Kommentar

«Armenerne presses ut»

I et halvt år har armenerne i Nagornoh-Karabakh vært innestengt med begrenset tilgang på mat og medisiner, uten at noen reagerer. Må det en ny krig til?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sist uke ble sju soldater, fire armenske og tre aserbajdsjanske, drept i et sammenstøt på grensen mellom de to landene. Den skjøre våpenhvilen er truet. Det er særlig Aserbadsjans blokade av armenerne i Nagorno-Karabakh som nå skaper en økende spenning.

«Blokaden har resultert i alvorlig mangel på mat og medisiner. Brudd i forsyningen av elektrisitet, naturgass og bensin kommer i tillegg og fører til ekstremt harde vilkår, særlig for grupper som er sårbare. Dette må slutte nå», skrev Amnesty International i en rapport i begynnelsen av februar – der konklusjonen var at tusenvis av menneskeliv settes i fare på grunn av blokaden.

Mens Europa er opptatt av Ukraina, er Armenia overlatt til seg selv i møte med den aserbajdsjanske utpressingen

—  Erling Rimehaug

To måneder er gått siden denne rapporten, men verken de russiske fredsstyrkene eller det internasjonale samfunnet har grepet inn. Krigen i Ukraina er en del av forklaringen. Den har alvorlig svekket de russiske styrkenes mulighet til å forsvare våpenhvilen. Krigen har også tatt oppmerksomheten til EU og andre vestlige aktører.

To kriger på tretti år

For å forstå situasjonen må vi gå tilbake til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Da var det mange etniske grupper som ikke var tilfreds med de grensene sovjetmyndighetene i sin tid hadde trukket opp og som derfor krevde selvstendighet. En av dem var armenerne i regionen Nagorno-Karabakh i sovjetrepublikken Aserbajdsjan.

Det førte til en krig mellom de to nyerklærte republikkene Armenia og Aserbajdsjan. Krigen ble blodig med over 30.000 drepte og hundretusener av flyktninger på begge sider. Armenerne vant og erklærte den selvstendige republikken Artsakh. Den er ikke blitt anerkjent internasjonalt.

I 2020 gikk Aserbajdsjan til krig for å ta tilbake området, og Armenia ble klart underlegent. En våpenhvile formidlet av Russland ga store deler av Nagorno-Karabakh til Aserbajdsjan, men lot armenerne beholde de sentrale delene av Artsakh. De var imidlertid nå avskåret fra Armenia. For å sikre armenerne kommunikasjon med Armenia ble den såkalte Lachin-korridoren etablert. Der skulle russiske fredsstyrker sikre en åpen forbindelse.

Livstruende blokade

Men siden 12. desember i fjor har Aserbajdsjan stengt denne korridoren for armenere. De russiske styrkene som skulle sikre forbindelsen har ikke gjort noe for å heve denne blokaden. De russiske soldatene tjener ifølge innbyggere i Artsakh gode penger på å transportere forsyninger gjennom korridoren. Men disse forsyningene er helt utilstrekkelige, og dessuten er prisen på varene kjempehøy. Enkelte kjøretøy fra Røde Kors slipper også gjennom, men langt fra nok til å forsyne befolkningen. Mens det tidligere passerte 1200 lastebiler om dagen, var tallet i februar nede i seks.

Amnesty-rapporten beskriver hvordan pasienter på sykehusene dør av mangel på medisiner. Noen pasienter har fått reise ut til behandling i Armenia. Men siden de ikke får vende tilbake til Artsakh, vegrer mange seg for å dra. En kvinne som dro til Armenia for å få kreftbehandling, forteller at hun ikke får komme tilbake til mannen og de av barna som ikke ble med henne.

På fødeavdelingen i Artsakh måtte tre premature barn dele på den ene kuvøsen som hadde strøm. Amnestys rapport beskriver også hvordan helseproblemer på grunn av matmangel er økende. Mangelen på strøm og gass gjorde at skolene måtte stenge i den kalde årstiden.

Etnisk rensing?

Aserbajdsjans blokade er finurlig gjennomført. Den består av påståtte miljøaktivister, som sier de er der for å hindre ulovlig gruvedrift i de armenske områdene. Men verken Aserbajdsjan, som har den internasjonalt anerkjente suvereniteten i området, eller de russiske styrkene som skal holde korridoren åpen, har gjort noe for å fjerne de såkalte aktivistene. Det til tross for at de hindrer den kommunikasjonen som våpenhvileavtalen garanterte og at dette ifølge Amnesty utgjør et menneskerettighetsbrudd.

Armenske myndigheter sier at de oppfatter dette som en klar aserbajdsjansk strategi for etnisk rensing av Nagorno-Karabakh. Ved å gjøre leveforholdene der uutholdelige, vil de tvinge armenerne til å reise ut, og samtidig hindre dem i å komme tilbake. Armenerne trekker linjen tilbake til det tyrkiske folkemordet. At Tyrkia offisielt støtter Aserbajdsjans linje, bidrar til denne fortellingen.

Ny vei skaper spenning

For en måned siden begynte Armenia å bygge en vei i grenseområdet utenom hovedveien gjennom byen Lachin. Det er denne veibyggingen som utløste det siste sammenstøtet. Aserbajdsjan hevder at Armenia vil bruke denne veien til å frakte våpen inn i Artsakh. Aserbajdsjanske soldater gikk til angrep på armenske soldater som holdt på med veibygging i grenseområdet, og armenerne skjøt tilbake.

Selv om Tyrkia offisielt støtter Aserbajdsjan, hevder noen analytikere at blokaden kom i stand som et mottrekk mot en tilnærming mellom Tyrkia og Armenia. Det var oppnådd enighet om å åpne grensen mellom de to landene, men det er nå blitt utsatt på grunn av den nye spenningen. Aserbajdsjan ønsker også å få presset gjennom en aserbajdsjansk korridor gjennom Armenia til den aserbajdsjanske enklaven Nakitsjivan, noe som vil stenge forbindelsen mellom Armenia og Iran.

Armenia står alene

I fjor erobret Aserbajdsjan noen strategiske høyder inne i selve Armenia. Dette klare bruddet på Armenias territorielle integritet førte til at EU har sendt inn en observasjonsstyrke. Men EU har samtidig gjort avtale om levering av olje og gass fra Aserbajdsjan, og vil nødig gjøre noe som ødelegger den.

Armenia har all grunn til å frykte en ny krig. Samtidig vil en flyktningstrøm fra Artsakh gjøre det vanskelig for regjeringen å ikke reagere. Mens Europa er opptatt av Ukraina, er Armenia overlatt til seg selv i møte med den aserbajdsjanske utpressingen.


Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar