Flere norske rikinger trenger å bli glade

Amerikanske MacKenzie Scott (52) er ekskona til den styrtrike grunnleggeren av Amazon, Jeff Bezos. Hun er nå på plass 35 på lista over verdens rikeste personer. I oppgjøret da de skilte seg i 2019 fikk hun nemlig med seg Amazon-aksjer verdt 35,6 milliarder dollar, tilsvarende 324 milliarder norske kroner på den tiden, ifølge E24.

En pen sum, men så var hun også gift med verdens rikeste person. Hun har sagt at hun vil gi bort det meste av formuen sin, og hun er godt i gang med å dele den ut til gode formål.

Hun står også på lista over verdens rikinger som høytidelig har lovet å gi av formuen sin. Lista – eller rettere sagt nettverket The Giving Pledge (Giverløftet) – ble startet i 2010 av Melinda og Bill Gates, samt Warren Buffet. Alle er velbeslåtte milliardærer og blant verdens rikeste mennesker.

Alle tre har vist at det er mer moro å dele ut penger enn å ruge på formuen.

«The Giving Pledge» kan selvsagt betraktes som en skryteliste. Men hensikten er at ultrarike offentlig skal gi et løfte om å donere av sin rikdom. Pengene skal gå dit behovene er størst.

Fire norske navn

På lista står det fire norske navn, men to formuer: Kjell Inge Røkke, den risikovillige fiskeren fra Molde, og ekskona Anne Grete Eidsvig. Røkke har nå meldt flytting til Sveits, men vil bruke mer av tiden på «filantropiske aktiviteter», ifølge E24.

Den andre formuen tilhører Nicolai Tangen og kona Katja. Han er selveste direktøren for vår nasjonale pengebinge, Oljefondet og har bak seg en karriere som suksessfull investor.

Bare fire navn og to formuer – i verdens rikeste land? Det høres litt smått ut.

I det lille milliardærlandet vårt er det selvsagt atskillig flere rike som gir bort penger. De som trolig er Norges største filantroper – Trond Mohn og Olav Thon – står ikke på lista til «The Giving Pledge». I likhet med flere vil de helst gi i det stille. De har ikke behov for å forplikte seg til annet enn sin egen samvittighet.

---

FILANTROPI

• Filantropi er å drive med veldedighetsarbeid motivert av uselvisk nestekjærlighet.

Kilde: snl.no

---

Den sosialdemokratiske begrensning

Våre norske hoder er gjennomsyret av en sosialdemokratisk tanke om at fordeling skal skje politisk. Noen vil si: Helst politisk. Andre vil si: Utelukkende politisk.

Jeg er redd for at noe elementært kan gå tapt hvis ikke en slik tenkemåte utfordres. For å forstå hva som går tapt trenger jeg å svinge innom Paulus i Bibelen. Han sier: Gud elsker en glad giver.

Paulus ser ut til å ha forstått enkel psykologi: Man blir glad av å gi

Paulus ser ut til å ha forstått enkel psykologi: Man blir glad av å gi. Jeg ser bort fra at en slik glede også kan inneholde en del selvgodhet. Det viktige er at gleden av å gi trekker oppmerksomhet bort fra en selv og til den som mottar gaven(e).

De som ennå ikke har gitt penger eller gaver og kjent på gleden over å glede andre, bør snarest prøve det.

En nasjon av gniere

Hvis man politisk står på kravet om at det utelukkende er staten som skal dele ut til alle med behov, risikerer man ikke bare å ta fra folk gleden over å gi. Men også at man får en nasjon av gniere – fordelt i alle samfunnslag: «Hvorfor skal jeg være en gavmild filantrop når slikt først og fremst er statens oppgave?»

Noen vil kanskje peke på hva amerikanerne får til ved at folk med formuer (donors) – gir penger til veldedighet (charity). Da det amerikansk-inspirerte Valentinerballet ble arrangert i 1997 i Oslo med den tidligere modellen Ingeborg Sørensen som frontfigur, ble det bråk. Det skulle trekke til seg folk som kunne donere større summer til eldre i Oslo.

Den harde kritikken mot Valentinerballet viste tydelig at vi nordmenn ikke liker rikinger som på fest viser fram at de gir bort penger. Skulle amerikanske tendenser mot formodning bre om seg, er jeg redd for at norsk frivillighet kjenner seg tvunget til å kaste seg inn i konkurransen om å de rikes milde gaver.

Myndighetene bør også legge til rette for dem som vil bruke penger på andre enn seg selv.

Kutt i skattefradrag

Jeg innrømmer at jeg er en god sosialdemokrat: Statens oppgave er å fordele. Men myndighetene bør også legge til rette for dem som vil bruke penger på andre enn seg selv.

Kjell Magne Bondeviks regjering gjorde det i år 2000 mulig å få skattefradrag for pengegaver til ideelle formål. Siden har gavesummen som gir rett til skattetrekk blitt økt – til den nådde 50.000 kroner under regjeringen Solberg. Så kom tilbakeslaget: Allerede i sitt første, selvstendige statsbudsjett for 2022 strammet den rødgrønne regjeringen inn. Nå får man skattefradrag for gaver opp til 25.000 kroner.

I dette ligger det flere signal, og kanskje er de utilsiktede: Det er ikke viktig å gi. Det skal ikke lønne seg å gi.

Signalene blir ikke fanget opp av rikingene. For dem er skattefradraget småpenger, helt uinteressant og uten betydning for motivasjonen til å gi. Signalet går til de små giverne – de som trofast gir sine faste gaver til Kreftforeningen, Røde Kors, misjonsprosjektet eller menigheten.

Dette er givere som det frivillige Norge er helt avhengig av. Frivilligheten trenger ikke mindre penger og færre givere. De trenger mer og flere.

Derfor burde det vært sendt et politisk signal både til små og store filantroper: Norge er avhengig av at folk frivillig gir av sine penger, at fordeling må være noe mer enn det som viser seg på skatteseddelen og i statsbudsjettet.

[ Berit Aalborg: Giske mobiliserer på underliggende EU-motstand ]

Frigjøre statspenger til store behov

Myndighetene kan si tydelig at Norge er avhengig av milliardærer som gir store penger til fotballbinger, til løypemaskiner, til flombelysning på fotballbaner, til kreftforskning, til kulturhus, til diakoni, til asylsøkeres advokatregninger mm. Da kan mer av offentlige midler brukes til skrikende behov i helseomsorg og bistand.

Vi blir ikke kvitt milliardærene, og det trenger ikke være noe mål heller. Men det bør være et mål at flere av dem melder seg på filantrop-lista – enten det er «The Giving Pledge» eller mer uoffisielle lister.

Flere bør kjenne på gleden av å gi.