Kommentar

«Det viktige samfunnsoppdraget»

Den dagen pressen slutter å skrive saker som irriterer leserne, blir Kirke-Norge og mange andre miljøer, mindre trygge for mange mennesker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har truffet «Leif» og kona noen ganger siden jeg skrev saken om ham. Det er som om vi har et spesielt forhold. Jeg vet at de fortsatt er svært takknemlige, selv om de ikke har sagt det direkte. Tematikken er ikke akkurat noe man snakker om på åpen gate. Det var et av barna deres som kontaktet meg, den gangen for om lag 12 år siden. «Pappa og mamma er fortvilet», sa han. «Kan du gjøre noe?»

Jeg lyttet. Leif var blitt utsatt for anklager om voldtekt og utilbørlig seksuell adferd mot barn. Han hadde nektet alt, men ble ikke trodd. Han som hadde jobbet i Guds rike hele livet, mistet verv, sitt gode navn og rykte, og veldig mye mer. Men han hadde ikke gjort det, påsto han.

Flere ofre

Som oftest er anklager om seksuelle overgrep sanne. Slike ting har skjedd, og skjer fortsatt, altfor ofte. Også innenfor kristne rammer. Jeg har hatt redaktøransvaret for en rekke slike saker, men aldri alene. I så alvorlige saker jobber man grundig. Samtidig er det svært viktig at mediene holder tematikken levende. Hvis vi slutter å gi slike saker oppmerksomhet, vil det føre til lavere bevissthet. Konsekvensene vil i verste fall bli flere ofre.

Ofte legger den anklagede seg flat i slike saker. Men noen ganger innrømmer de ikke skyld. De mobiliserer støttespillere og kjemper for saken sin. Noen går til aviser for å spørre om hjelp.

Både Dagen og Vårt Land har opplevd masseoppsigelser som følge av enkeltsaker som ikke akkurat har «klødd leserne i øret». Og redaktørene er ikke dumme, de visste på forhånd at det ville skje. Men de betalte prisen, fordi pressen har et oppdrag.

—  Alf Gjøsund

I slike tilfeller er prosedyren som oftest ganske grundige forundersøkelser. De fleste av dem jeg har vært med på, endte med at vi lot saken ligge. Vi kunne oppdage forhold og hendelser som støttespillerne åpenbart ikke var orientert om. Det kunne være noe med den anklagedes virkelighetsoppfatning som fikk røde lamper til å blinke. Noen ganger det kunne ligge reelle episoder der, som den vedkommende bagatelliserte. Andre ganger var den anklagede mye mer opptatt av enkeltdetaljer som var feil, enn av det som faktisk var riktig, og som var hovedgrunnen til anklagene.

Et unntak

Men Leifs sak var et spesielt unntak. Anklagene mot ham, involverte ikke bare ham, men kona og flere andre. Vi jobbet med den i flere måneder, og jo dypere inn i tematikken vi gikk, jo flere kilder vi snakket med, jo mer smuldret anklagene opp. Saken var preget av dårlig oppfølging og svak rolleforståelse. Komiteen hadde ikke engang snakket med det påståtte offeret for voldtekt før Leif ble konfrontert med handlingen. Det var en stor misforståelse. Bit for bit smuldret saken opp, jo dypere inn i den vi gikk.

Men den hadde ødelagt Leifs rykte. Selv opplevde han at saken vi skrev gjenopprettet det.

Dette var ingen gladsak fra Kirke-Norge. Men slik vi opplevde det, var det en helt nødvendig sak. Dette var før klikk-journalistikken. Digitale avisabonnement fantes ikke. Kanskje fikk vi ikke en eneste ny fast leser på grunn av denne saken. Sannsynligheten er større for at vi mistet noen. Vi skrev den utelukkende av én årsak: Avisens bevissthet om pressens samfunnsansvar.

To tanker i hodet

I min forrige kommentarartikkel skrev jeg om journalistikk som går over grensene. Om journalister som er preget av fordommer og gjør en slett jobb. Noen av tilbakemeldingene jeg fikk, tolket den som et oppgjør med pressens agenda, en slags stempling av drivkreftene bak journalistikken.

I virkeligheten er det helt nødvendig at vi har to tanker i hodet på en gang. Ja, journalister kan ha holdninger de ikke er bevisste på selv. De aller fleste mennesker har fordommer mot visse grupper eller miljøer, og mange lesere elsker saker som bekrefter slike fordommer. Fordommer er farlige i journalistikken, de kan gjøre oss blinde for sakens realiteter.

Men drivkreftene bak de fleste avisartikler er ikke fordommer, men en høy bevissthet om pressens samfunnsansvar. Det gjelder også de fleste saker som oppleves som negative. Mange av tilbakemeldingene jeg fikk på den nevnte artikkelen, var preget av nettopp fordommer mot journalister. Man ser for seg at redaksjonelle miljøer sitter og tenker ut mest mulig negativt om visse kristne miljøer. At man ønsker å sverte noen, eller skape konflikt.

Slik kjenner jeg ikke min egen tidligere arbeidsplass. Tvert imot har man vært svært opptatt av å luke bort personlig agenda hos journalister. Avisspaltene er ikke stedet for å bearbeide egne opplevelser eller ta indirekte oppgjør med miljøer man ikke liker. En god redaktør er bevisst på dette, og både Vårt Land og mange andre aviser har gode redaktører.

Masseoppsigelser

Ta Dagen, for eksempel. Selvsagt gjør de ting som jeg ville gjort annerledes. Samtidig har de vært imponerende villig til å ta tak i kritikkverdige forhold i sitt eget segment i Kirke-Norge. Både de og Vårt Land har opplevd masseoppsigelser som følge av enkeltsaker som ikke akkurat har «klødd leserne i øret». Og redaktørene er ikke dumme, de visste på forhånd at det ville skje. Men de betalte prisen, fordi pressen har et oppdrag.

Den dagen pressen slutter å skrive slike saker, vil grenseoverskridende ledere eller mennesker med lav etisk bevissthet, slappe mer av. De vil føle at de får et større spillerom. Det kan fort skje. Da blir Kirke-Norge og mange andre miljøer, mindre trygge for svært mange mennesker som deltar på disse arenaene.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar