Kommentar

Overgrep i Guds navn

Det er rystende å lese hvor brutal fornorskningsprosessen var, som storsamfunnet utsatte samer, kvener og skogfinner for. Kirken deltok og lot seg bruke i alvorlige overgrep i Guds navn. Det gir kirken et særlig ansvar for å bidra til å reparere skader og søke forsoning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Torsdag la leder Dagfinn Høybråten rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen til Stortinget. Kommisjonen har gransket fornorskingspolitikken og urett begått mot samer, kvener og skogfinner. Kommisjonen har gjort en grundig, viktig og god jobb. Rapporten viser fram bredde i en brutal forskningspolitikk som hadde som hensikt å frata disse gruppene deres identitet, språk og tradisjoner. De skulle bli fornorsket. Kommisjonen inneholder blant annet 760 personlige historier.

Det omfattende dokumentet vil bli diskutert og lest i tiden som kommer. Det er viktig at det omfattende arbeidet med å avdekke overgrep, diskriminering og gjennomføring av en majoritets nasjonalistiske prosjekt vil føre til omfattende diskusjon på mange samfunnsområder. Det er uhyre viktig at Stortinget og storsamfunnet generelt tar innholdet i rapporten på det største alvor. Det er like viktig at storsamfunnet finner konkrete tiltak for å gjøre opp for uretten.

Kirkens triste rolle

Gjennomgangen av kirkens rolle bør leses nøye av både kirkens lederskap og kristne generelt. Det er både bra og viktig at kommisjonen har brukt tid og krefter til å se på kirkens rolle.

Biskop emeritus Per Oskar Kjølaas har selv sittet i kommisjonen. I en sak i Vårt Land før rapporten ble lagt fram, sa han: «Fornorskingen gjaldt ikke bare språk, men hele det åndelige og mentale i den samiske befolkningen. Man kunne ikke tenke seg en oppbygging av nasjonen uten å tenke oppbygging av en felles religion. Her er det gjort overgrep, det er det ingen tvil om». Han oppfordrer kirken til å lete etter konkrete tiltak for å reparere de omfattende skadene som påført og gjennom dette bidra til forsoning.

Kirken må først ta inn over seg overgrepene, tapene og all den lidelsen dette har ført med seg. Deretter må kirken erkjenne seg sin rolle. Først da er tiden inne for å finne gode måter å rette opp den skaden som mulig å rette opp, og gjennom dette skape forsoning.

—  Berit Aalborg

Et av de mest alvorlige overgrepene er at kirken selv drev etterretning mot kvenene i Norge. Tidligere biskop i Hålogaland Eivind Berggrav skal i sin biskopperiode på 20-30-tallet ha ledet etterretningsvirksomhet overfor kvenene. Til dette fikk han hjelp av både prester og lærere. Berggrav, som vies et eget kapittel i rapporten, var en av de mest iherdige forkjemperne for fornorskningspolitikken på denne tiden. Han ville ha full fornorskning blant kvenene, og han ville ikke ha for mye «samrøre» mellom kvener og samer. Han fryktet kvensk påvirkning, og altså påvirkning fra Finland. Dette var trolig grunnen til hans etterretningsvirksomhet.

Nasjonalisme og nasjonsbygging

Det er verdt å merke seg at nasjonalismen som vokste fram på 1800-tallet og ble sterk mot slutten av århundret fikk svært negative konsekvenser for samer, kvener og skogfinner. En slags ideologisk, nasjonal selvbevissthet ble gjort om til en hard og uforsonlig fornorskningspolitikk.

Før denne nasjonalistiske dreiningen er det verdt å merke seg at myndighetenes holdning til samisk og kvensk språk var langt mer positiv. Mellom 1820 og 1850 var styresmaktenes og kirkens rådene holdning at samene og kvenene måtte få̊ opplæring og undervisning i og på morsmålet. Dette bunnet i en tro på Luthers lære om at alle skal kunne lese Bibelen på sitt eget språk.

Prestene som var motstemmer

Det er heldigvis verdt å merke seg at blant kirkens folk var det også de som kjempet mot nasjonalisme og fornorskning. Blant dem var prestene Jens Otterbech og Johan Beronka. Otterbech hadde vært sogneprest i Porsanger fra slutten av 1800- og starten av 1900-tallet hevdet at samisk, som andre språk, hadde en gudegitt rett til eksistens. Han mente fornorskingen brøt med denne gudegitte retten.

Beronka mente det ikke var kirkens oppgave å fornorske: «Kirken bør ikke glemme hvem dens egentlige herre er, og hva dens egentlige oppgave er. Kirken skal hjælpe sjælene frem paa veien til deres evige maal, ikke gi sprogundervisning. (...) Det er klart at kirken her gaar statens erinder, ikke sine egne. Den vil være med å fornorske grænselandet, om den end derved skal svikte sine egne oppgaver.»

Kirkens lærdom og rolle

Hele det norske samfunnet må i dag ta ansvar og lære av fornorskningspolitikken og den ideologien som førte til den. En slik tenkning kom ikke av seg selv. Når det gjelder kirken har den også bidratt til å påføre samer, kvener og skogfinner store tap av eget språk, identitet, kultur og trosuttrykk. Dette er overgrep i Guds navn. Det er alvorlig. Men nettopp kirken kan spille en viktig rolle. I særdeleshet Den norske kirke, som har tilstedeværelse i hele landet. Kirken må først ta inn over seg overgrepene, tapene og all den lidelsen dette har ført med seg. Deretter må kirken erkjenne sin rolle. Først da er tiden inne for å finne gode måter å rette opp den skaden som mulig å rette opp, og gjennom dette skape forsoning.


Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar