Kommentar

Kampen om kirka hardner til – og det ser ikke bra ut

Åpen folkekirke har ikke gjort Den norske kirke smalere, men de har gjort de konservatives spillerom i kirka mindre. Det er to forskjellige ting.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det bygger opp til kirkevalg i Den norske kirke. For første gang stiller så mange som tre nomineringsgrupper til valg. Åpen folkekirke (ÅF), Bønnelista og Frimodig kirke skal knive om stemmene til de nærmere 3,5 millioner medlemmene i folkekirka. I tillegg stiller Nominasjonskomiteens liste, som settes sammen av en lokalt oppnevnt nominasjonskomité.

Den aller største utfordringen for de alle blir å få folk til å stemme. Alle listenes mål er å sikre seg makt i kirkas øverste demokratiske, representative organ, Kirkemøtet, for å definere kirkas framtid.

For å oppnå det er de nødt til å drive valgkamp.

Enda ingen nok vil innrømme at den seneste tidens mediesaker om kvinneprestmotstand og spørsmål om samlivsform ved kirkelige ansettelser har vært en strategisk måte å drive valgkamp på, har det utvilsomt tydeliggjort ulikhetene mellom den liberale og konservative fløyen i Den norske kirke.

Sakene er ulike, men bunner alle ut i det samme narrativet for Frimodig kirke: ÅF har gjort kirka smalere. De konservative overkjøres, være seg prester som ikke vil samarbeide med kvinnelige kolleger eller menighetsgjengere som vil sørge for at presten deres ikke lever i et likekjønnet forhold.

Og det er ikke tilfeldig hvor sakene utspiller seg. Helt siden Anne Lise Ådnøy ble valgt til biskop over den mer konservative kandidaten med klart flest votum i bispedømmet, Helge Gaard, har det ulmet i Stavanger.

Her blir Anne Lise Ådnøy vigslet til ny biskop i Stavanger bispedømme. Foto: Carina Johansen, NTB Scanpix

Sammen med Møre, Agder og Telemark og Bjørgvin utgjør de bispedømmene der konfliktlinjene innad i kirka har kommet tydeligst frem. En dyp kløft har fått grave seg enda dypere her. Tonen mellom de ulike fløyene har spisset seg til. Det er ikke lenger noe ønske om forsoning å skimte når de mest høylytte kirkepolitikerne uttaler seg.

En tøff nøtt

Andre steder i landet går det roligere for seg. Bispedømmerådene her diskuterer ikke lenger disse spørsmålene i samme grad. Etter kirkemøtevedtaket om to syn i 2016 var faktum at mange som slo seg til ro. Det er det fort gjort å glemme når oppmerksomheten vies til de stedene der det motsatte har skjedd.

Utfordringen er at valgprogrammet og valgkampen til de ulike listene skal føles like relevant over hele landet. Det er en tøff nøtt for alle tre, og kanskje særlig for Åpen folkekirke som har størst oppslutning nasjonalt i dag og spenner bredt.

Til helgen skal ÅFs mange medlemmer møtes til landsmøte. I enkelte saker vil medlemmene være uenige, ikke bare på tvers av geografiske skillelinjer, men også ideologiske.

Men det alle enes om er at ÅF ikke har gjort kirka smalere. Tvert imot har de sørget for å gjøre kirka relevant for en større andel av den norske befolkningen, også for mange av dem som hadde avskrevet den for lengst.

Kirka fremstår aldri mindre relevant for folk enn den gjør når de konservative og liberale roper til hverandre om hvor smal den andre parten gjør kirka

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Mindre spillerom

Men, ÅF må være seg selv bevisst på at de har gjort de konservatives spillerom i kirka mindre. Det er tross alt målet med å oppnå demokratisk makt – å sørge for å få mer enn de andre partene.

Ingen går inn i en valgkamp med en innstilling om å gi motstanderens perspektiver mest mulig plass.

Kirka virker tidvis å innbille seg at politikken og valgkampen de driver med er annerledes. At målet er helligere, rett og slett. Derfor kan enkelte Frimodig kirke-politikere kalle ÅFs styring for «egoistisk ensrettet», og få det til å virke som det er det motsatte av det Frimodig kirke driver med.

Faktum er jo at alle listene er like egoistisk ensrettede på vegne av sine egne kampsaker. Men det er jo ikke slik man karakteriserer meningsmotstanderne sine av den grunn.

Synker lavt

Den harde tonen kler kirka dårlig. Den skader kirkas omdømme og er med på å svekke hele Den norske kirke.

Kirka fremstår aldri mindre relevant for folk enn den gjør når de konservative og liberale roper til hverandre om hvor smal den andre parten gjør kirka. Det gir ikke folk lyst til å engasjere seg akkurat.

Av en eller annen grunn har kirka tenkt at den er for god for å synke ned til det polariserte debattnivået ellers i politikken og samfunnslivet. Det er den helt åpenbart ikke. Tidvis synker den mye lavere

Noen er nødt til å ta ansvar for at kirka virker som et bedre sted å være enn den gjør akkurat nå.

De ulike listene, fløyene og kirkepolitikerne må gå i seg selv og spørre hva de egentlig vil at kirka skal være. Hvis svaret er at kirka skal være et uenighetsfellesskap, må de finne bedre måter å være det på enn i dag.

Eget syn og andres syn

Kirkemøtet i 2016 vedtok at begge syn på likekjønnet ekteskap skal ivaretas i Den norske kirke. Slik hadde det aldri vært tidligere. Da var det kun det konservative synet som ble anerkjent.

Vedtaket er historisk. Ikke bare fordi det åpnet for likekjønnet ekteskap i kirka, men fordi det har som mål å ivareta meningsmangfoldet på en unik måte. Det har sin pris. Men den er faktisk kirkas mange engasjerte nødt til å betale.

De ulike listene, fløyene og kirkepolitikerne må gå i seg selv og spørre hva de egentlig vil at kirka skal være

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Litt for mange kirkepolitikere på både den ene og andre siden virker å ha glemt det vedtaket når de nå diskuterer. Enkelte virker ikke å ha interesse av å ivareta noe annet enn sitt eget syn.

Dersom disse enkeltmenneskene får definere årets kirkevalgkamp, må kirka spørre seg hva uenighetsfellesskapet deres faktisk er verdt.

Et fellesskap indikerer at man hører sammen. Hvis man ikke vil høre sammen lenger, må fellesskapet brytes. Det vil være dramatisk for den norske folkekirka.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar