Vi puster fortsatt

Jeg sier det med Grundtvig: « … nu er det pinseliljetid»! Lysere dager. Kortere netter. Sang av nattergaler. Flere av de nordiske pinsesalmene kobler sommerens komme sammen med pinsefesten. Naturlig nok. Omkring oss vekkes alt som har vært i dvale. Sol og regn, varme og lys – alt vitner om livet som vender tilbake. Det passer godt sammen med pinsens budskap.

For tre måneder siden, mens det ennå var vinter – kunne vi som var i kirka høre disse ordene: «Husk, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake.» Askeonsdagsord. Realitetsorienteringsord: Av støvet formet Herren Gud mennesket. Men den gamle skapelsesmyten stanser ikke der. Den sier også dette om Gud: At han blåste livspust inn i nesen på det han hadde formet av støvet, og at mennesket med det ble en levende skapning. Ble en sjel.

Pusten er forskjellen på liv og død

Kommer du i kirka på pinsedag, får du høre at Jesus kom inn til disiplene gjennom stengte dører. Inn til en gjeng redde mennesker. Det var vel ikke verdens beste luft i det rommet, antagelig. Han hilste dem med fred og så pustet han på dem. Pustet på dem en ny, livgivende luft som satte mot i dem. Pinsehøytiden er på mange vis galskapens høytid. Med ild, tungetale og beruselse. Den er spektakulær og ekstrovert i sin sjanger, og det går absolutt an å forstå at noen blir pinsevenner, i vid forstand av ordet. For min del elsker jeg den nedtonede varianten som møter oss i 1. rekkes evangelietekst på pinsedag.

Fødsel og død er livets mest intense overganger. Og så er det alle de andre dagene. Alle de vanlige dagene det puster i oss.

—  Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator

Det ligger en rehabilitering av det vanlige her. Av gudsnærværet i det helt alminnelige livet. «Så nær som min pust er meg, så nær er du ved din Hellige Ånd», sier vi i en av bønnene vi bruker i gudstjenesten på sykehuset. Pusten er fascinerende. Den følger oss så lenge vi er en sjel, og vanligvis tenker vi ikke så mye på at den er der. Vi merker det etter en stund hvis vi holder pusten ubevisst. Og hvis vi tenker for mye på det, kan pusten bli forsert og anstrengt. Men dersom vi ikke er syke, går det mye av seg selv, dette: Det puster i oss. Og det som puster i oss er liv. Det som puster i oss er det som gjør oss til levende sjeler. Pusten er forskjellen på liv og død, helt enkelt.

Fikk nylig være med på fødsel

Nylig fikk jeg være med på en fødsel. Det var første gang siden mine egne fødsler, og det var noe ganske annet å være i ledsagerrollen. Det blå og blodige som smatt ut av mor, pustet ennå ikke selv. I noen sekunder sto tida stille. Så kom skriket. Som betydde luft. Pust. Liv. Å bevitne et liv begynne, ligner ikke noe annet under solen. Det er skjellsettende å bevitne et menneskebarn bli en levende skapning. En sjel.

[ Får kritikk for omtale av kristne i humanistisk konfirmasjon ]

Det eneste som ligner litt, er det jeg ofte er med på i jobben min. Å sitte med mennesker som skal dø. Mennesker som langsomt puster mindre og mindre, til det ikke er mer pust igjen. Like tydelig som det er når sjelen tar bolig i et menneske, er det når den slukner – eller forlater kroppen: Når støvet går fra å være ingen til å bli én, og når mennesket går fra å være en sjel til å bli støv igjen. Herren skal bevare din utgang og din inngang, tenker jeg når jeg sitter der, mens jeg konsentrerer meg om å puste i min egen rytme og ikke overta pusterytmen til den døende. For meg er det en trøstende tanke. At Gud er der også i de overgangene der alt er kontrolløst, og vi ikke kan lene oss hverken til egen eller andres styrke.

Livets mest intense overganger

Fødsel og død er livets mest intense overganger. Og så er det alle de andre dagene. Alle de vanlige dagene det puster i oss. Jeg tjuvlåner tittelen til Yohan Shantaguratnams leseverdige bok «Vi puster fortsatt». Tittelen springer ut av refleksjoner knytta til George Floyd, som med politimannens kne mot halsen til slutt ikke pustet lengre. Hans siste ord, gjentatt igjen og igjen, «I can’t breath», vekket en hel verden og skapte en kraftig bevegelse. Uten sammenligning for øvrig, kan «Vi puster fortsatt» være brukbar som slagord for pinsen også. Vi puster fortsatt! Vi puster fortsatt, til tross for alt som er på dødens side. Til tross for alt som bryter ned. Vi puster fortsatt, fordi Gud har blåst liv inn dødens verden. Den siste store festen før det festløse halvåret, som det litt depressivt kalles, kommer med et budskap om liv og håp. Den skal feires på sykehuset også, der liv og død, tro og tvil, realitetsorientering og håp alltid går ved siden av hverandre.

Den Hellige Ånd er kanskje usynlig som lufta vi puster i, men når hun får noe eller noen å suse i, kan alt skje. God pinse.

—  Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator

En av de nyere Hellig Ånd-salmene har forlatt nattergalen, luftingen gjennom løvet og rislende bekker – og tar oss med til de hverdagslige stedene. Kom, Hellige Ånd! «Blås ny luft over byens torg og plasser! Treng inn i maktens grå kontorplasser.» Og når du er i gang, vift gjerne litt i sykehuskorridorene også. På pasientstuer der mennesker fødes og dør, men også der hverdagens helt alminnelige dager leves. For er det ikke med Ånden, som det er med vinden Jan Magnus Bruheim skriver om?

Vinden ruslar kring huset/ og tuslar i tun/ og puslar i tre. Går der og leitar/ og finn alltid noko/ som han kan fingre med. Usynleg – men lell kan du sjå han/ og høyre han suse i lauvtung li. Men vil han suse,/ så må han ha noko å suse i!

[ Ottosen tar oppgjør med konverteringsterapi: – Bør være forsiktige ]

Den Hellige Ånd er kanskje usynlig som lufta vi puster i, men når hun får noe eller noen å suse i, kan alt skje. God pinse.