjeringen Støre.

Frps Sylvi Listhaug gikk aldri så langt da hun var justisminister i Solberg-regjeringen. Hun prøvde seg heller på en omgåelse. Hun var ansvarlig for det som er blitt omtalt som «storming» av et bedehus på Fitjar, under begrunnelse at familien ikke bodde i et vigslet kirkebygg. Dermed ble en afghansk familie med små barn ble hentet ut med makt, midt på natten.

Saken skapte bølger. Spørsmålet om kirkeasyl er en av de sakene som binder norsk kristenhet sammen: Fra de mest konservative til de mest liberale, fra de fleste deler av norsk lekmannsbevegelse til det høykirkelig Norge. Sjelden har Vårt Land fått så mange sinte lesere som tok kontakt for å skjelle ut en statsråd som etter Fitjar-saken.

Nå fører Støre-regjeringen en politikk som legitimerer politiets maktbruk i alle kirkerom og bedehus.

Kirkefreden sentral i kirkens tradisjon

Noen vil argumentere med at kirkeasylet ikke er innført av kirken selv i nyere tid, og at kirken kun har tatt imot mennesker i nød, når de oppsøker kirken. I flere kirkelige dokumenter blir dette slått fast. Den norske kirke kan med rette hevde at de ikke har skapt dagens praksis med kirkeasyl. Samtidig kan den ikke skyve fra seg at den verdensomspennende og historiske kirken har hatt kirkeasyl som en innarbeidet praksis.

Andre vil hevde at kirkeasylet kun er løsreven detalj i vår kristne kulturarv. Men slik er det ikke. Kirkeasylet representerer de facto en viktig og sentral del av kristendommens humane tradisjon og historie. Selv om kirken til tider har gjort ting som plasserer den på feil side av historien, så har kirken gjennom tidene vært opptatt av å beskytte fredløse, utstøtte, folk på flukt, og de som ikke hadde andre steder å gå. Dette er ikke tilfeldig. Ser vi nærmere på denne delen av kirkefreden er tenkningen hentet rett ut av Jesu lignelser og omsorg for de utsatte.

En lang tradisjon

Praksisen oppsto i Norden etter at det kirkelige fredsbudskap for alvor nådde de nordiske kirkene på slutten av 1100-tallet. Fredsidealet ble dyrket fram tidligere i sørligere deler av Europa som en reaksjon på føydalsamfunnets voldskultur.

Det må understrekes at det gjennom historien har vært en rekke eksempler på voldelige grupper av krigere som har vist vilje til å bryte eller krenke kirkefreden. Striden mellom baglerne og birkebeinerne var en slik strid i Norge, der kirkefreden ble brutt og mennesker ble brutalt myrdet i kirkerommet, eller ble hentet ut for å bli drept.

Men blant konger og keisere er det mange som har skjermet kirkeasylet og kirkefreden mot angrep. En av dem er Håkon Håkonsson, konge av Norge i 1217–1263. I Norges kongesagaer i 1979-utgaven er han sitert slik: «Eg er redd mennene våre ikkje vil late kyrkjene verne dei som dei tykkjest ha mest ubytt med. Men eg vil på ingen måte at kyrkjefreden skal bli broten.»

Den som vil lese mer om temaet kan lese masteroppgaven til Chris Løvberg Hansen «Holdninger, mentaliteter og praksis knyttet til middelalderens kirkeasyl på Island og i Norge.»

Lenge før kirkefreden kom til Norden, hadde ideen om kirkeasyl levd i Europa. Da kristendommen fikk sitt gjennombrudd i Romerriket ble kirkene brukt til å beskytte folk i utsatte posisjoner som ikke hadde annen beskyttelse. Det kunne være slaver som hadde rømt fra brutale herrer, folk som sto i gjeld de ikke maktet å betale, eller mennesker som var på flukt av andre grunner.

I år 392 etter Kristus innførte keiser Theodosius den store av Romerriket en lov om kirkeasyl. Han bygde da videre på en praksis som allerede var svært utbredt. Dette ble begynnelsen for kirkeasylet som et juridisk fenomen som skulle få en lang tradisjon i Europa. Ideen finnes riktignok både før og parallelt med kristen tradisjon. Bruk av hellige rom for mennesker på flukt er et fenomen du finner i flere religioner og mange steder i verden.

Sps historieløshet

Nå er hverken Trygve Slagsvold Vedum eller Emilie Mehl keiser eller konge. Men de er representanter for statsmakten, voldsmonopolet og det kongelige statsråd. Når Mehl velger å bryte med den lange tradisjonen som utallige makthavere har skjermet før henne, er det både trist, historieløst og forstemmende.

Kirkeasylet verken kan eller bør bli en omfattende praksis i Norge. Perioden etter 1993 viser at det er et begrenset antall mennesker som benytter seg av den. Men den bør kunne være en sikkerhetsventil for de mest desperate. For vi vet at utlendingsmyndighetene våre har gjort fatale tabber gjennom årene. Det kommer garantert til å gjenta seg. Det finnes flere eksempler på mennesker som aldri burde vært sendt ut av Norge.

Derfor bør både Vedum, Mehl og Støre tenke seg godt om når det gjelder regjeringens ferske brudd med kirkefreden. Som ved grunnlovsjubileet bør de alle tre bruke anledningen av en slik markering til å lære, å diskutere og skape en større forståelse av vårt eget land og kristne historie.










-





Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar