«Når ikke engang kulturredaktørene gidder å lese bøker», lød en overskrift i Morgenbladet nylig. Som vanlig ligger Sverige foran oss, og journalisten undersøkte hvor dårlig det står til med naboenes litteraturfelt. Bevares, det går dårlig nok i Norge, men i Sverige er det enda verre, og antakelig er det dit vi skal.
Her hjemme har forlagene lagt bak seg nok et tungt år og våre lesevaner er stadig på vei mot dypet. Saken i Morgenbladet er preget av håpet om at det hele skal vende: Når skal staten ta de riktige grepene? Når skal ungdommen oppdage litteraturen?
[ En dag bestemte Rolf Jacobsen seg for å gå inn i kirken ]
Globale trender
Jeg nikket gjenkjennende under lesningen. Dette vet jeg godt hva er, men fra en annen sammenheng, nemlig kirka. Nesten alt som er målbart går feil vei i Den norske kirke, og det har foregått i mange år. Det er ikke lenger mulig å se tallene som tilfeldige krusninger på overflaten, de utgjør en tendens, og tendensen er klar. Vi er ikke på et hav lenger, vi er i strykene på vei nedover mot fossen. Kirka har erkjent det og de fleste av oss har sluttet å tro at det er mulig å snu skuta. Nå snakker vi mer om hvordan vi skal leve, tro og prioritere i den nye situasjonen. Så velkommen inn i nedgangsfellesskapet, bokbransje. Parallellene er slående, og snart må også dere begynne å tenke annerledes om dere selv.
Folk tror ikke på Gud lenger, og sannelig har vi sluttet å lese også
— Åste Dokka
Felles for bokbransjen og kirka er at stoda ikke bare handler om hva som skjer inne i deres respektive hus. Situasjonen er skapt av globale samfunnstrender som har pågått i veldig mange år, ja, kanskje helt fra reformasjonen og boktrykkerkunsten skapte den moderne versjonen av begge felt. Folk tror ikke på Gud, og sannelig har vi sluttet å lese også.
Trangere tider
Disse kulturelle endringene har blant annet med politikk og økonomi å gjøre. For det som kommer i kjølvannet av folkets dalende interesse, er trangere tider. Frps Silje Hjemdal skrev i denne avisa at det er «på høy tid at vi avskaffer ordningen hvor skattebetalerne skal stå ansvarlig for å finansiere enkeltes tro eller livssyn.» Tro hva du vil, men ikke på min regning, var overskriften. Når man oppfatter tro eller lesing som andres private hobby, minker også viljen til å finansiere det.
Frp får nok ikke gjennomslag med det første, verken i livssynspolitikken eller kulturpolitikken. Men at synspunktene i det hele tatt fremmes av store partier, er et tegn på nye tider. Også Høyre ville kutte i livssynsoverføringene i sitt alternative statsbudsjett før jul.
Det å finansiere noe betyr samtidig å nedprioritere noe annet, og så lenge mengden penger er begrenset, vil den prioriteringa både avspeile og skape et verdihierarki. Det verdihierarkiet vi har vært vant med i felleskulturen er blitt hugget effektivt ned de siste tiåra. Det er ikke lenger selvsagt at et bibliotek skal få høyere offentlige tilskudd enn en biljardsalong.
Det som før var samfunnets felles verdivurdering nå er min private mening. Det gjør det nesten umulig å argumentere for at kommunen heller bør sponse en kirkemusikkfestival enn et speedbåt-race.
— Åste Dokka
Alt som er vakkert
Å lese og å spille biljard er hobbyer. Ingen av delene gjør noen nytte innen parametre som mangfold, BNP eller BMI. De oppfattes rett og slett som private aktiviteter på samme nivå.
For ingenting er bedre enn noe annet lenger. Om du ser tv eller leser bøker, driver e-sport eller fysisk sport: Det er akkurat like bra. Samlebåndspop er like interessant som Bach. Det finnes ingen enighet i dommen over kulturen, fordi det ikke finnes noe felles sted å dømme fra, ikke noe punkt som er høyere enn de andre stedene.
Derfor kvier jeg meg litt for å si det, men gjør det likevel: Det er bedre å lese enn å se på tv. Det er bedre å bygge hytte i skogen enn å spille dataspill. Det er bedre å høre på Verdibørsen enn på Sophie og Fetisha. Det er bedre å gå i kirka enn å gå på kjøpesenter. Det er bedre å bruke riktig grammatikk enn feil grammatikk.
Alt som er langsomt og vakkert står under press i vår formålsrasjonelle tid
— Åste Dokka
Jeg får lov til å mene dette, og det er fint, men det som har endret seg er at det som før var samfunnets felles verdivurdering nå er min private mening. Og det gjør det nesten umulig å argumentere for at kommunen heller bør sponse en kirkemusikkfestival enn et speedbåt-race. Grunnen til at vi roper i motvind, er ikke at vi er dårlige lobbyister eller retorikere. Det stikker dypere, og handler om et samfunn som ikke lenger ønsker eller våger å hevde kulturelle normer.
Dermed er det også ekstremt vanskelig å argumentere for at det offentlige skal ta et større ansvar for mindre skjermtid og mer papirtid, med mindre du finner nok forskning om fordelene. Alt som er langsomt og vakkert står under press i vår formålsrasjonelle tid, enten det gjelder psykoterapi, sang i skolen, håndskrift eller palliativ omsorg. Disse tingene vil alltid tape satt opp mot mer prekære behov. Og til slutt taper vi alle sammen.
Utenfor den harde kjernen
Både bøker og kirke fyller mitt hjerte og mine timer. De to tingene jeg bruker desidert mest fri tid og tankekraft på gjennom et år, er kristendom og lesing. Så ja, man kan godt si at det er hobbyene mine det går utfor med. Like fullt er jeg ikke bekymret på egne vegne, men på samfunnets.
Om norsk bokbransje forsvinner i morgen, kan jeg lese bøker på engelsk, dansk og svensk, ja, kanskje jeg frisker opp tysken. Om stat og kommune kutter all støtte til kirka i morgen, kjenner jeg fem hundre likesinnede i Oslo som raskt kan tromme sammen en menighet og ansette egen prest og organist. Vi klarer oss uansett, vi, tapet er mye større utenfor den harde kjernen. Det virkelige problemet er det felleskulturelle tapet, utarmingen av vår hardt tilkjempede felles kultur.
For de som ikke klarer seg, er de som ikke har menneskelige ressurser, økonomi eller engasjement til å strekke seg. For disse vil det ikke være noe lavterskeltilbud der de kan lese dagens aviser i et oppvarmet rom eller spise vafler med andre småbarnsmødre. De vil ikke vite hvordan de skal få begravet bestefar dersom kirka forsvinner. De klarer ikke orientere seg i bøkene når poden skal skrive skoleoppgave om kong Olav. Ja, når de kommer i disse situasjonene, vil de kanskje ikke en gang vite hva det der de mangler, at en lokalkirke eller et bibliotek ville avhjulpet problemet.
Morgenbladet bekymrer seg for at lesing skal bli en subkultur, utenfor det offentliges interesse og finansiering. Vel, det er allerede i ferd med å skje, slik det er i ferd med å skje med kirka. Den nedgangskompetansen kirka nå skaffer seg, kan komme godt med for en haug andre felt i nær framtid. Så når Gyldendal og Aschehoug må selge sine slott i sentrum av Oslo, kan de ta en telefon til nærmeste sjelesørger, dersom tilbudet da fortsatt finnes.
