Hyllet av de minste

«Med takk og glede bringer vi i dag dette barnet til den hellige dåp …» har presten akkurat rukket å si. Da reiser Kåre seg. Han pleier å sitte ganske langt foran i kirkerommet. Det er umulig ikke å legge merke til ham. Langsomt åpner han beltet og bukseknappen, drar ned glidelåsen, og begynner på den møysommelige jobben med å stappe skjorteflakene ned i underbuksa. Presten smiler og venter tålmodig. Kåre har den gode vanen å oppmuntre seg selv med tilrop, så dette er på ingen måte en lydløs seanse.

Når han endelig setter seg med et fornøyd sukk, rister noen i dåpsfølget på hodet. Men den faste menigheten rister ikke på hodet. De kjenner Kåre. Han har det med å stjele showet når han kommer på gudstjenester, og det gjør han ofte, i alle menighetene i bygda. Særlig når det er servering. Jeg tror ikke Kåre kan sette ord på hva kristendom er. Men han vet at det er noe godt, for i menighetene er nesten alle varme og vennlige mot ham. De hjelper ham med å forsyne seg av kaker og saft, også når han kommer med standardspørsmålet sitt: «Er det påfyll?»

De som mangler prestisje