Den forrige teksten min, Quo vadis, kirken, skapte reaksjoner. Det var ikke så overraskende. Jeg stilte meg lagelig til med min pessimistiske visjon for kirkas fremtid. Mange uttrykte takknemlighet for at jeg satt ord på en sorg de selv kjenner på, men som snakkes lite om. Andre var uenige i bildet jeg tegnet, og reagerte på at jeg ikke var mer offensiv. Så la meg da, denne tirsdag i stille uke, slå et slag for alt det fine som skjer i kirka i påsken. Alt det som kommer til oss uansett hvor vi befinner oss i vårt langstrakte land, og som bæres oppe av et heidundrende drama, uavhengig av den lokale kvaliteten på gudstjenestene der du befinner deg.
[ Derfor mener hun at funksjonshemmede er vår mest diskriminerte gruppe ]
Blanding av minner og tradisjoner
Før jul kjører The Coca-Cola Company ut megakampanjer og peker på julens magi. I fjor het det «The real Magic». For meg er påsken mye mer magisk enn julen, til tross for at multinasjonale kompanier glimrer med sitt fravær. Helt kampanjefritt er det dog ikke. Jeg har fått med meg at Kvikk Lunsj og påskemarsipan er kjørt ut i butikkene på store paller siden tidlig i februar. Men magi?
Det er først og fremst gudstjenestene som bærer påskas mysterium – det groteske, det mørke, forvandlingen og lyset – til et sted nær deg. Taste the magic of easter. Erfar påskens drama i kroppen. Spis, syng, ta inn noen kvister, lag en tornekrone og kjenn hvordan det stikker i fingrene mens du holder på. Make it great again, dersom du mistet det et sted på veien.
— Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator
Vel, dette er det jeg kaller en slags magi: En blanding minner og tradisjoner som stadig holdes i hevd, der det kirkelige og verdslige er tett sammenvevd. Jeg kan fortsatt fremkalle lukten av Nivea, den i flat, rund boks, helt uten solfaktor, som for alltid vil knyttes til følelsen av sol i ansiktet og vår i emning. Jeg kan nok tilskrive en del av ansiktsrynkene den kremen der! Før var det mamma, nå er det jeg som tar inn kvister og venter på at de skal springe ut i stuevarmen. Før var det barna, nå er det barnebarna som maler egg og henger på kvistene. Og det var i kirka det meste skjedde, jeg var jo et prestebarn. Om vi unntaksvis var på fjellet, var det fordi det var påskeleir. Det skapte også gode minner: Snø og sol, lukt av appelsiner og geitefjøs, og kvelder der vi ungene fikk henge med ungdommene. Men som regel var det bypåske.
Jødisk påskemåltid
Påskeprogrammet for kirkene i byen kunne by på et mangfold av opplevelser, slik det fortsatt kan. Jeg minnes mitt første møte med jødisk påskemåltid i drabantbykirka mi. Godt var det ikke. 12-åringen hadde nok litt feil forventninger. Etter at jeg selv ble prest, har nok de sterkeste opplevelsene vært knyttet til selv å få være påskeprest. Men også som småbarnsfamilie samlet vi minner for livet da vi i flere år feiret bypåske i nord. Der ble korset drapert i sort fiskegarn på langfredag. Det gjorde sterkt inntrykk på barna våre, som også fikk være med på midnattsmessen. Den startet i mørke, der lysene våre ble tent fra påskelyset. Det fiskegarn-draperte korset ble stukket fullt av gule påskeliljer på påskedag. Og – kirkens drama må alltid akkompagneres av den mer profane påskekrimmen i bok og på TV, duften av lammelår skjærtorsdag, lukten av fisk i huset på langfredag, ferske rundstykker og rikholdig påskedagsfrokost – som vi må ta etter kirketid, for først skal vi feire påskedag i kirken.
Jeg vil tro. Jeg vil i det minste håpe. Og blande stemmen min med de andre som også vil tro og håpe – at denne natten er det noe som vender. Ikke alt. Ikke ennå. Men noe har rørt seg. Som en sommerfugls vingeslag som en gang skal endre alt.
— Aud Irene Svartvasmo, gjestekommentator
«The magic of easter» er lukter, lyder og fornemmelser. Men aller mest er det den kristne påskefortellingen, som er uløselig knyttet til menneskelige erfaringer: Død og liv. Avskjed og nye begynnelser. Svik og reparasjoner. Vi lever hvetekornets lov gjennom uka, der vi må gi slipp og begrave, for at noe nytt skal spire frem. I motsetning til i julen, er det langt mellom svindyre konserter som skal sette oss i stemning. Det er først og fremst gudstjenestene som bærer påskas mysterium – det groteske, det mørke, forvandlingen og lyset – til et sted nær deg. Taste the magic of easter. Erfar påskens drama i kroppen. Spis, syng, ta inn noen kvister, lag en tornekrone og kjenn hvordan det stikker i fingrene mens du holder på. Make it great again, dersom du mistet det et sted på veien.
Mørket som gir påskedagen mening
For nå er han her igjen, han på eselfolen. Han kommer ridende over mosaikkene, opp skipet, over døpefontene og nattverdsbordene (inspirert av Oskar Stein Bjørlykkes dikt, Den oppstandne). Han rir midt i tida. Ikke høyt til hest, men jordnært. Han kommer til en pub nær deg, og til rasteplassen i påskefjellet. Han rir mellom restene av jordskjelv, krig og syke kropper. Kanskje får vi øye på ham, kanskje ikke, men i påska tviholder jeg på troen på at han som ble forlatt av alle, ikke har forlatt oss. At han på mystisk, om enn ikke på magisk vis, fortsatt kan oppdages på slagmarkene og i mørke smug der mennesker har gjort seg klare for natten, ved sykesengene i privilegerte Norge og hos de som ligger i sengene i det provisoriske sykehustoget i Ukraina.
[ Konflikt-innlegg ble ikke drøftet i Stavanger bispedømmeråd: – Unaturlig ]
For denne presten er det mørket som gir påskedagen mening. Tanken om at han har vært, og er, på de mørkeste stedene. I døden. I de skjøre overgangstilstandene. Tanken på hva det kostet ham, og hva det stadig kan koste å følge mannen på eselryggen. Det er dette som gir kraft til sangen på påskedag. Dette som gjør at jeg søker til midnattsmessen påskenatt, og tenner mitt lille lys fra det store påskelyset. Jeg vil tro. Jeg vil i det minste håpe. Og blande stemmen min med de andre som også vil tro og håpe – at denne natten er det noe som vender. Ikke alt. Ikke ennå. Men noe har rørt seg. Som en sommerfugls vingeslag som en gang skal endre alt.