Da landsforræderen Vidkun Quisling ble dømt til døden i 1945 ble han kun dømt for medvirkning til uaktsomt drap på jøder som ble deportert fra Norge. «Retten antar at tiltalte ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet, da en den gang ikke hadde det kjennskap til tyskernes behandling av jødene i gasskamre o.l. som en senere har hatt», sto det i dommen.
Quisling var tiltalt for drap, men et flertall på tre fagdommere og fire domsmenn frifant ham for dette og, kjente ham i stedet skyldig i medvirkning til uaktsomt drap. Det er en delfrifinnelse av Quisling som i ettertid står seg svært dårlig.
Det samme må sies om Vårt Lands lederartikkel om dommen. «Det var for så vidt ingen spenning omkring rettens resultat, som var enstemmig, bortsett fra et par betydningsløse punkter».
Hvorvidt Quisling visste eller ikke visste at han bidro til drapet på 760 jøder reduseres altså til et «betydningsløst punkt» på lederplass i denne avis i 1945.
Ubehagelig overraskelse
I forrige uke gikk vår gjestekommentator Johannes Morken gjennom flere tekster fra avisen i etterkrigsårene det er grunn til å kritisere. Morken er tidligere debattredaktør i Vårt Land, nå er han rådgiver i misjons- og menneskerettighetsorganisasjonen Stefanusalliansen.
Morken viser hvordan avisen ikke bare har bagatellisert massedrapet på norske jøder, men også publisert tekster som grenser opp mot antisemittisme.
[ Vårt Land mener: Kampen mot antisemittisme er vårt felles ansvar ]
Dette kan hverken forsvares, eller bagatelliseres, og er trist lesning. Avisen Vårt Land kom på gata i 1945 som en avis som skulle bygge på kristne grunnverdier og samle nasjonen. Vi skulle motvirke den form for polarisering og dehumanisering som ledet fram til nazismen og holocaust. Det anser vi som en av våre viktigste oppgaver i dag, og derfor skal Morken ha ros for å bringe fram disse tekstene i lyset.
Lar vi våre egne synder fra fortiden hvile, vil det gå ut over vår troverdighet
— Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør
De var en svært ubehagelig overraskelse for oss som jobber i avisen i dag. Jeg har fulgt denne avisa siden jeg lærte å lese, og tekstene Morken har avdekket viser en side av avisen som er ukjent for meg. Men den er der.
Etter den jødiske terrororganisasjonen Stern sitt drap på grev Folke Bernadotte ba Vårt Land Jerusalems sønner og døtre samla seg ved Klagemuren «for at de kan gråte over seg selv og sitt Israel». Denne formen for kollektiv ansvarliggjørelse av jøder er en gjenganger i antisemittisk agitasjon. Vårt Land ble med rette kraftig kritisert for dette, blant annet av avisene VG og Dagbladet.
Kan ikke unnskyldes
Disse svært problematiske tekstene er ikke problematisert i historieboken Per Voksø skrev til avisens 50-årsjubileum i 1995. Det er synd.
Tekstene kan heller ikke unnskyldes med at «slik var det på den tiden». Før andre verdenskrig var antisemittiske holdninger utbredt i norsk offentlighet, og delvis ansett som akseptable, ifølge historiker Lars Liens doktorgradsarbeid om representasjonen av «jøden» i norsk vittighetspresse. Etter krigen skjedde det en kraftig dreining. I boken «Historie og moral» skriver Kjetil Braut Simonsen om hvordan slike ytringer ble tabu i Norge og Vest-Europa etter 1945. Derfor ble også Vårt Land kraftig kritisert av andre aviser for noen av tekstene Morken trekker fram.
[ «Når hat rammer jøder, blir det nesten alltid stille. Forferdelig, ubehagelig stille» ]
Selv om jeg ikke kjenner til at det er gjort grundige studier av Vårt Land i etterkrigstiden, er det ingen spor i de granskinger som er gjort av pressen i disse årene som tyder på at Vårt Land var en antisemittisk avis. I sitt verk om jødenes historie i Norge skriver Oscar Mendelsohn at «samtlige aviser var enige om å fordømme antisemittiske tendenser». Mest sannsynlig dreier det seg om noen isolerte tilfeller i Vårt Land.
Antagelser holder ikke. Dette bør undersøkes nærmere. En ny historiebok, slik Morken foreslår, er en stor avgjørelse som krever mer tid enn det var naturlig å bruke på dette svaret, men det er grunn til å se nærmere på dette. Uvissheten om at det kan finnes mer i arkivene er ubehagelig.
Antisemittismens nye ansikt
Historiker Braut Simonsen skriver videre om hvordan antisemittismen endret seg etter 1945. Den går fra å være et politisk-ideologisk program til å bli klisjeer og stereotypier som først og fremst reproduseres i privat sammenheng. Slik er det fortsatt i dag. Negative holdninger til jøder, og konspirasjonsteorier og antisemittiske troper (et felles mønster), er dessverre fortsatt utbredt. I fjor oppga over seks prosent av befolkningen at de følte en viss motvilje mot jøder. «Jøde» brukes fortsatt som skjellsord i norske skolegårder.
Man kan oppføre seg antisemittisk selv om man ikke ser på seg selv som jødehater. Men virkningen kan være lik. Det er derfor det er viktig at slike ytringer slås hardt ned på.
— Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør
Mediene er intet unntak. Også i dette årtusen har man kunnet lese artikler med titler som «Jødisk makt» i avisa Klassekampen. Det er ikke mange år siden en sentral NRK-medarbeider spredte en liste med tittelen «Who controls your mind», som angivelig skulle vise jødenes innflytelse over amerikanske medier. Vår offentlig eide kringkaster har ved flere anledninger fått kritikk for å lage humor med antisemittisk tilsnitt.
Torkel Brekke viste nylig hvor utbredt antisemittismen har vært på venstresiden i Norge. I forrige måned skrev Olga Levanah Dryll i Vårt Land om hvordan hun ble møtt med hets og taushet av sine angivelig mangfoldsvennlige venner på ytterste venstreside når hun tok seg jobb i den jødiske menigheten i Oslo.
Det er ikke slik at alle som sprer slike ytringer er antisemitter. Man kan komme i skade for oppføre eller ytre seg rasistisk selv om man selv tar avstand fra rasisme. Og man kan oppføre seg antisemittisk selv om man ikke ser på seg selv som jødehater. Men virkningen kan være lik. Det er derfor det er viktig at slike ytringer slås hardt ned på.
Vårt Land har i moderne tid tydelig kritisert andre mediehus for spredning av slikt materiale. Da må vi rydde i eget hus. Hvor, hvordan og når må vi komme tilbake til. Lar vi våre egne synder fra fortiden hvile, vil det gå ut over vår troverdighet når vi fordømmer lignende antisemittisme i dag.
