Giskes mobilisering av EU-motstand

Nidaros Sosialdemokratiske Forum har vokst med voldsom kraft den sist tiden, og teller nå rundt 3.000 medlemmer. Giske-venner fra hele landet har meldt seg inn og utgjør i dag en slags gjøkunge i Trøndelag Ap. Lokallagets leder Trond Giske har nærmest fått en politisk oppstandelse og en ny maktbase i Ap. Men som Vårt Land skrev denne uka forstår ikke alle de nyinnmeldte medlemmene at de faktisk har meldt seg inn i Ap. Noen av dem tror de er med i en slags støttegruppe for Giske selv. Enten fordi de støtter ham politisk eller synes han fikk for tøff metoo-behandling av sitt eget parti.

[ Forsto ikke at de meldte seg inn i Ap – ville bare støtte Giske ]

Nidaros er en oppsamlingsstasjon for intern misnøye

I Giskes lokallag finnes også dem som vet veldig godt hva dette handler om. I oktober meldte tidligere LO-leder Gerd Kristiansen overgang til Giskes lag. Hun kommer fra Fagforbundet, som i alle år har vært en nær politisk alliert av Trond Giske. Svein Erik Tuastad, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, sier svært treffende at Nidaros Sosialdemokratiske Forum er blitt en slags «oppsamlingsstasjon for intern misnøye.»

Giske har sørget for en medlemsbase så stor at Nidaros Sosialdemokratiske Forum kan få flertall på Ap Trøndelags neste årsmøte, blant representantene til Aps landsmøte i vår og ved nominasjonen til neste stortingsvalg.

Kun én ting kan ødelegge for Giske nå. Flere av partimedlemmene i Trøndelag har liten sans for at medlemmer fra andre deler av landet skal få slik innflytelse i trønder-politikken. Så stort er Nidaros blitt at 25 lokallag i Trøndelag mister makt på grunn av Giske-lagets vekst, skrev Adresseavisen nylig. Det kan føre til vedtektsendringer på Aps landsmøte i vår, men det vil først få betydning etter landsmøtet. Dermed kan det ende med at Giske er til stede på årets landsmøte med en diger delegasjon. Det kan gi bråk.

Spørsmålet er om Giske selv tror at det er mulig å gjennomføre en slik kraftpolitikk uten å sette norsk deltagelse i EØS i spill

—  Berit Aalborg

Hundefløyte og EU-motstand

På landsmøtet har nemlig Giskes lokallag allerede varslet strømkamp. De krever regulering av utenlandskablene for å sikre billig strøm i Norge. Regjeringen har flere ganger sagt at dette ikke kan gjøres på grunn av forpliktelser Norge har gjennom EØS-avtalen. Regjeringen får støtte fra de som kjenner feltet. Førsteamanuensis Ignacio Herrera Anchustegui ved Universitetet i Bergen er ekspert innen energirett og EU-rett. Han sier dette til Nettavisen: «EØS-avtalen forbyr kvantitative restriksjoner på varer som for eksempel strøm. Norge er en del av et sammenkoblet strømmarked, og da kan ikke Norge lage sine egne restriksjoner som strider mot avtalene, inkludert EØS-avtalen og frihandelsavtalen med Storbritannia».

Dette ser Giske ut til å hoppe elegant over. For på Nidaros’ årsmøte ville han ikke svare på hvordan hans kraftforslag i praksis skal løses innenfor EØS-avtalen: «Nøyaktig hvordan du gjør det teknisk, det er delvis et juridisk spørsmål, kanskje til og med en forhandlingssak», sa han til NTB.

Det interessante er at Giskes utspill egner seg aller best til å vekke til live den latente EU-motstanden. I nei-kretser har Giske hatt en høy stjerne helt siden 90-tallets EU-kamp. Når nettopp Giske nå tar til orde for økt politisk regulering av krafteksporten, lavere strømpriser i Norge enn i resten av Europa, og en mer konfronterende linje mot EU i kraftpolitikken, er det mange EU-motstandere som lytter. Det vet Giske svært godt. Dermed framstår utspillet hans nærmest som om han blåser i hundfløyta. Med andre ord: Han gir et signal til sine tilhengere.

Spørsmålet er om Giske selv tror at det er mulig å gjennomføre en slik kraftpolitikk uten å sette norsk deltagelse i EØS i spill.

Giske har tidligere hyllet EØS

For skal vi tro Giskes egne uttalelser fra hans tid som nestleder og statsråd mener han selv at EØS-avtalen er svært viktig for norsk næringsliv og norske interesser. I 2010 var Giske nærings- og handelsminister. Da siterte Aftenposten ham slik om EØS-avtalen: «Norge har den perfekte relasjon til EU. (...) Vi har funnet vår varige samarbeidsform med EU». I 2013 gikk Giske langt i å antyde at det ikke ville bli dannet noen ny rødgrønn regjering dersom SV og Sp ikke aksepterte EØS-avtalen: «Både Sp og spesielt SV har i høst og vinter vært uklare om sitt forhold til EØS-avtalen. Den usikkerheten kan vi ikke leve med», sa han til NTB.

Dersom Giske fortsatt mener at Ap ikke kan stå inne for en regjering som skaper usikkerhet om EØS-avtalen, blir det pikante oppfølgingsspørsmålet: Er Giskes utspill om utenlandskabler og økt politisk kontroll av norsk strømmarked egentlig mest egnet for å skape trøbbel og kaos på Aps landsmøte?

[ Støre støtter AUF-lederens Giske-kritikk ]

Et sentralstyrt arbeiderparti er Giskes dansegulv

Et av problemene Ap strever med om dagen er et parti som er for sentralstyrt. Etter at partiet kom i regjering siden forrige landsmøte, har hele åtte av elleve medlemmer i sentralstyret gått inn i regjering. Blant dem er leder i Trøndelag Ap Ingvild Kjerkol, leder i Vestland Ap Marthe Mjøs Persen og leder i Akershus Ap Anniken Huitfeldt. Det er svært få i sentralstyret som ikke har en posisjon i regjeringen, storting eller på toppen av fagbevegelsen. Sentralstyret har tradisjonelt holdt regjeringen i ørene. Nå sitter store deler av sentralstyret i regjeringen.

I partiorganisasjonen er det en økende erkjennelse av at for få i sentralstyret kan bringe inn signaler fra grasrota til regjeringsfraksjonen. Skal medlemmene få utløp for frustrasjon på grasrota må det finnes slike ventiler. Ap har meningsmålinger som kan tyde på at partiet trenger nettopp det.

Derfor blir det trolig rokkeringer i Aps sentralstyre, med færre folk fra regjering og storting. Dette trengs ikke minst for å kunne bringe inn både kritikk, innspill og ærlige tilbakemeldinger til en hardt prøvet regjering.

Støre trenger ikke Høyre for å skape politisk motstand: Han har Giske

Dette folkelige vakuumet i Aps sentrale ledd har Giske utnyttet til fulle. Nå tilhører Giske på ingen måte Aps egentlige grasrot. Han har vært AUF-leder, han har sittet på Stortinget i fem perioder, han har bekledd hele tre ulike ministerjobber, vært både nestleder og finanspolitisk talsperson. Men Giske er god på historiefortelling. Til tross for at han kommer fra en høyt utdannet familie, fremstilles han av egen tilhengere som en mann fra Aps ekte grasrot, i alle fall en mann som påtar seg å tale grasrotas sak. Den senere tid har han også skapt sin egen grasrot å tale på vegne av.

Fra denne posisjonen snakker han høyt og gjerne om manglende tillit til regjeringen. Og han kritiserer Støre slik at Erna Solberg og hennes folk kan kjøpe popkorn og følge med fra første rad.

Selv ikke Norges mest populære utenriksminister gjennom historien, Jonas Gahr Støre, trenger Høyre for å skape politisk motstand, kritikk, uro og bråk om regjeringens politikk. Til det har han gjennom hele sin tid som statsminister hatt Trond Giske. En mann som greier jobben bedre og med betydelig mer utholdenhet og fantasi enn noen andre.

[ Audun Lysbakken røper SV-mål før forhandlinger om Ukraina-pakke ]