Fredag 17. februar ble Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold lansert. Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen åpnet med et tydelig budskap: Skeives rettigheter, livskvalitet og sikkerhet må og skal forbedres.
Det var en brennende tale og jeg hadde lyst til å klappe høyt for statsråden på slutten. Talens innhold og dens fremføring var inspirerende. På vei ut av møtet, mens jeg hastet videre til Blindern campus, rasket jeg med meg en bunke av den trykte versjonen av handlingsplanen. Jeg skulle rett etter lanseringen forelese om islamsk feminisme og hva kunne være bedre enn å ha med seg handlingsplanen til studentene?
Marginaliserte grupper
Som det nå er kjent for de som leser det jeg skriver, er jeg like opptatt av forskningsverdenen som grasrota; om å bringe forskningen til grasrota, og grasrotas behov og erfaringer inn forskningen. Det er ikke alltid like enkelt å få til god nok balanse, men jeg gjør et forsøk. Det å ta i bruk handlingsplanen i undervisningen er et slikt forsøk. Studentene skal lære om teorier og de store linjene, men de må lære om den virkeligheten som utspiller seg i deres nære kontekst.
Mange av oss arbeider frivillig og ser hvor stort behovet er og at vi ikke klarer å dekke det godt nok, samtidig som vi faller mellom stoler når vi søker midler. Energien og tiden som går til søknadsskriving, som ikke fører fram, tar fra oss verdifull tid med mennesker som søker vår hjelp.
— Amina Selimovic, gjestekommentator
Emnet jeg underviser bærer navnet RESA4220: Islam, Gender and Sexuality. Undervisningsteamet på emnet er internasjonalt og flere anerkjente forskere inne feltet «islam, kjønn og seksualitet» bidrar. De zoomer inn fra Australia, USA og Sør-Afrika. Målet er selvfølgelig å fremme kunnskap og ferdigheter, men også å inspirere studentene til å la seg engasjere av levd liv, for alle undervisere på emnet er opptatt av å bidra til samfunnsendringer for marginaliserte grupper.
Skeive i religiøse miljøer
Det er tydelig at handlingsplanen bygger på en omfattende mengde forskning. Også flere av satsingene setter søkelys på kunnskapsinnhenting og forskning på forskjellige områder. Handlingsplanen er tydelig og derfor forhåpentligvis lettere å følge opp. Som del av forskningsmiljøet om islam, kjønn og seksualitet er jeg særdeles spent på oppfølgning av tiltak 20. I dette punktet skal forskning om skeive med minoritetsbakgrunn, skeive i religiøse miljøer, transpersoner, personer med kjønnsinkongruens og innklarerende idrett prioriteres. Med handlingsplanen i hendene vil det kanskje nå bli mulig å få støtte til forskningsprosjekter som setter søkelyset nettopp på utfordringene og mulighetene skeive med minoritetsbakgrunn møter i religiøse miljøer. Av erfaring har dette vært vanskelig tidligere.
[ Regjeringen vil ha LHBT-kompetanse inn i trossamfunn ]
Videre er innsatsen som skal gjøres med søkelys på religiøse samfunn viktig, og er et område mange av oss vil følge nøye. Noen av tiltakene er allerede i gang og hovedaktørene har kommet med de første utspillene via sosiale medier. Flere tiltak, som blant annet tiltak 26, fokuserer på de etablerte tros- og livssynssamfunn og «dialog om lhbt+» med LHBT+-organisasjoner. Hva dette tiltaket vil bety i praksis ser jeg fram til å se.
Inkluderende, religiøse fellesskap
Samtidig som behovet for kunnskapsinnhenting om skeives erfaringer i møte med livssyns- og trosfellesskap og kunnskapsdeling mellom «partene» er betimelig, mener jeg at det er en feil å ikke nevne behovet for organisering av nye rom for trosutfoldelse. Ved flere anledninger har behovet for inkluderende fellesskap, som inkluderende eller feministiske moskeer, blitt løftet opp i norsk media. Disse etterspurte rommene har som sitt utgangspunkt et annet teologisk ståsted enn de etablerte. Ikke minst er de ettertrykkelig etablert ti å være trygge rom for skeive og andre muslimer som velger dem som sine fellesskap.
Internasjonalt finnes det et stort antall slike inkluderende rom og de drives på forskjellig vis, etter ressursene de har til rådighet og behov. I Norge har vi også tiltak, som for eksempel Salam, og hjemmemoskeer. De individene som engasjerer seg for å skape inkluderende fellesskap må anerkjennes og gis støtte, for deres arbeid kan ikke i lengden basere seg på frivillighet.
Samtidig kan vi ikke hvile, men jobbe på videre i solidaritet.
— Amina Selimovic, gjestekommentator
Inkluderende rom fungerer som fellesskap i bønn og lære, men også der marginaliserte møter mennesker de kan snakke med og få veiledning. Vi i Hikmah-huset, og flere andre organisasjoner med kompetanse, blir oppsøkt av unge skeive med spørsmål om teologi og religiøs lovgivning. Profesjonelle som arbeider med ungdom og voksne, som lærer og helsepersonell, tar også kontakt for råd om «hva og hvordan» i forbindelse med spørsmål om islam, kjønn og seksualitet.
Etterlengtet rettferdighet
Mange av oss arbeider frivillig og ser hvor stort behovet er og at vi ikke klarer å dekke det godt nok, samtidig som vi faller mellom stoler når vi søker midler. Energien og tiden som går til søknadsskriving, som ikke fører fram, tar fra oss verdifull tid med mennesker som søker vår hjelp. En tydelig formulering om økonomisk støtte til nyetablering av inkluderende fellesskap, hadde hjulpet. Men jeg klenger meg til håpet om at formuleringen om at handlingsplanen er dynamisk, åpner opp for støtte av inkluderende rom.
[ Demonstranter sperrer departementet på ny. SV kaller Støre inn på teppet. ]
Jeg leser Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold med stort håp om bedre framtid for skeive i Norge, men også for oss som ønsker å gjøre en innsats for å bringe fram rettferdigheten som er så etterlengtet. At handlingsplanen er dynamisk og kultur- og likestillingsministeren Anette Trettebergstuen vår medspiller, lover godt.
Samtidig kan vi ikke hvile, men jobbe på videre i solidaritet.
