«Hvorfor er en overvektig Jesus et sjeldent syn?»

En av de morsomste Facebook-kontoene jeg følger, tilhører kunsthistorikeren Elisabeth Andersen. Jevnlig legger hun ut skatter og rariteter fra norsk kirkekunst og kommenterer dem med skråblikk og snert. Ikke sjelden ler jeg høyt av fryd. I forrige uke la hun ut et bilde av et krusifiks fra Naustdal kirke. Her var Jesus framstilt som en trinn og trivelig figur med synlig underhudsfett og påtagelige valker. «Blømande bilringar» kalte hun krusifikset. Jeg kommenterte at det var godt å se at inkarnasjonen også gjelder for oss med høy BMI. Det var sagt med humor fra min side også, men samtidig med et dypt alvor.

Jesu sårbarhet og menneskelighet

En overvektig Jesus er et svært sjeldent syn. Jesus blir ofte framstilt i kirkekunsten som en mager og forpint skikkelse. De gangene han framstilles i litt bedre hold, er han i hvert fall aldri overvektig. Det er sikkert historisk riktig at Jesus var en slank mann. Han gikk mye, han var ikke velstående, og til tross for at han også ble kalt storeter og vindrikker, levde han nok på enkel kost, så vidt vi vet fra evangeliene.

Kristne spiser, drikker og konsumerer like mye som alle andre, og er like mye eller lite overvektige som alle andre.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

Selv om Jesus nesten aldri har blitt framstilt som lubben, har kunstnere likevel gjennom århundrene tatt seg til dels store friheter med å framstille ham annerledes enn sånn han trolig så ut: som romersk borger, som blond og blåøyd, som nordeuropeer i ymse varianter, og etter hvert også som amerikaner, afrikaner og asiat. Mange kunstnere har også lagt vekt på å vise Jesu sårbarhet og menneskelighet for å formidle at han bar all skyld, sykdom og menneskelig lidelse. Også her har den kunstneriske friheten vært stor. Men Jesus har så å si aldri blitt framstilt som tjukk, utenom svært sjeldne unntak som det i Naustdal kirke. Hvorfor det?

Et av menneskehetens største helseproblemer

Jeg kom til å tenke på et foredrag jeg hørte for mange år siden av den svenske teologen Kajsa Ahlstrand som handla om «Fat Jesus», eller om det var mulig å tenke seg at Jesus var tjukk. Det var første gang jeg hørte dette tematisert. Ahlstrand snakka om det påtagelige fraværet av framstillinger av Jesus som overvektig. Det finnes en sigar som heter Fat Jesus, husker jeg hun sa. Ellers er det svært lite.

[ To straffedømte jødar får ikkje koshermat ]

Jesus-framstillingene og det kristne kroppsidealet henger tett sammen som et asketisk ideal. Det innebærer at en viser beherskelse overfor mat og sanselige gleder, en beherskelse som synliggjøres gjennom å være tynn, endog mager. Samtidig knytta hun de asketiske Jesus-framstillingene til den epidemien av fedme som går gjennom verden. Overvekt og fedme er et av de største helseproblemene menneskeheten sliter med, og det tiltar stadig. Hva har det med inkarnasjonen å gjøre, hvis det er så at Jesus bar all lidelse ved å bli menneske?

Det er tankevekkende at kirken og teologien har så lite å si om erfaringer som gjelder så ufattelig mange mennesker. Kirken har blitt mye bedre til å snakke om seksualitet, og den har kommet et godt stykke videre i å snakke om skambelagte og marginaliserte erfaringer. Jeg tror det blir for enkelt å si at det skyldes at kristne fremdeles er kroppsfiendtlige.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

I ettertid har jeg også oppdaga at den britiske teologen Lisa Isherwood har publisert to bøker om dette temaet, The Fat Jesus. Christianity and Body Image (2008) og The Fat Jesus: Feminist Explorations in Boundaries and Transgressions (2008). Her sammenligner hun det asketiske kristne kroppsidealet med den ekstreme konsumkulturen vi lever i, der alt skal inntas, forbrukes og spises, samtidig som vi bombarderes med synet av veltrente og magre influensere, modeller og idrettsfolk. Isherwood mener faktisk at det kristne kroppsidealet har inntatt den sekulære kulturen. Det er ikke lenger de kristne som faster og viser selvbeherskelse. Det er i liten grad et tema i den kristne forkynnelsen og livsstilen. Kristne spiser, drikker og konsumerer like mye som alle andre, og er like mye eller lite overvektige som alle andre.

Sensitivt og komplekst for kirken

Idealet om askese og kroppsbeherskelse har derimot forflytta seg til populærkulturen. Idealet om slankhet er også noe som arter seg annerledes for kvinner enn menn, sier Isherwood. Den tradisjonelle kvinnerollen er gjenstand for et nærmest umulig ideal: Kvinner skal sørge for mat til sine ved å amme spedbarn og koke og brase for de øvrige i familien, og samtidig skal de holde seg slanke og veltrente. I kjølvannet av dette følger spiseforstyrrelser, undervekt og overvekt, og den kristne forkynnelsen har svært lite å møte dette enorme og komplekse problemfeltet med. Isherwood beskriver riktignok evangelikale kristne slankeprogrammer med hardtslående navn som «Slim for Him» («Slank deg for Ham» eller «Slank for Ham»), men i mer tradisjonell kristen forkynnelse er det lite å hente.

[ 20 år siden Irak-krigen: – Mobiliserte voldsomt på kirkelig side ]

Det er tankevekkende at kirken og teologien har så lite å si om erfaringer som gjelder så ufattelig mange mennesker. Kirken har blitt mye bedre til å snakke om seksualitet, og den har kommet et godt stykke videre i å snakke om skambelagte og marginaliserte erfaringer. Jeg tror det blir for enkelt å si at det skyldes at kristne fremdeles er kroppsfiendtlige. Det tror jeg ikke er sant lenger. Men jeg tror at fraværet av overvektige Jesus-representasjoner og trosforbilder sier noe viktig om hva den kristne tradisjonen ikke greier å si noe om i vår tid. Jeg vet ikke helt hvordan det skal snakkes om, for det er sensitivt og komplekst. Uansett fryder jeg meg over synet av en lubben Jesus som formidler at inkarnasjonen også gjelder alle som har en for høy BMI.