«Det er på tide å sette åndsmennesket i sentrum for tilværelsen»

Hvorfor blir livet som det blir? Hvilke faktorer spiller inn, og hvor stort handlingsrom har den enkelte?

Slike spørsmål har mange mulige svar, alt etter hvilke briller man setter på nesa. Oppvekst, tilfeldigheter, strukturelle og materielle forhold har enormt mye å si. Ofte havner for mye oppmerksomhet på individet og for lite på samfunnet.

Men noen ganger lurer jeg på om pendelen har snudd. Jeg synes ofte at eksistensielle samtaler kuppes av sosiologiske poenger. De forklaringsmodellene som har gyldighet i politikken, er naturlig nok konsentrert rundt hva strukturelle ting som lovverk og økonomi statistisk sett kan utføre. Men er politikk alt?

Uansett hvordan en snur og vender på det, har vi alle valgmuligheter. Hver eneste dag velger vi mellom ulike alternativer, og når vi ikke makter å bestemme oss, velger vår unnfallenhet eller treighet for oss.

[ «Nåden er en overraskelse» ]

Brev til en ung dikter

Og slik blir livet til. Vi tar en utdannelse, eller ikke, vi søker en jobb, eller ikke, vi finner en partner, eller ikke. Dem av oss som har nådd om lag halvveis i livet begynner å se at den veien vi har gått så langt, har lagt sterke føringer for veien foran oss. Når vi går videre, er det uvegerlig fra akkurat det punktet vi selv har gått fram til. Nå må vi leve med konsekvensene av det livet vi til nå har levd. For noen av oss er det en gledelig oppdagelse, for andre er det skrekkinngytende eller deprimerende.

På begynnelsen av 1900-tallet brevvekslet poeten Rainer Maria Rilke med en yngre forfatterspire, Franz Xaver Kappus. Kappus hadde henvendt seg til Rilke, som han beundret, for å få dennes vurdering av diktene hans. Brevene fra Kappus blir raskt personlige, og Rilke gir råd, ikke bare om forfattergjerningen, men også om det å leve. Skal vi tro de nesegruse brevene fra Kappus, suger han til seg alt Rilke skriver. Brevsamlingen ble utgitt i 1929, de finnes på dansk under tittelen Breve til en ung digter.

Rilke ber Kappus stilne og lytte innover. Hva hører han? Hvilken trang og hvilket imperativ melder seg med nødvendighet da? Utgangspunktet for all diktning må være nettopp denne nødvendigheten. For å oppdage den, må man også våge å stå tålmodig i den uendelige ensomheten som ligger i dypet av ethvert liv. «Men Deres ensomhed vil også være et holdepunkt og et hjemsted for Dem midt i meget fremmede forhold, og ud af den vil De finde alle Deres veje», skriver Rilke trøstende om ensomheten.

Ytre rop

Stort sett fungerer Kappus’ brev som oppspark til at Rilke kan øse av sin visdom. Men Kappus er ikke tapt bak en vogn, han heller. Et sted skriver han om viktigheten av – og vanskeligheten med – å bygge sitt ytre liv ut fra det indre. Det ytre liv skal være et speil av mitt indre liv, skriver han. Dette synes å stå i direkte forlengelse av Rilkes råd om å lytte innover og la det man hører være retningsgivende.

I stor grad lar vi de ytre kreftene forme vårt indre liv, og ikke omvendt. Å praktisere noe annet krever klar tanke og viljestyrke.

—  Åste Dokka

Jeg har tenkt en del på akkurat dette. For i vår verden er det, i enda større grad enn for 100 år siden, mange ytre rop. Normene som rammer inn livet vårt er kanskje ikke like trange og ikke like sterke nå som da. Men oppmerksomheten vår er gjenstand for en uendelig og intens krigføring, og den er mye sterkere enn i tidligere tider. Ikke bare har vi aviser, radio og TV, vi har internett og sosiale medier, podkaster og stadig oppdaterte nyheter som fyller hvert uvirksomt sekund. De kommersielle interessene er allestedsnærværende og skinner fra flater jeg ikke hadde trodd kunne eksistere.

Vi trenger aldri å kjede oss, vi trenger aldri å erfare stillhet. I stor grad lar vi dermed de ytre kreftene forme vårt indre liv, og ikke omvendt. Å ville det annerledes, ja, å faktisk praktisere noe annet, krever klar tanke og viljestyrke.

[ Trond Skard Dokka: «Hva skal vi med gudstjenesten?» ]

Dagdrømmen om morgendagen

Ofte kan jeg ta meg i å dagdrømme om hvordan morgendagen skal bli, hvordan livet vil se ut når barna blir større, hvor vi skal bo når vi blir pensjonister. På samme måte tenkte jeg for tjue år siden på det som er hverdagen min i dag. Men hvordan få det til å skje? Hvordan få livet til å ligne på idealene og drømmene? Og hvor kommer de drømmene egentlig fra, er de dypest sett mine?

Lar jeg det ytre formes av det indre? Som barn og ungdom leste jeg mye, men da jeg ble mor, omtrent samtidig som jeg fikk smarttelefon, fislet lesinga ut. Jeg hadde fortsatt en selvforståelse av at jeg var en bokelsker. Men nå ble det klart at enten måtte den identiteten forkastes, eller så måtte jeg sette den ut i praksis. Jeg bestemte meg for å etablere en fast leserutine, og sannelig har jeg bevart både den og selvforståelsen.

Vil vi være åndsmennesker, må vi skru av alle som vil snakke til oss, og gjenoppdage de lengsler, kjærligheter og behov som finnes i vårt indre

—  Åste Dokka

Åndslivet i sentrum

For dette handler ikke bare om å forme et ytre ut av et stabilt indre. Det indre er ikke stabilt og fastlagt. Det ytre former også det indre, om vi vil det eller ikke. Bevegelsen er sterk utenfra, det vi må gjøre er å stå imot, insistere på livet slik vi elsker det og bruke krefter på å realisere det. Da former vi ikke bare vårt ytre, men også vårt indre. Den som elsker å lese bøker, må lese bøker. Hvis du hevder å elske bøker, men ikke gjør det, er du enten i en veldig krevende livsfase, eller så tar du feil om din kjærlighet eller måten å leve den ut på.

Mennesket er også ånd. Men vi snakker lite om ånd i vår tid. Da tenker jeg ikke på en guddommelig, ekstern ånd, men på de menneskelige anlegg som handler om et åndsliv, om tanke, estetikk, kunst og andre kulturelle uttrykksformer. Vil vi være åndsmennesker, må vi skru av alle som vil snakke til oss, og gjenoppdage de lengsler, kjærligheter og behov som finnes i vårt indre.

Det er på tide å sette åndsmennesket i sentrum for tilværelsen igjen. Ikke for å ignorere strukturelle og materielle forhold, men for å utfylle dem. Vi kan lett se oss blinde på politikk og fordeling, og glemme at det finnes noe annet i tillegg, det finnes også kultur, sjel, valg.

Individet kan ikke bestemme alt i sitt liv, men individet kan alltid bestemme noe. Og det noe, det bør vi være svært våkne overfor.

[ «Man kan lure på om bispedømmerådene noen ganger har samlet seg om én kandidat som de ønsker inn i det ledige embetet.» ]