Kommentar

Hyllet av de minste

Anerkjennelsen er mest verdt hvis den kommer ovenfra. Det forteller hvor små vi er.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Med takk og glede bringer vi i dag dette barnet til den hellige dåp …» har presten akkurat rukket å si. Da reiser Kåre seg. Han pleier å sitte ganske langt foran i kirkerommet. Det er umulig ikke å legge merke til ham. Langsomt åpner han beltet og bukseknappen, drar ned glidelåsen, og begynner på den møysommelige jobben med å stappe skjorteflakene ned i underbuksa. Presten smiler og venter tålmodig. Kåre har den gode vanen å oppmuntre seg selv med tilrop, så dette er på ingen måte en lydløs seanse.

Når han endelig setter seg med et fornøyd sukk, rister noen i dåpsfølget på hodet. Men den faste menigheten rister ikke på hodet. De kjenner Kåre. Han har det med å stjele showet når han kommer på gudstjenester, og det gjør han ofte, i alle menighetene i bygda. Særlig når det er servering. Jeg tror ikke Kåre kan sette ord på hva kristendom er. Men han vet at det er noe godt, for i menighetene er nesten alle varme og vennlige mot ham. De hjelper ham med å forsyne seg av kaker og saft, også når han kommer med standardspørsmålet sitt: «Er det påfyll?»

Himmelens og jordens skaper vil aller helst ha lovprisning fra dem som står lavest.

—  Alf Gjøsund

De som mangler prestisje

Jeg skriver ikke om Kåre fordi han har en psykisk utviklingshemming. Men fordi han også hører til i en annen og betydelig større gruppe: De som «i verden står lavt».

Da Paulus brukte dette uttrykket i sitt første brev til menigheten i Korint, var verden betydelig mer hierarkisk enn vårt samfunn. Nå snakker vi ofte om kvinnesynet på den tiden, men gruppen som manglet prestisje var langt større, og inkluderte slaver, fattige, tiggere, analfabeter, barn, ikke jøder, ikke-romere, og så videre. Denne gruppen har alltid fantes. Og den har alltid vært stor. Den er her fortsatt, men etter atskillige år med utjevningspolitikk mangler den et navn. Kanskje kan vi kalle den «ikke-eliten»?

Skal vi definere den, er det enklest å beskrive motstykket. Hvem som er eliten kommer selvsagt an på hvem du spør, men noen parametere er felles: Eliten er de som er oppdaterte på den riktige kunnskapen, har de riktige kulturelle preferansene, de riktige fysiske egenskapene, de riktige tingene, den riktige posisjonen og kjenner de riktige personene.

Noen gir tilsynelatende blanke i hvilken gruppe de tilhører (helt til de begynner å snakke om de andre gruppene med forakt eller bitterhet), mens andre av oss streber for å komme oss oppover. Selv har jeg gjort en betydelig klassereise, fra svært enkle kår og utenforskap i oppveksten til noe helt annet i dag. Men også i oppveksten hadde vi noen under oss: de som bodde i blokk, de som ikke hadde bøker eller piano, eller de som satt og røykte foran TV-en.

Radikal inkludering

Hvis noen lurer på hvorfor Jesus ble grunnleggeren av verdens største religion, finner du kanskje ett av svarene her. Aldri før hadde noen praktisert en så radikal inkludering. Han virket som en magnet på prostituerte, hvitsnippkriminelle, tiggere, mennesker med alvorlige psykiske lidelser, fiskere, hedninger, og mange andre.

Selv var han vanskelig å plassere: På den ene siden var han født utenfor ekteskap og vokste opp i en bygd ingen trodde det kunne komme noe godt fra (datidens Trøgstad?). På den annen side var han en rabbiner som ikke bare samlet mange, men også gjorde store tegn og under. Sånt ble satt høyt på den tiden. Ikke rart at eliten, som i Bibelen gjerne blir kalt «overprestene og de skriftlærde» ga ham stor oppmerksomhet.

Dobbeltheten – og inkluderingen – kulminerer på palmesøndag. Han kommer som konge, men velger et esel framfor en hest. Han blir hyllet, men av feil mennesker. I en av bibeltekstene for palmesøndag, leser vi at overprestene og de skriftlærde konfronterer ham med det: Hører du hva disse ungene roper?

«Ja», svarer Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»

Anerkjennelsen er mest verdt når den kommer ovenfra. Det er derfor kongens fortjenstmedalje henger høyere enn blomsten fra menighetsrådet. Kanskje er det også derfor eliten alltid har funnet opp priser, ordener, utnevnelser og andre måter de kan gi hverandre den lovprisningen de føler de fortjener på.

Himmelens og jordens skaper vil aller helst ha lovprisning fra dem som står lavest.

«Det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.» (1. Korinterbrev)

Den grensesprengende kirken

Dette gjør kirken til en av de mest radikale institusjonene som finnes i samfunnet. Det er derfor Kåre er fast gjest i en av menighetene jeg har tilhørt gjennom livet. Det er derfor kirken alltid har vært en foregangsinstitusjon – langt foran statlige myndigheter – når det kommer til omsorg for fattige, psykisk og fysisk syke, uønskede flyktninger, mennesker med rusproblemer og andre som faller utenfor.

Noen lar være å delta i kirkens fellesskap av en så enkel årsak som at de ikke har klær til det. Andre møter hindringer fordi de har kroppslige utfordringer.

—  Alf Gjøsund

For å si det sånn: Når ateismen aldri egentlig vil utfordre det kristne livssynet, er dette en av årsakene. De kan tenne så mange lys de vil for rasjonalitet og empirisk evidens. Ikke noe galt med det. Men kirkens herre utvalgte seg «det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe». Det sprenger rasjonalitetens grenser. Det sprenger empiriens funn. Og det finner gjenklang i noe som ligger dypt inne i oss. En lengsel etter en storhet som ligger et annet sted enn i våre prestasjoner.

Hver søndag får det uttrykk i nattverden: Mennesker fra alle samfunnslag og kategorier kneler rundt det samme bordet. Side om side, på samme nivå. Alle er mottakere, og alle får del i det samme: Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, gitt for deg.

Teori og praksis

Det er det prinsipielle. Kirkens vesen. Men dessverre ikke alltid dens praksis. «Kåre» (han heter egentlig ikke det) er heldigere enn mange andre. For ikke alle føler seg like velkomne som ham. Noen lar være å delta i kirkens fellesskap av en så enkel årsak som at de ikke har klær til det. Andre møter hindringer fordi de har kroppslige utfordringer.

Hvor mange som holder seg unna fordi de ikke er oppdaterte på den riktige kunnskapen, ikke har de riktige kulturelle preferansene, ikke eier de riktige tingene, ikke har en utdannelse eller jobb å fortelle om, eller ikke kjenner de riktige personene, vet vi ikke.

Men midt i denne radikale institusjonen som heter kirken, praktiserer vi mange ganger det stikk motsatte av det kirken står for, det kirken finnes for, det den egentlig er laget av.

Det må vi aldri slutte å be om tilgivelse for. Og om hjelp og kraft til å endre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar