«Å lese er til en viss grad alltid å underkaste seg en tekst»

Det er mange måter å lese en tekst på. I den nyeste episoden av podcasten Dokka snakket jeg med Bernhard Ellefsen om å lese. Der kom vi så vidt inn på forskjellen mellom å lese Bibelen som litterær tekst og å lese den teologisk.

Det var selvfølgelig først i etterkant av samtalen at jeg kom på hva jeg burde ha anført som den fremste forskjellen: Mens en leser som ikke har noe som helst religiøst formål med sin bibellesing forholder seg helt fritt til teksten, må den religiøst interesserte leser på en eller annen måte forholde seg til tekstens normativitet.

Sagt på en annen måte: For en kristen lesning er det som står i Bibelen i utgangspunktet sant. For en litterær lesning trenger det ikke være det. Den kristne er forpliktet på tekstens sannhetspretensjoner, mens den ikke-kristne ikke er det.

[ Bernhard Ellefsen er gjest i podkasten Dokka ]

Argumentere for sannhet

Nå er det mye som kan sies om det å skulle forholde seg til sannhetspretensjonene, altså å ta til seg teksten som sanne ord om virkeligheten. Er vi ærlige med oss selv, vet nok de fleste av oss at from lesing er et nokså tøyelig fenomen. Vi er gode til å finne strategier for å få vrange tekster til å bli litt mer medgjørlige. Og vi vet i dag at fortolkningens subjektive irrganger kan rettferdiggjøre mange ulike lesninger. For Bibelens del må også de ulike tekstene vektes mot hverandre og mot annen tilgjengelig kunnskap.

Men poenget står klart: Den kristne lesningen vil måtte argumentere for det dersom den konkluderer med at Bibelen i et gitt tilfelle ikke taler sant. Den litterære tilnærmingen har motsatt utgangsposisjon, og vil heller måtte argumentere for at en bibeltekst taler sant. De to kan med andre ord komme fram til nøyaktig samme lesning, men de gjør det fra hver sin kant.

Å lese er til en viss grad alltid å underkaste seg en tekst

—  Åste Dokka

Teksten kan ikke høre meg

Å lese er til en viss grad alltid å underkaste seg en tekst. For å kunne forstå teksten må man gå inn i den på en måte som forsøksvis setter ens eget jeg til side mens lesingen pågår. Møter vi en vanskelig tilgjengelig tekst, merker vi godt hvordan vi strever for å gå teksten i møte. Det arbeidet gjør vi også med enklere tekster.

Denne prosessen pågår samtidig som vi også vurderer det vi leser. Vi merker det med én gang dersom teksten påstår ting om verden som går på tvers av våre egne verdier. Jeg har selv mange ganger erfart at det kan være svært ubehagelig å utsette meg for makten i en tekst. Ubehaget består i, tror jeg, at leseren og teksten befinner seg på ulike nivåer: Den får lov til å snakke til meg, men den kan ikke høre hva jeg måtte ha på hjertet.

Den eneste makten jeg har, er å la være å lese. Men da opphører også lesningen og jeg går glipp av det teksten forteller.

Skal man preke over en tekst, må man banke og banke på den helt til noe oppbyggelig triller ut

—  Åste Dokka

Bibelsk leseskole

Den siste tida har jeg noen ganger fått anmelde bøker i Vårt Land. Det har jeg erfart som mye vanskeligere enn antatt. Jeg forsøker å ta teksten på alvor, lene meg så langt mot den som jeg kan for å forsøke å gripe dens anliggende. Jeg må underlegge meg teksten før jeg kan bedømme den eller beskrive den.

Men jeg lurer på om jeg ikke også stiller med en forutsetning som ikke alle andre lesere har. Jeg er nemlig fått min leseutdanning på Teologisk fakultet. Selv om profesjonsstudiet og deretter phd-en gjorde meg kjent med veldig mange ulike tekster, er det bibellesing som ligger til grunn for all teologisk dannelse. Og jeg har begynt å lure på om min skolering som bibelleser farger av på annen lesing jeg gjør. For jeg føler meg ikke fristilt overfor tekster jeg leser. Jeg føler meg forpliktet av dem.

Her en dag leste jeg en bibeltekst jeg visste jeg tidligere har prekt over, og av nysgjerrighet fant jeg fram prekenen igjen. Gjensynet overrasket meg dypt. For som predikant hadde jeg sett en hel mengde ting i bibelteksten som ikke hadde dukket opp igjen da jeg leste den på nytt.

Det er selvsagt trist å glemme så mye, men det er ikke poenget her. Poenget er at en homiletisk lesning av en tekst tvinger leseren til å finne gull. Skal man preke over en tekst, må man banke og banke på den helt til noe oppbyggelig triller ut. Det krever noen ganger iherdig innsats og disiplin.

Og noen ganger gjør man faktisk vold på teksten. Det vi driver med er ikke eksegese, men eisegese: Vi leser noe inn i den som ikke står der. Det er jeg imidlertid ikke så bekymret for, for det at en tekst kan avføde ting som er nokså fremmed for den, er dypt fascinerende, så lenge man vet at det er det man holder på med. Det virkelig forunderlige er at tekster kan yte så mye som de kan, såfremt man faktisk gjør en ordentlig grundig jobb med å lese.

Denne lesedisiplinen kommer ikke av seg selv. Den er krevende, både når det gjelder faglig innsikt og tålmodighet. Den må læres, og den læres for eksempel i et teologistudium, eller ved en av de mange ulike mer eller mindre formaliserte bibellesemåtene, som lectio divina.

[ Kritikerens åndelige selvhjelp ]

Lesing som kristen praksis

Kritiker Live Lundh holdt et interessant foredrag på årets litteraturfestival på Lillehammer. Der pekte hun på at det å drive litteraturkritikk kan gjøres som en åndelig øvelse etter ignatiansk tradisjon. Det handler om å meditere over teksten og hva det gjør med en, skjelne mellom gode og onde ånder.

Kristendommen kretser uvegerlig rundt tekst, selv om teksten bare er en mediering av det guddommelige. Det er og blir Jesus som er åpenbaringen i kristendommen, men Bibelen er vår fremst kilde til dette sentrumet. Derfor er lesing en sentral praksis i kristen tro, både for lek og lærd, og dette har også formet hva lesing er i den vestlige kulturen. At det finnes sammenhenger mellom åndelige tradisjoner som for eksempel den ignatianske, og dagens lesing av allmenn litteratur, er derfor ikke så rart.

Men det betyr også at forskjellen mellom å lese litterært og teologisk kanskje ikke er så stor som jeg har tenkt. Man kan lese på samme måte, og man kan komme fram til samme standpunkt. Like fullt tror jeg det finnes en forskjell: Når man som leser forventer at man skal få vite noe helt vesentlig om livet og evigheten, oppstår en nøye og disiplinert lesing, som ikke gir seg før teksten velsigner den som sitter lent over boksidene.