Kommentar

Kommentariatets makt

Politiske kommentatorer har selvsagt meninger og makt. Men finnes det noe kommentariat med felles agenda?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«I sekretariatet der kan de dyktig prate», skrev Rudolf Nilsen – og kanskje er det en assosiasjon til hans sørgelige vise som har skapt begrepet «kommentariatet». Siden jeg har skrevet kommentarer i Vårt Land i snart femti år, hører jeg vel til der. Men hva er nå dette kommentariat?

Heller enn å hevde at vi er nøytrale, tror jeg det ville styrke tilliten om vi er åpne om våre meninger og holdninger. Og innrømme at vi har makt.

—  Erling Rimehaug

Begrepet kommentariatet dukket opp for litt under tjue år siden. I 2008 skrev Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen (sistnevnte er nå selv politisk kommentator) en artikkel med tittelen «Kommentariatets diktatur». Den utløste en stor debatt om politisk journalistikk. Men begrepet var allerede kjent og brukt da han skrev kronikken.

Kommentarene kom med pressens frigjøring

Egne politiske kommentatorer stammer her i landet fra 1970-tallet, og ble først innført av Arve Solstad i Dagbladet. Etter hvert tok de fleste større avisene etter. Det var selvsagt ikke nytt at avisene hadde redaksjonelle artikler med politiske meninger. Det nye var at man analyserte politikken og politikerne fra et selvstendig ståsted og med verktøy hentet fra statsvitenskapen.

Dette hang sammen med avisenes frigjøring fra de politiske partiene. De fleste norske avisene hadde vært talerør for politiske partier, og redaktørene regnet seg som politikere. Dagbladets sjefredaktør Helge Seip var for eksempel både stortingsrepresentant og statsråd. Men fra 70-tallet frigjorde avisene seg fra partiene.

Det betydde ikke at avisene ble nøytrale. Arbeiderbladet skiftet navn til Dagsavisen, men fortsatte å være en sosialdemokratisk avis. Men nå kunne den skrive kritisk om Arbeiderpartiet, gå mot partiledelsens syn og bli en aktør i den indre debatten. Slik vi i Vårt Land skrev om indre stridigheter i Kristelig Folkeparti.

Er journalistene nøytrale?

Jeg husker at jeg ble kritisert for at jeg blandet meg inn i KrFs indre anliggender uten at jeg sto til ansvar overfor noen partiorganer. Politikerne følte at de mistet makt til journalistene. Spørsmålet ble reist om hvilket mandat journalistene hadde til å være politiske aktører. Politikerne var jo valgt av folket på et program. Journalistene representerte bare seg selv.

Journalistenes svar var at vi representerer leserne. De har krav på å få vite hva som skjer i politikken uten at politikerne kan kontrollere det. Dermed blir journalisten lett forstått som en nøytral observatør eller etterforsker, som ikke har noen egen agenda ut over å få fram fakta.

Men journalister er selvsagt ikke nøytrale. Vi har vår bakgrunn og sammenheng, og vi har meninger og ideologiske ståsteder. Dersom vi prøver å late som vi ikke har det, reagerer folk. Det var det som skjedde da Eva Grinde i Debatten forrige uke sa «vi går ikke inn og har veldig mange meninger».

Kommentariatet er mangfoldig

Men da tar man Grindes replikk ut av sammenhengen. Den falt etter at Trond Giske hadde spilt på forestillingen om et kommentariat som har sin egen agenda – for eksempel mot ham og det han står for. Denne ideen om kommentatorer som en egen politisk gruppering minner meg om konspirasjonsteorien om Mainstream Media som har en felles interesse i å holde sannheten skjult for folket.

Det er enkelt å tilbakevise at kommentariatet er en samlet størrelse ved å vise til at kommentatorene slett ikke er enige. Dagsavisens Hege Ulstein og Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim har hvert sitt ideologiske ståsted. Klassekampens Bjørgulv Braanen og Nationens Eva Norlund er begge basert i Oslo, men mener helt andre ting enn Aftenposten og DN. Da blir det rart å snakke kommentariatet som en samlet Oslo-elite.

Nærhet til politikerne

Likevel tror jeg vi som driver med kommentering kan ha godt av å tenke etter hva det kan være som gjør at vi møter både mistilliten og aggresjon. Noe ligger trolig noe i den kombinasjonen av nærhet og avstand som preger forholdet mellom politikere og politiske journalister. Hvis politiske analyser skal være gode, så må de også bygge på fortrolige samtaler med politikere. Det betyr nærhet og gjensidig tillit. Samtidig skal det være en kritisk avstand.

Det er alltid en fare for at nærheten blir for tett, og at journalistene lar seg prege av politikerne, særlig av dem de er enige med. At journalister vandrer ut og inn av roller som politikere og politiske rådgivere, kan bidra til at det utvikler seg en kultur med felles interesser.

Den politiske journalistikken kan også bli et slags laug. Rundt journalistbordet i stortingsrestauranten kan det dannes en felles oppfatning om enkelte politikere. Eller vurderingen av et parti eller tapere og vinnere i en politisk prosess.

Slikt bidrar til inntrykk av at journalister løper i flokk. Jeg husker fra min første tid at jeg ble bekymret hvis jeg hadde en annen analyse enn det som viste seg å være flertallets. Det skal en del selvtillit til for å gå mot de vedtatte oppfatninger i flokken.

Innrømme at vi har makt

Politiske kommentatorer skal blant annet avdekke og forklare det politiske spillet. Men det er fare for å gjøre spillet til det sentrale og la de sakene det handler om komme i bakgrunnen. Eller for at vi lar maktkamp og personer bli det dominerende i analysene. Det kan bidra til at folk opplever oss som kyniske og elitistiske uten interesse for det som angår folk.

Heller enn å hevde at vi er nøytrale, tror jeg det ville styrke tilliten om vi er åpne om våre meninger og holdninger – uten dermed å bli agitatorer. Og at vi innrømmer at vi har makt. Da kan vi vurderes ut fra holdbarheten i våre analyser og argumenter. Folk flest setter fortsatt pris på uavhengig og kunnskapsbasert journalistikk, vil jeg tro.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar